Glimt av vår

Det har vært mildt i et par uker nå på dagtid. Så mildt at det er varmegrader og ganske nære 0 eller et par kuldegrader på natta. Dette er for godt til å være sant, så vi får nok en retur av vinteren. Man pleier det, om den kommer i mars eller drøyer til april er ikke godt å si. Men at den kommer tilbake det kan jeg vedde ganske mye på.

På fredag var det ut på tur når jeg kom hjem fra jobb. Det er godt å kunne nyte noen solsråler før mørket senker seg. Det er jo begynt å lysne når jeg drar på jobb på morgenen, så nå nærmer våren seg. Det ble litt aktivitet i helga også. Så nå skal jeg nyte våren mens vi har den.

Skyggene ble lange og jeg skjønte at jeg ikke rakk hjem før sola hadde gått ned. Men det er lyst en god stund etter at sola har gått ned.

Jeg hadde ballet litt mye klær på meg, men veit av erfaring at det blir mye kaldere når sola går ned.

Isen er ikke lenger veldig hard, og oljegrusen stikker gjennom i lange strekker. Stripa blir lengre og breiere for hver dag. Turen ble til etter hvert som jeg gikk, planen var å holde seg i sola lengst mulig. Hadde jeg holdt med på denne siden av elva, så hadde hele turen så si blitt i skyggen. Helgetrafikken var ikke for tett ennå, så jeg regnet med at det gikk greit å krysse riksveien to ganger.

Det er en herlig følelse når en hører snøen smelte og drypper fra taket.

Når det smelter såpass så samler vannet seg i store sølepytter. Da er det greit å kikke litt før man tråkker i vei.

Det er ikke bare Sogna som  har funnet veien over isen. Væla går også over sine bredder allerede.

Bella sjekker tilstanden, ser fram til at badesesongen starter.

Så kom valget om jeg skulle ta hengebrua hjem, eller jeg skulle legge i vei inn til Bjørneplassen. Det ble Bjørneplassen, for jeg regnet med at noen hadde tråkket sti på jordet siden sist jeg gikk der.

Overraskende nok så var hele veien bar innover. Piggskoene var ikke veldig nødvendige på denne runden egentlig. Snart er det joggeskoføre når man skal ut på tur.

Sola nærmet seg horisonten.

Hakket før det er sølete.

Det er ikke store snømengder her om kring nå lenger. Snøen er ganske hard også, men holder ikke meg helt ennå.

Sola sluttet å varme og jeg måtte dra igjen glidelåsen på jakka.

Når vi kom til Bjørneplssen var vi ca halvveis og sola takket for seg.

Ennå rakk vi hjem før det var mørkt. Det er herlig nå som man kan få til en god tur uten at det blir mørkt. Om noen uker skal vi stille klokka, da får vi enda lysere kvelder.

Jeg er godt fornøyd med den nye telefonen, tar noen bilder i hytt og pine for å teste litt på kvaliteten. Men når en skal på skikkelig tur, så må jeg ta med med kamera. Zooming er mangelfullt på telefoner.

Nede på jordet der hadde det blitt kjørt opp skiløype en gang, så der var det stein hardt å gå.

På stien ned mot brua derimot var det litt lotteri om skaren bar eller ei, De som hadde tråkket der hadde ikke tråkket så tett at det hadde blitt skikkelig sti.

Vi kom da fram og fikk jiglet oss over.

Minner mistenkelig om vårløysing her også.

Ingen som hadde giddi å måket brua i vinter, så der var det stein hard skare med mange store huller etter alle som har tråkket gjennom snøen i løpet av vinteren.

Endelig oppe på vei igjen og da var jeg veldig glad for at jeg hadde tatt på meg piggskoene.

Himmelen hadde fin farge lenge etter at sola hadde gått ned.

Jeg gledet meg allerede til turen dagen etter.

En annen ting jeg gleder meg til er å sitte på verandaen i solnedgangen til sommeren. Krysser fingrene for en knall sommer i år.

Jeg har sluttet å kjøre den siden ved meg ut til Veme til og fra jobb nå. Den er så si uframkommelig for min bil. Vegvesenet skal være sikre på at en får med seg at det har blitt noen humper der. Ikke ofte det er dobbel skilting.