Jakte Pokémon

Nedre Kollsjø'n

Nei da jeg har ikke lastet ned denne derre apekatten på telefonen, men det hadde Marius gjort. Så når vi skulle på en liten utflukt til Kollsjø'n for å at noen bilder av han og Merethe i dag så ble det en pokémon jakt oppover til Sokna. Men han hadde allerede fanget noen både på verandaen og på rommet til Merethe tidligere i helga. Når vi nærmet oss Sokna sentrum så hadde vi plutselig en på dachbordet i bilen også. Det viser seg at ved å stoppe på Kafeen og ved Kirka så fikk vi påfyll av baller. Det var vel da jeg fant ut at dette kan ikke jeg starte med, for det kommer til å ta helt av. Dette er ikke en aktivitet du kan gjøre halvveis.  Enten er du jeger, eller så gir du beng.

Er det noen som har prøvd å ha fotoshoot ved vann med en flat eller to som skal være tørre på bildet? Når man da i tillegg har ambisjoner om å ta bilder på en stein ute i vannet, fremdeles med både tørr hund og personer... Så langt kom Marius og Merethe, så ble først Tessy våt og det tok ikke lange stunden før både Marius og Merethe ble ganske så våte. For å røpe utfallet så ble de veldig våte og satt i vått undertøy hjem. Men fine bilder fikk vi da! Merethe ble fornøyd med hele tolv stykker av snøtt to hundre bilder. Nei du kan ikke skylde på fotografen, eller kamera, for det var Merethe sitt.

Etter litt om og men så var alle tre trygt plassert på steinen midt i elva som renner inn i Nedre Kollsjø'n. Litt innkjøringsproblemer med hvor de involverte skal titte, men det kommer seg etterhvert. 

Tessy & Merethe

Merethe & Marius

Det blir litt fnising når fotografen er litt oppfinnsom og prøver å iscenesette litt bilder med litt liv i. For oppstilte bilder er ikke bra. Nei, bildene må ha litt liv.

Et blikk sier mer enn tusen ord.

Vi skulle vel egentlig startet på land, men det kom vi på etterpå.

Når en først er blitt litt våt, så kan en like godt bli enda våtere og kanskje få et kanllskudd med kamera. Spørs om jeg skulle blitt regissør egentlig jeg...

Ha en flott kommende uke, det skal jeg... jeg har nemlig FERIE!

Hadelands Jernverk

Hakadals Verk var sannsynligvis det eldste jernverket i landet. Det het opprinnelig Hadelands Jernverk, da det fikk malmen fra Grue på Hadeland. Ifølge sikre kilder ble driften startet omkring 1550 som et offentlig foretagende på kongens befaling. I 1624 overtok et participantskap driften. Kongen gav participantskapet store privilegier i form av jordeiendommer og rett til malmbryting og kullbrenning innen betydelige områder. I 1697 begynte en glansperiode for jernverket. Det kom da i familien Robsahms eie og fikk nye privilegier. Denne familien drev jernverket med stor kraft gjennom mange år. Da oberst Løwen og hans svenske dragoner overnattet på Hakedals Verk i 1716, var det familien Robsahm som eide stedet. Hakedalen var den gang helt og holdent en jernverksbygd, hvor også de få selveiere arbeidet for verket.

En arbeiderhistorie:

Verket var stort, og da det var i drift var det bruk for arbeidsfolk. Medcacher Gacrux's svigeroldefar var husmann i Odalen, og det var trange tider. Da tilbudet kom om jobb på Verket takket han ja. Alle eiendeler ble sendt med vogn, mens familien (inkludert barn) gikk til fots fra Odalen til Hakadal og startet en ny framtid. Verket var et lite samfunn som fungerte med skole og et slags sosialvesen. Selv med omveltninger på Verket var Verket den sentrale arbeidsplassen og ungdom traff hverandre, og nye generasjoner etablerte seg ved Verket. Faren til Gacrux's svigermor startet i jernbanen, og bindingen til Hakadal var så sterk at han etterhvert ble stasjonsmester på Hakadal stasjon.

