Gaularfjellet

Det har blitt mange hundre bilder hver dag, så det er bare et lite utvalg du får se.

 Men dagen endte ikke med en rusletur langs en foss og ned til et vann. Nei er man først på fjellet så må man ta flere stopp. For ikke å avsløre for mye om ferien, eller foregripe begivenhetenes gang, så har det blitt mange tunge mil iløpet av ferien. Ja jeg har en tendens til å velge oppoverbakker når jeg først er på tur. Må jo svette litt og få opp pulsen skal det være noe liksom.

Som du ser så har været bedret seg betraktelig, så når det bikker mange og tjue grader og ikke et vindpust i fjellet. Da er det bare å nyte dagen. 

Jeg hadde først tenkt å legge ivei innover her, men så hørte jeg lyden av en foss. Og den lyden kom ikke herfra.

Det var veldig lite trafikk så det er tydelig at ferien i Norge er stort sett over. Men det er en drøss med tyskere, franskmenn, italienere, litautere og bulgeriere. Bella sjarmerer dem alle sammen, så hun høster endel kos.

Jeg vil anta at det er endel snø her om vinteren, er det over fem meter så gjelds det ikke...

Jeg la i vei oppover kanten etter lyden av fossen.

Så fikk jeg se den langt der borte.

Bella var veldig enig i at en liten svipptur bort dit før middag hørtes veldig greit ut.

Brått oppsto det en bitte liten hindring før fossen. Ett vann.

Jeg zoomet inn på fossen og fant ut at den var verdt et besøk.

Jeg storkoser meg på tur i fjellet med hund og fotoapparat. Knallvær og ikke noen verdens ting jeg må gjøre eller noen å ta hensyn til. Det har blitt noen mil i bil og noen mil på beina. 

Det var litt tungt å gå der det ikke var sti, så vi fulgte en vi dumpet innom et stykke.

Vannet ble smaksgodkjent av Bella.

Når sola steiker og en er blitt svett, da er det godt å skvette kaldt vann i fjeset.

Det var mengder med blåbær i fjellet og både jeg og Bella gaflet innpå.

Når vi nærmet oss fossen så ble det brattere enn det så ut til på avstand.

Men opplevelsen var vel verdt slitet når vi kom bort. Jeg hadde tenkt å krysse bekken og gå andre siden ned igjen, da hadde jeg gått rundt vannet og laget en runde av det isteden for sånn fram og tilbake tur.

Det er bare å nyte slike øyeblikk.

Så startet prosjekt krysse bekken... lettere sagt enn gjort.

Det viste seg at det største problemet ikke var vannmengden, men de vanvittig sleipe steinene.

Samt noen kulper av uviss dybde.

Fordelen med å gå utenfor stiene er at man dumper innom multemyrer som ikke er plukket ennå.

Siden jeg hadde reist fra fjellskoa mine hjemme, og har med meg tre par joggesko, så vasset jeg bare over et stykk lenger ned. Joggesko tørker mye fortere enn fjellsko, så med varmekabler på badet på litt varmere enn det hotellet har satt de på så blir skoene tørre iløpet av natta.

Men for å slippe å gå veldig langt nedover før jeg måtte opp igjen til bilen, så var det ikke like enkelt å komme over den siste bekken som denne fossen hadde delt seg opp i nedover i lia.

Så da får det bære eller briste og håpe på at jeg ikke datt på rumpa. For det var et stykke tilbake med bilen før jeg hadde tørre klær igjen. Baggene mine sto på hotellrommet og ikke i bilen som de kunne trengtes egentlig. Men jeg hadde ikke planlagt å bade akkurat.

Endelig nede ved veien igjen og det var bare å gå tilbake til bilen igjen.

Litt posering i lyngen før retur til Jølster