Gamle strynefjellsvegen

 Etter Briksbreen skulle vi ikke så veldig mye mer enn å kjøre til hotellet på Grotli. Men for en vei vi skulle kjøre. Gamle strynefjellsvei er en smal og svingete vei i et helt utrolig flott terreng over mange mil. I og med at det var bilbrann i en tunnel på nyveien, så ble alle som kom fram over det dirigert dit.

Jeg var litt usikker på hvor denne veien egentlig startet, så det ble litt dobbeltsjekking av kartet for å være sikker på at jeg ikke hadde bommet på veien. Men da jeg hadde klatret meg litt oppover sto denne veivesenmannen og sperret bilen og sa jeg måtte kjøre gamleveien da tunnelen var steng på grunn av bilbrann. Jeg skjønte det måtte ha skjedd noe, for en brannbil hadde kjørt forbi meg lenger ned i dalen.

Nasjonal turistveg Gamle Strynefjellsvegen går mellom Grotli og Videsæter og er 27 km lang (veg 258). Den litle staden Hjelle har og ein viktig rolle for turistvegen då gamlevegen starta ved brygga i Hjelle.

Strekninga er tidvis smal og svingete og har restriksjonar. Køyretøy over 8 meter og med akseltrykk over 8 tonn får ikkje lov til å køyre Gamle Strynefjellsvegen på strekninga Grotli - Sogn og Fjordane grense. I menyen under finn du nokre lenker som vi håper kan vera til hjelp. For ytterligare turistinformasjon ber vi om at spørsmål blir retta til lokale og regionale reiselivsaktørar.

Vintervarsel: Vegen er åpen - 15. juli 2021. Nasjonal turistveg Gamle Strynefjellsvegen er stengt i vinterhalvåret.

Nokre gonger er sjølve vegen målet. Slik er det med Gamle Strynefjellsvegen. Turistvegen frå Vestlandet til Austlandet er både målbindande vakker og freda. Vegen er i seg sjølv ein attraksjon og vitnemål om eit mesterstykkje innan ingeniørkunst frå ei svunnen tid. Det er eit historisk sus over vegen som vart bygd med handmakt på slutten av 1800-talet. Deler av vegen kjører du på gamal grusveg som gir ei kjensle av å reise tilbake i tid. Den gamle vegen byr på store landskapskontrastar; i aust er det runde former prega av istida, mens det i vest er stupbratte fjellsider. Tar du med deg ein kajakk på turen, kan du få padle i turkise fjellvatn. Det er ikkje utan grunn at den gamle turistvegen har imponert reisande i over 100 år.

Da turismen tok til å bli ei viktig næring for fjordbygdene dei siste tiåra av 1800-talet, dukka dei første tankane om ein kjøreveg over Strynefjellet opp. I 1881 vart det derfor vedteke å byggje ein veg, og rallarar frå Sverige og lokale krefter gjekk i gang med det tunge anleggsarbeidet. Vegen stod klar i 1894, og den framstår fremleis ganske urørt. Her finn du gamle handlaga murar, og stabbesteinar som står i lange rekkjer langs vegen. Dette er autovern frå ei tid då hest og kjerre var vanlegare enn bil. Spor av gamle kløvstiar som vart brukt til ferdsel mellom aust og vest, går rett ved sida av vegen. På Gamle Strynefjellsvegen finn du også gamle steinheller som vegfarande brukte til overnatting.

Når fjellet skifter til haustdrakt er Gamle Strynefjellsvegen verkeleg praktfull. Naturen er alltid like vakker, men haustfargane gir ein heilt egen glød og oppleving. Alle som likar nærleik til friske fossefall må leggje inn tid til å stoppe på utsiktspunkta ved Øvstefossen og Videfossen. Tar du turen på sykkel får du verkeleg igjen for innsatsen på Norges eldste turistveg.

Gamle Strynefjellsvegen er ei relativt kort strekning med oppleving av gammal veghistorie. Det er lettast å starte på Grotli. Den første delen syklar du på grusveg og etter kvart forsvinn bjørkeskogen og fjellandskapet opnar seg. Etter passering av sommarskisenteret får du ei god «utforkøyring» med vidstrakt utsikt mot dalen og fjella rundt og fleire flotte fosseopplevingar. Vel nede ved Strynsvatnet bør du legge inn ein stopp på Hjelle.

Langs Gamle Strynefjellsvegen har du fleire mogelegheiter for varierte fotturar. Gå langs dei mange fjellvatna nær Grotli, vandre på gamle ferdselsvegar nedover dalen eller ta ein fottur til ein av fjellgardane i området. Hjelle er eit godt utgangspunkt for fleire fotturar. Lengst ute på ein fjellknaus, med utsikt over Oppstrynsvatnet, ligg den fråflytta garden Segestad. Her kan du komme inn i husa som er innreidd på enkelt vis og kjenne på korleis fjellbønder levde for berre nokre få generasjonar sidan. Flofjellsvegen er ein gammal ferdselsveg som går mellom bygdene Vollset i Sunnylven og Flo i Stryn. Dette er ein tur som egner seg for heile familien anten til fots eller med sykkel.

