Sultanen av Veme

 

Kvigene går på eget jorde med okse, så får vi se om det blir noen kalver på dem på seinvinteren eller tidlig vår. Litt uvisst når det blir full klaff, når de går sammen over lengre tid. Men større sjanse for resultat da. 

På beitet deres er bekken tørket ut, så de får vann fra kagger.

Det er helt tydelig at de har blitt store jenter med guttebesøk, for ingen av dem gjorde antydning til å komme bort mot gjerdet.

Det så ut som alle hadde en plan med hva de skulle og den planen innbefattet ikke meg.

Jeg synes det er veldig tørt rundt omkring, ennda jeg synes det regner bestandig. Men dosa jeg fikk på Vestlandet med regnvær kom jo ikke her. Så jeg har vel muligens litt vrangoppfattelse.

 Hengeren med vanndunkene er godå ha når man klør litt der man ikke helt får til å klø seg selv.

Jentene var rimelig enige på det punktet der.

Det er samme adferden på disse som det er på de som går i utmark. Her spises det i fart.

Oksen observerer at de går, så tar han en vurdering om han skal følge etter.

Ei gikk den andre retningen, så han ble stående å følge med dem fra avstand.

En liten sveiv innom saltsteinen før det ble mer gras.

Da kunne oksen gå å ta seg litt vann også.

Det skulle vært flere hengere ute på jordet, så det hadde vært enklere å få klødd seg skikkelig.

Kuene begynte å samle seg igjen så de var på vei i samme retningen.

Da kunne oksen dilte etter jentene sine.

Da jeg stakk innom dagen etter så kom jeg rett i middagshvila deres.

Da var det ikke noe som helst interesse for meg. De hadde vel skjønt etter noen dager at det ikke var noe å hente hos meg.

Eller så var de skikkelig trøtte.

Bortsett fra et par stykker som tydeligvis var ferdig med hvila si.

De tittet etter oksen for å se om han hadde tenkt seg bort til dem.

Sultanen var ikke vond å be

Minibudeia tar stellet

 

Det er ikke bare kuer som skal ha tilsyn når bonden og bondekona tar seg ei uke i syden. Gutta krutt går og koser seg i stor havning med egen bekk som drikkevann. De er rimelig makelige av seg, så enten ligger de strøkne på jordet, eller så koser de seg i skyggen.

Selv om de har et stort område å gå på, så behøver jeg ikke leite etter dem. Det er midt på jordet eller i skyggen ved bekken de ligger.

Når vi har sjekket de tre gutta, så er tiden kommet til kopplammene. Minibudeia veit hvor alt er og hva som skal gjøres. Først må vi inn i fjøset.

Så er det opp i bingen og kose med kopplammene. De er ikke så vonde og be når man har litt kraftfor i hånda.

De har fri tilgang på kraftfor, men det er sikkert spennende å få ting servert.

Ikke så greit å være liten og ivrig. Her får de beskjed om å vente på tur og stille opp på rekke og rad.

Alle får noen få biter tildelt.

Så skal høyhekken fylles opp til kvelds.

Jeg synes hun er veldig flink jeg, hun er ikke tre år ennå. Ikke på mange måneder!

Til slutt går vi en runde på beite til de sauene som er hjemme i sommer. De fleste går på fjellet ved Lågliberget på Hardangervidda. Vil du følge dagliglivet på gården når jeg ikke er der, så har de egen side på Facebook.

Når den runden er gått, så kan vi dra hjem for å kose oss litt før middag.

Beitesjekk i utmark

Kuer er ganske nysgjerrige dyr. Stopper du opp og snakker til dem så ser du at de virkelig følger med. Særlig kalvene kikker veldig når du nærmer deg. Da stopper de opp med spising og titter om en kanskje har med noe til dem..

Det er ikke bare jeg som koser meg nå som det har blitt sommer og ikke minst oppholdsvær. Kuene nyter lange dager i skauen, fjernt fra fjøslivet. Ennå er det flere måneder til de skal inn igjen dit.

Bestemor, kartet, hvor er kuene? Det er viktig å lære seg bruk av forskjellige kartfunksjoner på telefonen fra man er liten. Man må lære kart for å finne ut hvor man er og hvor man skal. 

Så har man et kart som viser hvor de som benytter seg av nofence på dyrene sine befinner seg. Sofie har skjønt bruken av begge deler. Når vi skal finne kuene så spør hun etter kartet på telefonen også kjører vi til kuene.

Hun får komme løs fra setet sitt på skogsbilveien, også snirkler vi oss fram for å kanskje få øye på kuene. Det mest frydefulle er når hun sier "mø" og kua svarer.

 * *

Jeg har virkelig koset meg denne uka som jeg har vært dobbeltarbeidende. Sofie har vært med et par dager også. Hun koser seg like mye med dyra som det j3eg gjør.

Jeg forundrer meg stadig over at de spiser i fart. At de ikke stopper og spiser, men spiser mens de går forholdsvis raskt framover til de legger seg for å drøvtygge og småsove litt.

Sofie fikk lov å knipse noen bilder også, så da var hun storfornøyd. 

Jeg husker jo hvor morsomt det var når jeg var liten og fikk lov å ta bilder med fotoapparatet til bestemoren min. 

Skal man se etter dyrene ordentlig så nytter det ikke å bare sitte i bilen. Men Sofie måtte holde seg i bilen, det er så fort gjort at hun havner mellom noen kuer ute, langt til skogs.

Jeg hadde fulgt med kuene på kartet når jeg var på jobb, så jeg regnet med at de snart var klare for å labbe videre. Det er jo ikke godt å se om de er skadet eller halter når de ligger i graset og koser seg. Man skal jo ikke hause opp stemningen for å få de på beina heller. Men litt tålmodighet så er mye gjort.

Det er alltids noen som begynner å lee på seg og da er snart flokken i bevegelse igjen, etter et par timer med kos.

Nå har det blitt såpass mange kuer og kalver, så jeg ser ikke alle hver gang jeg er til skogs. Men iløpet av uka så hadde nok alle blitt sett en eller flere ganger.

Jeg hørte det knaket og braket og brått kom det to stykker ut av småskauen.

Da var det brått flere som fant ut at de skulle tusle litt til.

De to som kom ut av skauen la i vei nedover veien.

Når halvparten har reist seg så tar det ikke lang tid før resten er på beina også.

De følger med på om de andre følger etter.

Så kommer det enda flere ut av skauen.

Det er alltid noen som danner baktropp

Det er mye mat i skauen nå, men det begynner å bli tørt