Skibladner fra Totenvika til Eidsvoll

Jeg har lenge hatt lyst til å kjøre Skibladner på Mjøsa, og i år gjorde jeg alvor av planene mine. Kenneth har pappaperm så han og Sofie slo følge på turen. Jeg hadde slett ikke bestilt regnvær, i alle fall ikke slikt sprutende vær som det var på kaia i Totenvika når Skibladner klappet til kai.

Sofie er helt i hundre når hun skal være med bestemor på tur, så da er det klampen i bunn og bare å holde seg fast. Vi dro hjemmefra litt tidlig så det skulle passe med sovingen hennes. Vi tok en litt ekstra runde ned til Feiring og opp igjen før hun våknet. Det sprutregnet det meste av tiden.

Vi fant raskt ut at skulle du være med måtte du være ute lenge før avreisetidspunktet som var oppgitt. Når vi var på kaia så hadde de trukket landgangen opp og var klar til å kaste loss. Jeg tok fram strengestemmen og jammen la de landgangen på plass igjen så vi kunne komme ombord.

Velkommen om bord i verdens eldste hjuldamper! Etter flere års opphold på grunn av brobygging, seiler DS Skibladner igjen ned Vorma til Eidsvoll brygge. Skibladner er i våre dager først og fremst turistskip. Skibladner gjør det mulig for de reisende, i fullt monn, å oppleve mjøslandskapet slik det bør sees — fra sjøsiden. Selv om skipet skovler seg fram med bra fart, tar turen selvsagt lengre tid enn med tog eller bil.

Mjøsa har i alle tider spilt en viktig rolle som transportåre, både om sommeren og om vinteren. Pilegrimer i middelalderen brukte også traseen over Mjøsa på sin ferd mot Nidaros. 2. august 1856 ble Skibladner satt i fart. Siden da har skipet hele tiden gått i rute mellom Eidsvoll og Lillehammer. Skibladners ærverdige restaurant holder en nesten 170-årig tradisjon i hevd og tilbyr den berømte laks og jordbær i Første Plads Madsalon.

I middelalderen kom mange pilegrimer sjøveien til Hamar og ble satt i land enten ved sundstedet i Åkersvika eller andre steder langs Mjøsstranda. Dagens pilegrimer kan følge pilegrimsleden over Mjøsa med DS Skibladner. Verdens eldste hjuldamper i rutegående trafikk fra 1856, er vernet som kulturminne og går om sommeren i fast rute mellom Eidsvoll og mjøsbyene Hamar, Gjøvik, Lillehammer og Moelv. Skibladner er pilegrimsbåt og tilbyr derfor spesialpris for pilegrimer med medbrakt pilegrimspass.

Skipet eies og drives den dag i dag av Oplandske Dampskibsselskap, som ble etablert i 1852. AS Oplandandske Dampskibsselskap (O.D.S.) ble opprettet gjennom en folkeaksjon i 1852 for å drive dampskipstrafikk på Mjøsa, og eier og driver Skibladner, med det formål å opprettholde rutedriften og antikvarisk riktig bevaring.

Skipet er et unik klenodium som favner om distriktets og Norges historie innen samferdsel, teknologi, næringsliv og utvandring. Skipets restaurant har en førsteklasses renommé som spisested med matkultur og innredning i særklasse.

Kunne du tenke deg å eie en andel i Skibladner?

Tekniske data om DS "Skibladner"Bygget ved Motala Verksted i Sverige i 1854 - 1856

Ombygget av Akers Mek. Verksted i 1888. Forlenget 20 fot, ny dampmaskin og kjeler. Samme maskin i dag.

Lengde: 165 fot

Bredde: 16 fot 7 "

Dybde: 5 fot 6 "

Trippel ekspansjon dampmaskin som yter 606 hk

Maks fart: 14 knop ved 44 omdreininger

Marsjfart: 12 knop ved 42 omdreininger

Skovlehjul av stål, 5 m i diameter. Hver skovle har 8 skovleblad som er 230 cm lange og 70 cm brede

Maskinen er bygget av Akers Mek. Verksted i 1888. De opprinnelige dampkjeler var kullfyrt. Ombygget for bruk av olje i 1920, og ble skiftet ut med nye kjeler i 1983

Damptrykk: 12 kg/cm2. Ikke overheter.

Oljeforbruk: 2500 l pr dag ved distanse 100 nautiske mil (6 anløp og 10 timer)

Mannskap: mininum 6, i henhold til Skibskontrollens bestemmelser. Maks 20.

Høyeste tillatte antall passasjerer: 230 i tillegg til mannskap (20)

Jeg var veldig glad for at Kenneth var med på denne turen, den hadde blitt fryktelig kjedelig å ta aleine. Fra kvart over tolv til litt over halv fem før vi var tilbake på kaia igjen. Båten var ikke helt sånn som jeg hadde forestilt meg kan du si.

Det hadde jo hjulpet på om været hadde vært bedre. Nå var vi bare ute på dekk for å titte litt fra tid til annen mellom regnskurene.