Etter familien Robsahms tid skiftet verket eiere flere ganger. I 1731 ble det solgt til Collet og Leuch, deretter til familien Sverdrup, som igjen solgte det til Jens Moss. Under hans ledelse forfalt jernverket helt, og ble i 1798 kjøpt av Bernt Anker. I 1820 ble eiendommen overtatt av Peder Anker og ble da forenet med de tre andre store gods: Bærums Verk, Sørkedalsgodset og Nordmarksgodset, til sammen ca. 500 000 mål.

Da Peder Anker døde ble disse eiendommene overtatt av hans svigersønn, grev Herman Wedel-Jarlsberg. Ved baron Wedel-Jarlsbergs død i 1897 ble Hakedals Verk overtatt av hans svigersønn, statsminister Carl Løvenskiold. Hans slekt eier fremdeles eiendommen.

I 1869 ble jernverket nedlagt. Det hadde da eksistert i ca. 300 år og Hakedals Verk gikk over til å bli et jord- og skogbruk slik som vi kjenner det i dag. Så godt som alle spor etter selve jernverket er borte, bortsett fra selve hovedbygningen og den gamle jernbua.

Selve hovedhuset ble bygd på slutten av 1700-tallet da Jens Moss eide bruket. Huset er lite endret, og brukes i dag som kontorer og forvalterbolig. På bruket er det spor etter mange typer drift, en teglhytte fra begynnelsen av 1800-tallet vitner om at man lagde teglstein her, og er sannsynligvis den eneste av sitt slag som er bevart i Norge. Den såkalte Rondanestien går også gjennom Hakadal Verk på sin ferd. Stien strekker seg fra Bjørvika i Oslo opp gjennom Nordmarka og Romeriksåsene. Stien avsluttes ved Hjerkinn på Dovre.

Nesten dyrehage

Det er trivelig å bo på landet med daglig besøk av firbeinte som en slipper på kjøpe mat til. Den bryr seg ikke om hundene og hundene bryr seg ikke om den. 

Den går der hele dagen og når det begynner å bli kvelden så tusler det til skogs for å sove.

Mounty passer på at de med løpetid holder seg inne i hundegården.

De tobeinte venter på at jeg skal få fylt opp med frø og meiseboller, så de kan få boltre seg i matfatet igjen. De har jo spist mer mat i sommer, enn det jeg har foret de to siste vintrene. I år er første sommeren jeg forer fugler, tenkte jeg skulle være litt hyggelig i og med at jeg hadde satt opp fuglekasse.

Endelig tilgang på mat igjen!

Når jeg ser hvordan det ser ut ved garasjeveggen er jeg glad jeg flyttet matingen fra verandaen tidligere i sommer. Greit å slippe alle de solsikkeskallene.

Når flaggspetten kommer forsvinner alle småfuglene fra matbrettet.

Den er litt sky, så en må nesten sitte litt på jakt for å få tatt bilder av den.

Det går ikke en dag uten at det kommer en stor eller liten regnskur. Plenslåing og klestørk er like sannsynlig som å vinne en liten pott i Lotto.

Batman (tidligere kjent som Lynvingen i Norge) er en amerikansk tegneseriefigur skapt av Bill Finger og Bob Kane i 1939. Batman er en superhelt iført et flaggermusinspirert kostyme.

Hundedagne

Går «hundedagene» inn med godt vær, går de ut med uvær – eller omvendt.

Slik været er denne dagen skal det være de neste fire ukene.

Maria stol

Magdalena gråter gjerne, sa de gamle, og de mente regnvær.

