For en mann!

 

På vei tilbake fra turen til Preståsen på lørdag, så kjørte vi om Utsranda. Helle hadde snakket om at hun hadde sett Skotsk høylnadsfe når hun hadde passert der i sommer. Nå var innhegningen tom, men vi så noen som holdt på på gårdaplassem. Vi stoppet og etter en kort vurdering så kjørte vi opp dit og Helle hoppet ut. Hun var tross alt mer lokal enn det jeg var.

Bonden kom ut og vi fikk lov å kikke på dyrene hans og ta bilder av dem. Han dro av gårde og vi kunne nyte synet så lenge vi ville. Det er flotte kuer, og jammen hadde det kommet noen kalver også. 

Det så ut som det var noen av kuene som ikke hadde fått kalven sin ennå. De var litt nysgjerrige, men den eneste som lot seg kose litt med var faktisk oksen.

Vi fant ut at dette måtte være kalv fra i fjor, siden den hadde så mye pels. Om ikke lenge nå så detter vinterpelsen av i svære dotter.

Skotsk høylandsfe, eller Highland Cattle er en gammel kurase som har sine røtter i den gamle nordiske uroksen. Historieforskere mener det var vikingene som brakte feet over til Skottland. Her har de hatt sin plass i det karrige skotske høylandet. Høylandsfeet ga den gang kjøtt og melk til de små bondesamfunnene. Pelsen ble den gang klippet, og det ble laget varme klær som gensere, luer og sokker.

De første dyrene kom tilbake til Norge i 1994 og det er i dag registrert ca 3149 reine Highland dyr , i 205 besetninger dyr av denne rasen i Norge. Kuene får 1 kalv i året og er ferdig utvokst når de er 4 år gamle. Da veier en ku ca 600 kg og en okse 850 til 1100 kg.

Høylandsfeet er kjent for det marmorerte fine kjøttet pga. dyrenes evne til å ta til seg all mulig slags føde, slik som gress, urter, blader kvister, blåbærlyng osv. Dyrene har en rolig adferd med en sterk rangordning i flokken. De er i utgangspunktet godlynte, men man bør se opp for de store hornene, som kan bli over 100 cm i total bredde. Det finnes ingen trusler i Norsk fauna i dag, som kan true en flokk med høylandsfe.

De var veldig oppmerksomme på oss, så de tittet mye. Men sto helt rolige, så da ble vi vel godtatt da.

Disse kuene har mer villmarkfarger enn andre kuer, så de glir mer i ett med landskapet.

Det er ikke mange centimeterne mellom magen og bakken på disse her.

Vi takker for titten og stikker nok innom flere ganger iløpet av sommeren. Hadde vært artig å se kalvene fra de er bitte små.

Jeg har lest litt rundt på nettet om denne rasen, og alle steder advares det mot de store hornene. Du kan bli skadet selv om kua ikke mener det, et lite kast på hodet så merker du den spissen der.

De hadde høner som gikk som de ville der også. Hønene trodde nok vi hadde med noen godsaker til dem, for de fulgte etter litt før de gikk tilbake til trappa si.

En skikkelig staselig hane som passet godt på hønene sine.

Om maten er inne i munnen eller henger fast i barten er det samme. Kjekt med litt niste om man er drøvtygger.

Kanskje de kommer bort for litt kos når de blir bedre kjent med oss. Noen treger litt mer tid enn andre, og noen blir ikke kosete uansett hvor mye du prøver.

Utrolig flotte dyr

Vi var vel der et kvarters tid eller så tenker jeg.

Skikkelig stilige søppeldunker hadde dem. Spørs om jeg får søke på nettet etter sjablonger så jeg kan få sånne dunker også.