Skulle man hatt servering så måtte man bestilt middagen sammen med billetten, for det var ikke mulig å gjøre i etterkant, eller på båten.

Du kunne få kjøpt postkort i kiosken med frimerke, slik at du fikk det stemplet fra Skibladner.

Vi fant en ledig krok og slo oss ned med en rømmevaffel.

Vaffel med rømme og jordbærsyltetøy gikk ned på høykant. 

Det var gøy å stå på setet for å se ut av vinduet. Etterhvert så fant vi oss en lunere krok, så vi kunne ta av oss yttertøyet i det minste.

Båtens gamle røykerom var dekket for servering

Da Skibladner forlot Mjøsa for å fortsette nedover Vorma mot Eidsvoll var det såpass opphold at vi satte oss litt oppe på dekk. Når Skibladner passerte bruene tutet den. Det syntes ikke Sofie var noe særlig. Jeg tror ikke hun skjønte hva den høye lyden var, eller hvor den kom fra. I og med at disse bruene er veldig tett, ble det mye tuting på turen.

Når vi nærmet oss Eidsvoll tittet sola gjennom skyene og flere folk trakk opp på dekk. Da fikk vi høre ukas gullkorn. En mann snakket høyt og skulle vel antagelig brife litt til kompisen sin. Jeg fikk ikke helt med meg starten av samtalen, men jeg har en tendens til å høre etter hva andre snakker om når de står så nære meg. Temaet var at det var veldig viktig med jording. Men det var ikke noe problem med hus. Alle hus var jordet. Å sa kompisen. Ja alle hus sto jo i jorda så de var jordet.... Eh han var nok ikke elektriker eller særlig skarp på slike tekniske ting.

Eidsvoll brygge

Vi gikk ned under dekk og fant oss en grei plass nå som båten var så si tom for folk. Veldig mange skulle av og like mange eller flere skulle på båten. Da var det greit å ha funnet seg et sted å sitte før køa slapp inn på båten.

Etter ei flaske med melk og tørr bleie så meldte trøtten seg. Da var pappa god å ha.

Jeg tok en liten runde så hun kunne få roet seg litt. 

Når jeg kom tilbake hadde hun sovnet i armkroken

Skoa ble testet da det var ganske glissent langs den ene benken. Det var noen malingsflekker på golvet som hun gjerne skulle sjekket ut. Siden hun er vant til å kunne krabbe rundt var det ikke så enkelt å få henne til å holde seg på beina. Men golvet på Skibladner var ikke særlig anvendelig til krabbing. Det var rimelig vått, for å si det sånn.

Etter tre kvarter dubb var Dua mi veldig klar for at det skulle skje noe.

Vi nærmet oss Totenvika og Sofie ble plassert i bæremeisen så vi kunne gå i land.

Takk for turen Skibladner, greit å ha tatt turen, men noen ny tur blir det ikke.

Veldig trivelig når unga vil være med på tur. Dagen ble avsluttet på Evjua strandpark Viken II med biff og eplekake med biff til dessert. Virkelig en god kokk og veldig trivelig personale.

Buvatnets severdigheter

 

På vei ned fra fjellet var den siste stolpen plassert ved Buvatnet. Vi parkerte på parkeringen der og lot hundene være i bilen. Regnværet var igjen oppe på fjellet og sola varmet mer og mer. Det var ikke lange veien ned fra veien og ut på odden hvor stolpen var plassert.

Der var det flott tilrettelagt med gratis utlån av både robåt og kano. Grillplass med bålpanne og en liten platting av tre til å danse på.

En liten perle om du vil kose deg litt med mange fasiliteter.

Tipper det er godt badevann der når det ikke har vært så mye nedbør. Flott tiltak for de som har hytte i nærheten, eller bare tar det som en dagstur.

Ved parkeringa skimtet vi et skilt om en historisk bensinstasjon. Inger Synøve hadde vært der flere ganger tidligere, men jeg hadde bare sett bilder av den. Når vi var så like i nærheten så gikk vi hundre meter lenger bort i veien for å ta en nærmere titt på den.

Brått er en 70 år tilbake i tiden. Kiosken har selvbetjening og en kan handle litt vanlige kioskting fra 50-tallet. Man tar det man vil ha og så vippser man. Bua er fra 1930-tallet, mens bensinpumper og reklameskilter gir følelsen av å lande et sted på 50-tallet.

For tre år siden satt samleren Tomas Ekeli Hansen opp en gammel bensinstasjon i Nesbyen. Den har blitt en lokal severdighet, men nå vil kommunen ha den fjernet. Kommunen begrunner avslaget med at en gammel bensinstasjon ikke nødvendigvis passer inn i et støls- og hytteområde. Den gamle Esso-stasjonen ved Buvatn i Nesbyen får stå. Det har kommuneplanutvalet vedtatt.

Intakte bensinpumper med rør i bakken til og med.

