Fjelltoppjakten på Preståsen

 

Vil du være med oss på helgas utflukt? Vi har virkelig gjort mye gøy og et par ting som vi ikke hadde planlagt. I helga har det blitt veldig mange bilder. Bare å nyte helgene når det ikke regner. Og på lørdag regnet det ikke før det ble kveld.

Dette har vært en veldig begivenhetsrik helg. Mye mer enn det jeg hadde planlagt. For når man er litt impulsiv så blir det brått noe nytt som skjer. Planen lørdag morgen var å plukke opp Helle så vi kunne ta en innsjekk i fjelltoppjakten på Sollihøgda, Nærmere bestemt på Preståsen. Jeg var der i tide og fikk en liten kos med hestene hennes før vi dro avgårde.

Vi svingte opp i rundkjøringa og passerte arbeidsbrakkene på Sollihøgda. Så kom vi til bommen i enden av anleggsplassen,, den sto åpen. Litt vurdering fram og tilbake om den kom til å bli lukket eller ei, så fant vi ut at vi trolig ville møte de som hadde lukket den opp på veien, så vi ikke ville bli låst inne.

Vi fant en bil i veikanten og jeg stoppet og tok bilnummeret. For om den var borte da vi skulle kjøre ned igjen og bommen låst, så hadde vi i det minste et navn til en som hadde tilgang til nøkkel. Man lærer litt av å bli låst inne på feil side av bommen en gang i tiden for mange år siden. Kort fortalt, det er ikke så morsomt.

Vi parkerte på skytebanen og la i vei oppover lia. Det var noen som hadde tråkket der, enten på truger eller på beina for en god  stund siden. I appen til fjelltoppjakten står det hvor langt unna du er innsjekkingspunktet. Når vi tråkket oppover så tråkket vi vel gjennom tredje hvert skritt, men siden det kun var 500 meter omtrent, så vi la i vei. Milo protesterte når vi forventet at han kunne hoppe over bekken.

Det ser ikke så bratt ut, men det var tungt nok når man hadde snø til over skoa både titt og ofte. Trodde vel egentlig ikke jeg var i dårlig form, men jammen peset vi ganske javnt både jeg og Helle. Jeg hadde på meg alt for mye klær, så det ble en stopp midt i bakken for å kle av meg ullgenseren. 

Milo og Varga har hilst på hverandre på jobben, men det er ikke så ofte Varga er med på jobb lenger. 

Et stykke opp i bakkene kom vi inn på ei skiløype som ikke var sporsatt. Der kunne vi i det minste gå uten å tråkke gjennom.

Når Milo var ferdig med å kjefte på Varga, fant han ut at hun ikke brydde seg det døyt om det han holdt på med. Da ble han plutselig interessert i det hun holdt på med.

Så fant de ut at de godt kunne leike litt sammen og ha det riktig så gøy.

Hey, skal vi finne på noe spik?

Vi fant toppunktet og sjekket inn, så nå kunne vi sjekke ut omgivelsene. Langt i det fjerne så vi noen hustak, men vi fant ikke helt ut hvor det kunne være.

Vi fant neste juls juletre.

Både Milo og Varga tok virkelig av etterhvert som de ble husvarme.

Så begynte vi å kikke litt rundt etter et sted å komme tilbake til skiløypa uten å tråkke gjennom for mye snø.

De ble riktig så radarpar etterhvert.

Det er en underlig vår... markjordbær kommer for fult i mars!

For hver gang vi stoppet opp for å ta noen bilder, ja så var det full leik. På kvelden så jeg at Patran hadde vært ute på Fjelltoppjakt i Tønsberg, så nå begynner statistikken å komme seg litt. Jeg var på tur med Hilde på søndag, da la vi også planer om en runde til sommeren med lange lyse kvelder for å rekke noen innsjekkinger til kvelds. Vi var til og med så ambisiøse at vi satset på soloppgang på fjellet. Tidlig opp og seint i seng.