Slanking og trening høres så kipt ut, så nå er det innført prosjekt Smekker.
Mørkgonga naturreservat ble fredet 7. desember 2001. Naturreservatet dekker et areal på ca. 1539 dekar. Reservatet er delt mellom Hole og Ringerike, men den største delen av reservatet ligger i Ringerike kommune. Reservatet har sydgrense litt nord for gamle Grøndokkvei i Hole.
Området ligger mellom Gyrihaugen og bratthenget ut mot Steinsfjorden. Verneområdet fanger opp en rekke forskjellige landskapselementer; åssiden opp mot Gyrihaugen, dalsøk, vann, brattheng og ur. I bratthenget er kløfta Mørkgonga et karakteristisk innslag, likeså fontenespruten fra Migartjernbekken. Mørkgonga ble dannet ved at smeltemasse fra dypet størknet i overflaten. Senere er denne bergarten erodert bort fordi den var mindre motstandsdyktig enn fjellet rundt og mørkgonga ble dannet.
Skogbildet preges av gran med innslag av furu og lautrær. I ura ved foten av bratthenget finnes et frodig belte med edelløvskog. Dette beltet er svært typisk for Kroksskogskråningen helt fra Gyrihaugen i nord til Lier i syd.
Vernet har vært motivert både av geologiske interesser, og av interesser for landskap, botanikk og dyreliv.
De viktigste stiene i eller like inntil verneområdet er Gamle Grøndokkvei i syd, Skardveien midt i området og blåmerket sti opp Mørkgonga. Det går dessuten en blåmerket sti langs hele østsiden av reservatet fra Migartjern i Ringerike til Retthella i Hole kommune.
Turen byr på en flott utsikt utover Ringerike og Hole. Siden det var siste feriedag for ungene i dag, så ble det tur opp Mørkgonga på meg, Patran, Merethe og Fredrik. Ada og Ronja ble igjen hjemme, for det er en ganske tung tur oppover før det flater ut på toppen.
Endelig oppe på toppen av Mørkgonga, da må utsikten nytes. Ble bitte litt svett av å gå med sekk oppover, men på langtur må man ha med mat og drikke. Mounty bar mateskene oppover, så han skal bli vant til litt tyngde i kløven før vi skal på fjellet i høst. Da det var som brattest måtte vi dra og løfte hundene i visse partier, så jeg tror ikke det er fryktelig mange hunder som har klatret seg opp der tidligere. Vi hadde en hund hver på turen, for stien var ikke så bred at det gikk mange i bredden.
Mounty og Patran er glade for at toppen var nådd. For å slippe å skli oss nedigen den smale sprekken som var full av steiner, så gikk vi en runde og kom igjen på stien lenger ned. Med tre timer gange så er det lov å ta det rolig resten av dagen når vi kom hjem igjen.
Så var det bare å finne et brukende sted å spise matpakka vår, så kløven til Mounty ble litt lettere.
Hundene var nede i de bekkene vi kom over for å slukke tørsten.
Mat smaker best ute i det fri!
