En titt på værkartet på morgenen andre dagen vi var på Island var det spådd mye regn der vi bodde, så da falt valget på veien nordover for kanskje å få litt sol denne dagen også.
Her finner du del 1
Noe man ble vant til på Island er disse lange stykkene uten noe som helst bebyggelse, før det brått kommer et enslig hus, eller gård. Det var liksom enten by/tettsted eller ingenmannsland.
Noe stedsnavn skal jeg ikke begi meg ut på, for islandsspråk har veldig mange spesialtegn i språket sitt. Det skal visstnok ha mye til felles med Keltisk språk. Keltiske språk var i de siste hundreårene før vår tidsregning utbredt over et stort område i Vest-, Sør- og Mellom-Europa, men ble etter hvert trengt vestover av romanske og germanske språk, inntil det i dag bare finnes levende keltiske språk i deler av Skottland, Irland, Wales og Bretagne.
Nordover var det mye hester og ikke minst mye jorder, ispedt noen golfbaner.
Det var også mange flere vann og elver langs veien. Et frodigere landskap rent generelt.
Vi så flere som sto og fisket, eller gikk innover fjellet på leiting etter flere vann.
Vi holdt oss ikke kun til asfalterte hovedveier. Nei, vi hadde jo leid oss en 4wd, for å kunne kjøre litt der vi ville. Dumt å gå glipp av noe spennende fordi bilen ikke passet til veien.
Jo lenger nord vi kom, jo mer lignet det på den norske fjellheimen. Ikke de høyeste fjellene som Jotunheimen eller Rondane, men den vanlige fjellheimen som det er mest av.
Jo lenger nord, jo mere blå himmel.
Fjellet bare popper opp liksom, ut av intet.
Der så det ut til at alle hestene hadde føll.
Patran førte oss til en mystisk pytt som var tre meter dyp med krystallklart vann. Den hadde to flyteøyer i midten. På klare dager kunne man visstnok se at det glimtet i katteøyer på bunnen.
Denne dagen var det ikke vindstille, så vi kunne såvidt skimte bunnen.
Det var ikke mange bøndene som holdt på med annet enn sau og hest, men vi kom over et jorde med 20 kalver. Kanskje de ser på alternative inntektskilder der?
Noen av fjellene så ut som alle fjellene på Svalbard. Helt flate på toppen, så en skulle tro at de hadde blitt kappet av med kniv.
I stoppet ved et par tettsteder på veien. Man måtte passe på å strekke på beina når det var solskinn. Det kom noen regnbyger mens vi kjørte. Noen kirker hadde en flott og unik utforming.
Før vi dro hjemmefra hadde vi tenkt å få med oss noen museum, men de museene som var der var bitte små og med et smalt tema. Museer var ikke som i Norge hvor du kan gå i timevis fra etasje til etasje, mellom den ene avdelingen etter den andre.
Dette stedet hadde mye kunstverk som var satt sammen av skrap.
Ærfuglene har hatt et godt år i år tror jeg, for det vrimlet av ærfuglunger.
Flere ærfuglfamilier holdt seg samlet.
Havet var veldig stille alle steder. Det var ikke mange stedene vi var som det var bølger som slo inn over land.
Etter en rusletur rundt i småbyen, la vi ferden lenger nordover. Landskapet ble grønnere og lavasteinene ble ikke særlig synlige lenger. Nå var det vanlige fjellandskap.
Etter hvert ble fjelltoppene hvite av snø, men det var ikke noe kaldere. Det holdt seg på rundt 15 varme grader hele tiden vi var der.
Det blås hele tiden, så det var mer fristende å legge i vei innover fjellet fra bilen, enn når man gikk ut av bilen.
Nede i alle humpene rant det en elv eller en bekk i det minste.
Løse kanter så det er ikke et stabilt landskap. Lavasteinen er veldig porøs og deler seg raskt opp i flere biter.
Siden det er forholdsvis lite vegetasjon er det ikke så enkelt å vise hvor mye det egentlig blås hele tiden. Men flaggene hang ikke rett ned, for å si det sånn.
Etter at vi hadde spist litt gikk vi ned på stranda og nøt noen vindstille groper i ly fra moloen.
Det meste er lenger bort enn det virker.
Veldig mange store båter lå til kai rundt omkring, men ute på havet var det ikke mange båtene å se.
Det virket ikke som islendingene hadde noe vane med å være ute. Det var stort sett folketomt uansett hvor vi var. Noen få var ute og jogget, men det var plenty av turister som var på sykkeltur med den stor bagasje. Jeg skjønner ikke at de gidder i motvind fra alle kanter og regnbyger tettere enn myggen om våren.
Det var overraskende lite skjell å finne på strendene. Det var stort sett blåskjell om det var noen.
Men helt forlatt var ikke alle strendene... det var noen gjenglemte leiker å finne.
Offentlige gratis åpne doer var noe de hadde alle steder, så de har skjønt å ta vare på naturen sin. Det er noe vi mangler i Norge. Det er alt for langt mellom søppelkasser og doer.
Det er bare å mønstre på...
Så klatret vi oppover fjellsiden for å finne et utkikkspunkt med hekkende fugler i fjellsiden.
Der var lupinene på plass igjen.
Om man ikke kjørte på motorveien så var det godt tilrettelagt for å få til en stopp utenfor veien.
Jeg sto klar med kamera om Patran skulle plumpe i bekken, men hun klarte seg uten å bli våt.
Alle de hvite flekkene er hekkende fugler
Familieidyll
Best å holde litt avstand til kanten. Hadde dette vært i Norge hadde det vært gjerde og tilrettelagt for fugletitting. Jeg liker bedre den naturlige varianten de kjører på Island. Er det noe som er direkte farlig så setter de opp noen pinner og rekker et tau en halvmeter over bakken. Kanskje en plakat eller to om at du ikke bør gå utenfor merkinger.
Det var mye pent å se på turen vår. Vel og merke om du er glad i naturen da.
Øya var nok blitt ganske turistifisert de siste tiårene, for det var lite uberørt natur.
Har du gått glipp av noen av delene så finner du de her:
