Frokost fra halv sju til halv ti som regel på alle hotellene vi overnattet på. Så vi hadde vekking på sånn i tilfelle. Det er innmari greit å få spist litt før en drar så en slipper å leite etter mat med en gang en har startet kjøringen. Jeg er vel ikke avhengig av frokost, men det er godt å få litt i magen på morgenen synes jeg.
Jeg er ikke så avansert i matveien heller, men Patran slo om seg med egg, bacon og bønner. Akkurat det kan jeg styre meg for. Planen for dagen var å kjøre
Nordsjøveien ned til Kristiansand.
Hummeren hotell var turens beste hotell og jeg ligger nok der igjen om jeg skal til Stavanger. Virkelig et sted å skryte av, gode senger, god frokost og nydelige omgivelser i Tananger.
Vi passerte flyplassen, den lå ganske trekkfullt til og veien var full av sand.
Man fikk litt assosiasjoner til det skotske høylandet.
Jeg hadde trodd veien gikk litt nærmere havet hele veien, samt at det hadde vært flere muligheter til å komme ned til havet for en liten stopp. Men igjen så stemte ikke helt kartet og terrenget. Det var vei på kartet når vi passerte, men den må ha blitt pløyd opp.
Skal du ned til stranda må du pent kjøre de få stedene det er merket med offentlig strand langs veien. Det var heller ikke veldig mange stedene nedover Jæren.
Ved Refsnes grep vi sjansen, for det så ut til å være siste mulighet i forhold til kartet med å få besøkt en sandstrand. Man kan jo ikke være på Jæren uten å ha besøkt ei strand. Vi hadde oppholdsvær, men skyene lå tungt rundt oss hele dagen egentlig.
Det var et lite stykke å gå fra parkeringen ned til stranda. Det var helt greit så en fikk strekt litt på beina. Jeg er ikke særlig glad i å sitte rolig hele dagen, så alle stopp som innebar å gå litt ble satt stor pris på.
Tipper det er ganske overfylt her på en solskinnsdag i fellesferien.
Etterhvert kom bølgene inn til land fra det store lasteskipet som vi så passerte når vi svingte ned til stranda.
Det var mye gårdsbruk langs veien, både kyr og sauer.
Noen av jordene var det nesten flere store steiner enn dyr. Men helt sikkert helt greit å få beitet ned.
Her var det ikke tang og tare, bare hvit sand så langt du kunne se.
Havfrue som venter på å bli reddet...
Var det en grasflekk som var større enn to ganger to meter, ja så sto det ei hytte der.
Vi passerte et forholdsvis stort område som det hadde brent i. Nå var gresset kommet tilbake, men det var mange svartsvidde buskelegger.
Så bar det nedover fjellsiden på ekstremt smale veier med bitte små tunneler uten lys.
Her er det ikke mye å gå på i turistsesongen, godt vi var her før den tok til for fullt.
Her kom vi ut av fjellet før veien slynget seg ned til Jøsendfjorden.
Under fjellnabben var det bygget to hus i gamledager, disse var nå tekket til med presenning. Sikkert for at de ikke skal råtne så raskt. Du finner dem mellom Egersund og Flekkefjord, under
Helleren ved Jøssingfjorden.
I en verden av grånyanser ligger de to små husene i dette helt, helt spesielle lyset: Jøssingfjord og Helleren omsluttes av alle gråtonene som finnes på skalaen. Helleren – "Hedlaren" – danner et naturlig tak og ly som har vært benyttet av mennesker i tusenvis av år. Helleren er stor – dråpefallet måler på det dypeste 10 meter. De to husene står uten taktekke – nettopp fordi Helleren beskytter dem – og det er også grunnen til at disse husene og denne helleren gir en unik og særegen opplevelse. Begge husene er fra 1800-tallet, men deler av bygningene kan være adskillig eldre. Sannsynligvis har det vært fast bosetning (helårsbosetning) under Helleren fra 1500-tallet. Dalane Folkemuseum overtok eierskap og ansvar for husene i 2002, da Titania AS overdro dem til museet. Alle er velkommen til Helleren. Husene er ikke dimensjonert for å kunne håndtere store besøktall, men det er ønskelig at husene skal forbli åpne for besøkende, og det er flott om du som publikum tar hensyn.
Når man har kjørt ned i havnivå igjen så må man gjerne opp igjen også.
Før veien slynger seg ned til Åna-Sira. Åna-Sira er et navn jeg husker fra jeg var liten og hørte på radio. Da var det trolig værmelding eller noe når de nevnte Åna-Sira og dalstråka innafør.
Opp og ned et par turer til og vi var tilbake på havnivå slik at vi kunne ta en snarstikker innom
Lindesnes fyr.
Så nå har jeg vært på Norges sørligste fastlandspunkt.
Patran var ikke særlig imponert om at jeg møtte en fyr på ferie, så tørr humor har ikke hun serru.
I vokterboligen kan du overnatte om du vil det.
Det ser liksom litt annerledes ut når en ser det på tv med 71grader nord.
Lindesnes fyr er Norges eldste fyr beliggende tilnærmet helt på sydspissen av Lindesnes-halvøya i Lindesnes kommune. 27. februar 1656 ble Norges første fyrlys tent her.
Når jeg første var her så måtte en jo opp i selve tårnet også.
Middagen ble inntatt i Lyndal og ferden videre planlegges over en porsjon kjøttkaker.
Vi ble enige om å skaffe oss en overnatting i Kristiansand for kvelden. Der havnet vi på Dronningens hotell, men det var just ikke noen dronning verdig. Det var under oppussing så en måtte sjekke inn via nabohotellet. Skulle man ha frokost så måtte man betale ekstra. Det var skikkelig nedtur. Det var stort badekar der, men det manglet propp. Jeg stappet søppelpose oppi og la et håndkle oppe, så ble det bad på meg.
Patran hadde lyst på indisk mat til kvelds, men der måtte en vente på ledig bord. Det gadd ikke jeg når det var tre foran oss også som ventet på ledig bord. Spise på samlebånd det gjør jeg ikke om jeg har ferie eller ei. Denne McDonalden var i et skikkelig stilig bygg, men vi endte opp på BigHorn isteden.
Jeg var egentlig litt mett etter kjøttkakene så jeg endre opp med et lite knippe forretter. Kyllingvinger, hvitløksbrød, salsa og gratinerte brokkoli.
Hotellet lå havna så vi hadde sjøutsikt og så rett inn i SASradisson. Kristiansand har et yrende uteliv og en tidlig start på lasting og lossing på kaia, så det ble dårlig søvn natt nummer to også.