Hakadal Stasjon

Hakadal Stasjon består av godshus og uthus, og den er tegnet av arkitekt Paul Due. Bygningen er oppført i laftet tømmer i dragestil uten ytre kledning. Stasjonsbygningen ble laget av Strømmen Trævarefabrikk, og er meget typisk for den nasjonalromantiske stilen. Stasjonene av denne typen er blant de mest særpregede vi har i landet. Bygningene ble produsert som prefabrikerte hus på Strømmen. Hakadal stasjon ble åpnet 20 Desember 1900, da med navnet Hakedal, to år før hele Gjøvikbanen sto ferdig. Stasjonen skiftet navn til Hakadal 1 September 1922. Stasjonen ligger 32,07 kilometer fra Oslo S og 166,6 meter over havet. Stasjonen ble fjernstyrt, men med bemanning fra 13 Desember 1971, og helt fjernstyrt fra 1 Januar 1991. Stasjonen er ikke bemannet. Ved Hakadal stopper Gjøvikbanens lokaltog, og enkelte tog fra Oslo har Hakadal som endestasjon.

Olavsbrønnen på Retthella

Norges helgenkonge, Olav den Hellige, vokste opp på Ringerike. Han døde i slaget på Stiklestad og ble gravlagt i Nidaros. Ganske raskt etter at han ble helgenforklart begynte pilegrimmer å strømme til. Ikke bare skulle de til Nidaros, men mange ville også til Ringerike for å se bygda hvor han vokste opp. Fra Oslo og distriktene rundt Oslofjorden dannet det seg derfor raskt en pilgrimsvei over Krokskogen til Ringerike. Før Svartedauden gikk pilgrimsleden trolig opp Lommedalen over Retthella og ned til Grøndokka. Etter Svarteduden ble den lagt om og gikk over Midskogen og ned Nordkleiva. I dag er det to Olavskilder på Krokskogen - en på Retthella og en på Midtskogen. Kilden - eller rettere sagt brønnen - på Retthella er derfor trolig den eldste av dem, sagnet om denne kilden er antakelig fra tiden før Svartedauden

I følge sagnet ble denne brønnen til en gang Kong Olav (Den Hellige) skulle vanne hesten sin her. Kongen senket bare bøtta ned i fjellet, og da kom det vann. I fjellet ved siden av brønnen er det også merke etter hestehoven. Mange mener at vannet i denne brønnen aldri fryser. I realiteten er brønnen og merket etter hestehoven to små jettegryter i fjellet. Brønnen er ingen kilde, men fylles av regnvann eller med vann fra bekken som renner forbi.

Badenymfer

Badenymfen nyter sommeren.

Blir nok en tur til i elva før dagen er over tenker jeg.

Mounty koser seg i elva når det endelig er et snev av sommer her.

Sola skinner, godt og varmt samt at det er to dager til ferieuke. Da er det bra da vel?

Jeg skulle så gromt få unna endel klesvask når jeg hadde fri i dag, men det hjalp jo ikke å være tidlig på'n med første maskin når en ikke husker å ta ut klærne og så en får satt på en ny. Bedre seint enn aldri,så jeg får heller holde på utover kvelden. Ja det blir nok kveld om jeg glemmer hver maskin like lenge.

Mounty og Ronja fikk en tur i elva for å avkjøle seg litt. Siden Malin har løpetid og Lady er i anmarsj, så er det greit å dele dem litt. De andre hadde nemlig fått ganske mye ballkasting i bassenget tidligere på dagen.

Mounty kunne egentlig helst se at vi gikk opp igjen nesten med en gang, han hadde tross alt noen jenter å passe på i hundegården.

Ronja derimot kunne vært der hele dagen.

På vei oppigjen ble det blåbærspising på høyt nivå.

Da var det ikke like enkelt å posere for bilder. Må jo bare spise blåbær når en er i skauen.

Marit vassause

Regnet det i dag, ja da ble det regn og styggvær i mange uker denne høsten. Andre sa: i flere dager.

Derav navnet Vannause.