Vest for Hjelle ligg fjelltoppen Skåla med sti opp frå Loen. Turen byr på 1843 høgdemeter, men stien er godt tilrettelagt, så ikkje la deg skremme. Vel oppe kan du overnatte i den sjølvbetente hytta Skålabu, oppleve solnedgangen og nyte fjordutsikta.

Jeg tok derimot turen andre veien og ikke syklet jeg heller. Nå som jeg har kjørt der og sett både veistandard på strekket mot Grotli som det er grus og mange huller i veien, så frister det nok ikke med hverken sykkel eller motorsykkel. Snøtt halve strekket er det asfalt på og veien er brei iforhold til resten av strekket.

Jeg som trodde det her var smalt, men verre skulle det bli. Det var et par som var litt svette som jeg møtte, de hadde stor bil og svær campingvogn. Så var det et par Teslaer som trodde de hadde eget felt fortsatt. Men det verste er egentlig gamle damer i bitte små biler som tror de kjører trailer.

Med slike svinger så må man planlegge litt på hvor man kan møte andre trafikanter. Det var det endel som ikke klarte. 

I og med at det var mange fine steder å ta bilde, men når det var så mange biler fikk jeg ikke stoppet så mye jeg hadde tenkt, for stopp plassene trengtes for å passere motgående trafikk. Så gåturen fikk vente til jeg kom til Grotli på ettermiddagen og sjekket inn på hotellet.

Så det ble til stopp der det var plass til litt mer enn en bil, men mange av disse plassene hadde bobilene slått seg til for dagen. 

Det var flest av disse plassene når det var asfalt. Når det ble grus ble det dårligere med store plasser å stoppe opp.

Litt kipt var det å tilbringe en så flott dag i fjellet inne i en bil også. Men trøstet meg litt med knallturen inn til Briksdalsbreen tidligere på dagen.

Jeg kunne tenkt meg å gått opp hit for eksempel, men det ville tatt en times tid eller så en vei. 

"Elver som kommer fra breer bringer vanligvis med seg utallige ørsmå stein- eller leirepartikler. Når disse slår seg til ro i en innsjø og sola skinner ser vannet ofte grønt ut på grunn av lysbrytningen i alle de små partiklene. Når breelver fyller et vann kan det derfor fremstå grønt, irrgrønt eller til og med nesten turkist i det rette lyset. Det mest turkisfarvede vannet vi noensinne har opplevd i Langvatnet. Det ligger langs turistveien, på grensen mellom Skjåk og Stryn. Vannet var selvfølgelig iskaldt, men du verden hvor flott det var å padle der knappe 1100 meter over havet i nydelig sommervær. Bare det å være utpå et turkist vann omgitt av stupbratte nakne fjellsider ispedd en og annen breklatt og stort sett uten et grønt strå i sikte var en stor opplevelse."

"Selv en sommerdag var det imidlertid ikke vanskelig å forstå at det å bygge denne veien i så karrige omgivelser, på slutten av 1800-tallet, må ha vært litt av en utfordring. Byggingen startet i 1881 og veien ble åpnet i 1884. Anleggsarbeidet skjedde under ledelse av den legendariske veidirektøren Hans Hagerup Kragh, som gjorde en særlig stor innsats for å bygge fjelloverganger. Anleggsarbeiderne som gjorde selve jobben kom dels fra Sverige og dels fra dalene rundt. De må også ha kunnet sine ting. Veien er ett mesterverk, bygd for hest og kjerre og er fortsatt delvis grusvei, men fullt brukbar i bilalderen også. Hvor mye av det vi lager i dag vil være anvendelig om 130 år?

 Gedigne tørrsteinsmurer med stein av anselig størrelse og lange rekker av stabbesteiner preger strekningen over fjellet. Ikke minst på vestlandssiden av fjellet er det gjort et imponerende arbeid. Her er veien lagt i 19 slynger med minsteradius åtte meter for å komme ned fjellsiden. Langs turistveien kan du fremdeles se minner etter anleggstiden i form av rester etter smier og grunnmurer. Enkle opplysningsstolper langs veien markerer hvor de lå. De viser også til kulturminner langs veien som har blitt brukt av jegere og fiskere og andre forbi-passerende i lang tid."

Brått startet grusveien og noe av kosen forsvant. Humpete hullete vei er ikke kos spør du meg.

Men grønne vann og så si skyfri himmel fortsatte hele veien til Grotli

Så langt øyet kan se...

Det var helt greit å sjekke inn på Grotli Høyfjellshotell med egen veranda på bakkeplan. Da koset både jeg og Bella oss i skyggen... helt til vi fant ut at det var jo et par timer til middag. Og hva bruker man et par timer til i den norske fjellheimen når sola skinner? Jupp da tar man en tur i terrenget.