Slik blandetabell for å tilsette olje i bensinen husker jeg fra jeg var liten. Og jeg levde ikke på 50-tallet. Fylte opp tanken på mopeden og målte opp oljen som trengtes. Helte den på tanken og skaket på mopeden. Når jeg ble så stor at jeg kjørte moped, hadde mopedene egen oljetank slik at den blandet selv det den trengte.

Stolpejakt til Vardefjell del 3

 

Skura varte og rakk, så vi ble sittende. Men fant ut etterhvert at vi godt kunne komme oss videre. Man blir raskt kald om man blir sittende. For en ting har jeg lært Inger Synøve, fryser du på tur går du ikke fort nok. Sånn er det med den saken.

Ut på tur, aldri sur... bare lettere frustrert over værgudene til tider. Finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær... Men jeg hadde fult skifte fra topp til tå i bilen. Så da var det bare å fortsette til siste stolpe var tatt.

Man veit at det ikke er helt optimalt vær i fjellet, når til og med humla søker ly under blomsten.

Men litt vær viser vel bare at man lever, så lenge man ikke fryser (og det gjør man ikke om man går fort nok), eller er sulten og tørst, så er det bare å nyte fjellheimen. 

Litt smårusk i lufta var det vel så si hele resten av turen, så det ble mye tørking av linsa på kamera. 

Den stolpen ved Storeli passet liksom ikke helt inn, så vi måtte gå fram og tilbake uansett hvilken av stiene vi valgte til målet for å få med oss den stolpen som sto midt oppe i lia. Da er det kjekt å bruke Norgeskart som bakgrunn på stolpekartet. Høydekurver er alltid vesentlig når man skal gå på tur, særlig i fjellet.

Det er kjekt å være på tur med de som er like fasinerte av naturens undere som meg. Fjellskjegg er imponerende når nesten hele buska er dekket fra topp til tå. Bare så synd at det ikke er så enkelt å få fram på bilder.

Storelie kunne skimtes gjennom regnbyga og de gamle husene var så si intakt. I allefall på avstand. Stolpen skulle stå i utkanten av tunet og stien videre gikk til venstre oppover lia igjen.

Nederst i jordekanten sto det ei gammel løe.

Stien gikk langs et gammelt steingjerde i kanten av jordet.

Når vi kom nærmere så viste det seg at løa ikke var i så god stand som det virket fra avstand.

Det ødela litt liksom med den nye hytta de hadde plassert midt på tunet. Jeg hadde heller pusset opp en av tømmerstuene og laget den komfortabel isteden for å lage ny som slett ikke passet inn på tunet. De burde laget tømmerhytte i det minste.

Nå var det et år eller to for seint for å sette de tilbake i brukbar stand så det ut til.

Sauer var det alle steder der, men de hadde spredt seg. Ingen store saueflokker å se, men mange sauer.

Om det ikke hadde regnet så hadde det nok blitt en rast i \veggen her for å nyte sola. Vi får kanskje ta en retur en gang.

Trivelig på tur i godt selskap og jeg har vel aldri vært så glad for at jeg hadde tørt skifte i bilen når vi kom tilbake dit.

Bak hytta var det to multekart. Ikke noe distrikt å dra til om du vil på multetur, for det var knapt et multeblad å se på den runden vi gikk.

Lita tue kan velte stort lass sier dem, men det måtte en hel steinmur til for å velte Inger Synøve. Jeg skal innrømme at når jeg hørte steiner som buldret bak meg, så tenkte jeg "hvor kommer det raset fra?" Man veit jo aldri når man går innunder fjellskrenter i regnvær. Kanskje jeg skal begynne å ha sekk på tur om sommeren også, da slipper man å slå hodet i steiner når man tipper bakover på tur.

Opp der står neste stolpe, men bushing var hun ikke særlig hippen på ennå. 

Endelig kom vi til stikrysset og kunne ta stien til neste stolpe.

Da meldte ei ny regnskur seg i det fjerne og det var liten tvil på at den skulle til oss.

Steinskvett som løp foran oss på stien, men til slutt tok den vingene fatt.

Stolpen var plassert på turens siste triggerpunkt.

I og for seg så var det turens siste utkikkspunkt også, herfra bar det bare nedover igjen til bilen.

Du skjønner at det har kommet litt nedbør i det siste, når stien har blitt bekk.

Men med en liten oppoverbakke, så var stien tørr igjen.

Stien var enkel å følge, så ingen fare med å gå seg bort om man ikke hadde kart heller.

Brått var vi nede ved Buvasstølan og hyttene rundt. Da var det bare å finne de to siste stolpene for å scanne dem. 

Tror hundene satte litt pris på å komme i bilen igjen for å få tørket opp.

Det skulle ikke vært lov å sette opp hytter nærmere enn dette.

Tidenstann har satt sitt preg.

Trenger ikke mer luksus enn dette på hyttetur, idyllen veier opp for det meste. Srøm, dusj og innedo har man jo hjemme. Takk for en tur man ikke glemmer med det første Inger Synøve, Findus og Tølle.