Marit vassause, folkelig navn på minnedag for den hellige Margrete av Antiokia. Viktig merkedag for været. Regnet det den dagen, ble det dårlig vær i flere uker. «Fekk ho Marit noko i vassausa si, så blei det vondt å få høyet tørt den sommaren», ble det sagt i Trondenes.

Tavleskaret

På dette stedet falt 28 svenske dragoner og 3 norske soldater i en trefning 16. april 1716. Dragonene var en fortropp til en hær bestående av 1000 soldater ledet av den svenske Kong Karl XII. Slaget her sto noen uker etter at svenskene var blitt grundig slått ved Gjellebekk Skanse i Lier, og satte punktum for dette forsøket på å invadere Norge. I skaret der slaget sto ble det kort etter reist en minnetavle. Stedet heter derfor nå Tavleskaret. Den opprinnelige tavlen som sogneprest Daniel Ramus i Norderhov fikk satt opp er borte, men en replika ble reist i 1997.Det fortelles at noen år etter slaget ble benrester og andre levninger samlet inn og begravet i "Svenskehjørnet" på kirkegården ved Hole kirke.

Lemostangen

Jeg er ikke helt ferdig med lørdagens cachetur ennå. Etter en heller dårlig hamburger på Garntangen, så hadde vi igjen halvannen time til vi skulle plukke opp Merethe på jobb. Planen ble da å ta noen solnedgangsbilder på Lemostangen, samt leite etter cachen som vi ikke fant sist vi var der. 

For å komme dit så må man egentlig gå et godt stykke, men det hadde ikke vi tid til akkurat da. Ikke hadde jeg så lyst til å gå langt heller etter vel en mil på tur rundt Kleivstua tidligere på ettermiddagen. Store skilt langs hele veien om at den er privat og parkering forbudt. Men vi kjørte nå nedover og parkerte ved et hus som så ut til å være ferieforlatt. Før vi la ivei det siste stykket. Første hinder var et gjerde som det var laget en ganske finurlig trapp over, slik at folk ikke skulle tråkke ned gjerdet.

Ronja var riktig så flink til å forsere denne trappa og trengte slett ikke noe hjelp av meg.

Solnedgangsbilder kunne vi bare se langt etter, ikke var det særlig koselig der i dag heller. Det blås skikkelig surt og bølgene slo innover tangen. Ikke fant vi cachen denne gangen heller. Spørs om vi må si som Hilde sier, noen cacher er det ikke meningen å finne. De er bare sånne møkkacacher! Men å gi opp er ikke helt min stil heller da.

Slukke tørsten i bølger syntes Ronja var en risikosport.

Lemostangen er en tange som stikker ut i Tyrifjorden mellom Storøya og Sælabånn. Lemostangen naturreservat ble opprettet 15. januar 1988. Naturreservatet dekker et areal på ca. 85 dekar. Det er svabergene som går ned mot Tyrifjorden som er av geologisk interesse. I disse svabergene kan man se Ringerikes beste profil fra undersilurperioden (440 mill år siden). Lagflatene her blir brukt som referanse for hele Oslofeltets silurlagrekke. Dette området er derfor svært viktig, geologisk også i verdenssammenheng, for videre utforsking av undersilurtidens fossiler og bergarter.

Lemostangen er i tillegg kanskje Holes flotteste naturområde og blir mye brukt til bading og soling. En stor del av området består av hagemarkskog, en sjelden naturtype i Hole med rik flora og mange forskjellige storvokste trær. En gravhaug kan man også finne i området. Strandsonen og skjær nord for tangen brukes av en del vannfugl.

Det er en viss forvirring om navnet på dette flotte stedet. Lokalt bærer stedet navnet Lemostangen. Statens navnekonsulenter har imidlertid normalisert navnet til Limovnstangen med den begrunnelse at stedet nok har fått sitt navn fra teglverket (kalkovnen) som lå like ved. Men også formen Lemonstangen benyttes flittig