Haglebunatten 1276moh

 

Når en våkner en lørdag morgen til knallvær, da er det bare å pakke noen hunder og fotoapparat i bilen og sette kurs mot Haglebu. Jeg har vært på Haglebu når jeg var liten, men husker ikke noe derfra, derfor ble turen lagt dit. Jeg hadde bestemt meg for å ta en tur til Haglebu for et par år siden, men det ble ikke noe av. Nå i år er året for turer til steder jeg ikke har vært tidligere. Nå har jeg fått krysset av mange slike steder og høsten har bare såvidt startet. 

Det var en kultursti der med mange informasjonsskilt. Jeg parkerte på andre siden for campingen ved Fjellstua, og startet på campingplassen. Der var det vanvittig trangt mellom vognene og jeg undrer meg virkelig at noen vurdere å campere der og at på til betale for det. Det endte med at jeg måtte spørre en fyr etter korteste vei gjennom campingen fram til stien til Haglebunatten.

Gjennom to campinger til høyre ved butikken... å vet du ikke hvor butikken er? Nei det er fremdeles første gangen jeg er her... litt oppi bakken er det skiltet, men ikke ta den første stien der er det stup bratt og bare skummelt, slett ikke noe sjakktrekk. Han hadde bare vært på første platået han altså, for så bratt som det var oppover der det orket han ikke. Det virket nesten som han syntes jeg ikke var helt vel bevart som som la ut på en slik tur uten å vite hvor det var engang.

Helt greit å kunne gå på planker over myra når jeg endelig hadde kommet meg ut av den andre campingen.

Jeg fulgte denne kulturstien et stykke, for selv om en har kart på Stolpejakten så er det ikke så enkelt å treffe rett sti på første forsøk, for det var en håndfull stier å velge mellom der.

Det er kanskje bare en ting å si om den stien jeg valgte... ja for jeg har aldri lært å høre på folk. Spesielt ikke etter Vindhellavegen og menns rådgivnng. Men denne gangen valgte jeg den bratteste veien, for det er bedre å gå den slakke veien på vei ned igjen. Man går ikke samme veien opp og ned når det finnes et alternativ. Fordelen med bratte stier er at de byr på utsikt raskere enn slakke stier.

Jo jeg skal gi mannen rett på at den bratte stien gikk helt på kanten og det var "stup bratt" ned et stykke. Men stien var brei da og ikke videre skummel som han hevdet.

Det var her den virkelige utsikten startet og den fortsatte egentlig det meste av turen.

Det ble noen stopp oppover fjellkanten for svetten rant og ankelen begynte så smått å protestere. Den har egentlig ikke vært helt bra siden jeg var inn til Steinhytta tidligere i sommer. Men den er vond om jeg bruker den eller ei, så da blir den brukt. 

Lage varder har liksom mistet sin funksjon i disse dager. De skal liksom lages for å finne fram der stien går og ikke bare stables fordi det tilfeldigvis ligger ti steiner der.

Det var flere postkasser og stiskilt oppover, så det var mange forskjellige runder en kunne gå av varierende lenge og mål. Vi skulle til Haglebunatten og fulgte skilting dit. Det er litt sånn med nye steder, da er til og med jeg bitte litt flink til å følge stier. Ikke alltid riktig sti, men jeg følger sti.

En liten omvei ned til tjernet så de firbeinte kunne avkjøle seg og slukke tørsten. Ikke sikkert de fikk mer enn denne sjansen på vann før vi var på toppen.

Vannet holdt fortsatt badetemperatur, så jeg kunne godt avkjølt meg litt jeg også.

Så tok vi fatt på den siste oppoverbakken mot toppen. Så vidt jeg husker sto det 1,6 kilometer på skiltet ved tjernet.

1,6 kilometer er ikke langt, men når de nesten kjennes som høydemeter i solsteiken, da tar det litt tid.

Men for en utsikt en får når en kommer litt opp i høyden.

Langt der nede er campingen.

Det ble flere stopp oppover for det var endel pratsjuke folk i fjellet. En som hadde vært i militæret i Hønefoss i sin ungdom og var forholdsvis kjent i traktene mine. Noen ble overrasket over at jeg hadde tatt en dagstur til ukjent terreng. De fikk det til å høres ut som reine jordomseilinga hjemmefra. Jeg synes ikke halv annen time er så rare greiene. 

Høstfargene har så vidt begynt å vise seg.

Haglebunatten

Tipper det er mange unger som har prøvd å trille den nedover fjellsiden.

Ulempen med fjellturer er at det er få steder som egner seg som "avtrede" om behovet melder seg. Man må sikte seg inn på største steinen og tisse litt bak den, samt håpe på at det ikke er noen som har satt seg på et lunt sted for å spise nista si like i nærheten. Folk blir ganske "usynlige" når de sitter rolig.

Hundene hadde flere små vann å drikke av, så de klarte seg bra. Jeg drakk endel farris når jeg kom hjem, for når man har svettet mye i løpet av dagen må man fylle på med litt salter. Når huden kjennes ut som sandpapir når du skal i dusjen om kvelden, så er det ganske mye salt som har kommet ut av porene når svetten fordamper.

Mange av stolpene sto i forbindelse med stikryss også var det en og annen motivasjonsstolpe i mellom. 

Hailey, Bella og Tessy var dagens turfølge og utsikten nytes mens det ble en stopp for å ta litt drikke og en energibar eller to. Det holder som niste det synes jeg. Jeg er liksom ikke sånn, mat må til for å få en bra tur. 

Godt med en pause for disse også. Jeg slo meg ned på en stein og nøt sola et kvarters tid eller så.

Ikke hver dag man har slik lunsj utsikt.

Om du ikke har tatt turen til Haglebu så er det mange retninger å gå for å få en flott fjelltur. Spørs om jeg skal ta en tur seinere i høst også.

Litt sånn på toppen av verden følelse.

En liten avstikker fra stien og jeg fant et reinsdyrhorn, men det var ikke så fint at jeg gadd å bære det med meg. Det hadde nok ligget der fra i fjor, så ja la det opp på en stein ved stien om noen andre hadde lyst på det.

For å være ærlig skjønner jeg ikke at pensjonister flytter til en leilighet i byen. Jeg ville nok heller flyttet til et avsidessted i fjellet.

Om man ikke er avhengig av brøytet vei til jobb på morgenen, så kan man jo bo der man virkelig kan nyte...

Litt rart det der at alle hyttene samles i en getto på et slikt stort fjell.

Siden jeg valgte den stien som var litt slakkere ned igjen for å plukke med meg de to stolpene som sto der, måtte vi ta av ved tjernet etter en ny dukkert.

Stien kom ikke nærmere vannkanten

Resten av stien var sånn og verre...

Vel nede igjen fulgte vi kulturstien tilbake til bilen isteden for å tråkle oss gjennom to campingplasser i håp om å finne korteste veien uten å havne i en blindvei.

Imponert over Tessy som blir 10 år første november. Ikke noe problem med ei mil i fjellet en varm dag.

Siste badestopp før bilen som sto parkert ved Haglebu fjellstue. Da jeg passerte campingen på vei til bilen var det jammen en soktendøling som heiv seg opp fra campingstolen og slo av en prat. Verden er ikke stor gitt.  Slike fjellturer lever man lenge på utover vinteren. Håper du likte deg du også og at du fikk litt inspirasjon til å komme deg ut. Enten på stolpejakt i fjellheimen eller bare ut av sofakroken.