Etter Holmenkollen gikk ferden ned i Vigelandsparken.
Vigelandsparken er verdens største skulpturpark utført av en enkelt kunstner og er åpen døgnet rundt gjennom hele året. Den unike skulpturparken er Gustav Vigelands livsverk, med mer enn 200 skulpturer i bronse, granitt og smijern. Vigeland har også stått for design og arkitektonisk utforming av parken som strekker seg over 320 mål. Vigelands-anlegget ble i hovedsak ferdigstilt mellom 1939 og 1949.
De fleste skulpturene er samlet i fem større enheter langs en 850 meter lang akse: Hovedportalen,
Broen med barneplassen, Den 100 meter lange granittbroen med lykter og skulpturer i bronse er bygget over en eldre bro, anlagt i forbindelse med Norges Jubileumsutstilling i 1914. Vigeland tegnet en ny bro og modellerte i tiden 1925 til 1933 de 58 broskulpturene. Disse utgjør en rik variasjon av barn, kvinner og menn i forskjellige aldre, noen alene, andre i grupper. Rolig stående skikkelser flankerer de kubeformede bronselyktene mens løpende eller på annen måte dynamisk bevegende grupper utfolder seg i friere rom. Der fossen mellom nordre og søndre Frognerdam har sitt løp er brolegemet utvidet til hver side og markeres med figurer omkranset av kraftige ringer.
Her står også Sinnataggen oppstilt. Om enn blant de mindre i størrelse, er den lille gutten en av parkens største attraksjoner.
Selv om broskulpturene hører til blant de seneste Vigeland laget til parken, ble de montert først. Allerede sommeren 1940, mens resten av parken var et eneste stort anleggsområde, ble broen åpnet for publikum. Da var også de fire flankerende, høye granittsøylene med mennesker og øgler kommet på plass. De skjellpanserede demonene har full kontroll over sine ofre, menneskene, og gir således en dramatiske kontrast til mange av brofigurenes ubekymrede lek og livslyst.
På sydsiden av broen, ved søndre dam, ligger den sirkelformede Barneplassen. I midten står en bronseskulptur av et fullbårent foster, mens åtte småbarn på hver sin sokkel er plassert i ring omkring. Vigeland tegnet også en "barneferje" til glede for parkens unge brukere, og båten fikk sin monumentale granittbrygge noen trapper videre ned fra Barneplassen. I mange år etter 2. verdenskrig tøffet den rundt der i dag kun ender og svaner seiler. Den var bekostet av en av byens større banker.
De første mindre skissene til en gigantisk menneskesøyle skriver seg fra 1919. Vigeland modellerte søylen i full størrelse i leire på sitt nye atelier på Frogner i 1924-25, hvoretter den ble støpt i gips. Høsten 1926 ble en flere hundre tonns granittblokk fraktet sjøveis opp Oslofjorden fra et steinbrudd ved Halden. Fra Bestumkilen i Oslo ble den fraktet ved hjelp av skinner og et sinnrikt løfteapparat som fordret ingeniørkunst av fremste klasse.
Blokken ankom sitt bestemmelsessted i parken i begynnelsen av 1927 og ble reist i stående stilling sommeren 1928. Deretter bygget man den inn i et skur og monterte gipsoriginalen ved siden av. I 1929 kunne overføringen av den 17 meter høye søylens 121 figurer starte. Man begynte på toppen og hugget seg nedover. Det tok tre steinhuggere 14 år å få arbeidet ferdig. I 1943 kunne endelig den siste delen av søylens originale gipsmodell demonteres og fraktes tilbake til Vigeland-museet, hvor den fremdeles er utstilt.
På Vigelandsparkens høyeste punkt står den drøyt 17 meter høye Monolitten, en søyle bestående av 121 figurer, hugget ut av én eneste granittblokk - derav navnet . Mens det melankolske grunntemaet i fontenen er det evige kretsløp, gir søylen rom for en helt annen tolkning, menneskets lengsler og streben etter det overjordiske og guddommelige. Er søylen rett og slett å forstå som en oppstandelsesvisjon? Menneskene suges oppover mot himmelen, her spores vemod og behersket fortvilelse, men også henrykkelse og håp. Dessuten mye samfølelse menneskene imellom. Varsomt støtter man hverandre og holder hverandre fast i denne forunderlige salighetsfølelse og oppdrift fra jordelivet.
I 1947 begynte monteringen av de 36 figurgruppene i granitt på den monumentale sirkeltrappen som fører opp til Monolitten. Om enn i en helt annen stil enn fontenetrærne, er motivet også her slektens gang og menneskets følelsesmessige relasjoner til hverandre. Arbeidet med disse gruppene hadde Vigeland påbegynt rundt 1. Verdenskrig og avsluttet i 1936. Monolittplatået omkranses av en lav balustrade i granitt med åtte vekselsvis brede og smale dobbeltporter i smijern.
De figurrike smijernsportene, med mennesker i alle aldre, ble tegnet i tiden 1933 til 1937, men utførelsen ble først avsluttet etter kunstnerens død. Portene kom på plass i 1952.
Leire var et materiale som passet Vigeland godt. I den myke leiren kunne han arbeide raskt og på den måten få utløp for sin voldsomme energi og inspirasjon. Med utgangspunkt i små plastiske skisser modellerte han skulpturene i full størrelse på frihånd. Det hendte også at han brukte rutenett, blant annet i Livshjulet.
Livshjulet ble modellert i leire mellom september 1933 og februar 1934. Deretter ble det støpt i gips. Metoden som ble brukt i gipsstøpingen kalles forloren form fordi formen ble hugget i stykker til slutt.
Vigeland modellerte først en liten modell av Livshjulet. Ved hjelp av et rutenett over denne modellen lagde smedene et jernskjelett i full størrelse; 3 meter i diameter. Det ble bundet ståltråd med trekryss på skjelettet for å holde leiren på plass, og deretter ble pipeleire lagt på. Til modelleringen brukte Vigeland hendene og forskjellige typer grovt verktøy. Ved hjelp av rutenettet, tommestokk og krompasser ble punkter overført fra gipsskissen til leiremodellen. Til slutt ble skulpturen bearbeidet med finere verktøy for å oppnå den ønskede overflatestrukturen.
Fontenen er den eldste delen av Vigelandsparken. Selve Fontenen er er modellert i 1909 og tregruppene omkring er utført i perioden 1906-1914. Tanken om en monumental bronsefontene hadde Vigeland hatt siden århundreskiftet. Et utkast, som ligner mye på det endelige resultat, ble mottatt med stormende jubel da det ble utstilt i 1906. Oslo by bestilte den til utførelse for Eidsvoll plass foran Stortinget.
Rundt 1. verdenskrig utvidet Vigeland fontenen til også å omfatte en rekke figurgrupper i granitt. Og snart dukket også en kolossal granittsøyle opp i planen. Først i 1924, da bystyret overlot Frognerjordene til Vigelands skulpturanlegg, fant fontenen sin endelige plass. Enkelte endringer ble foretatt i forhold til tidligere utkast. Blant annet ble dets buktende, nybarokke grunnplan erstattet med en videre, kvadratisk form, i overensstemmelse med kunstnerens etterhvert mer klassisistiske idealer. Tregruppene ble trukket sammen mot hjørnene og de seks gigantene som bar den enorme skålen ble gitt en høyere og derved mer monumental plassering, ikke minst med tanke på at fontenen nå skulle oppfattes på lang avstand.
Bassengkarmens 20 tregrupper var alle blitt modellert i tiden 1906-14. Under trærnes kroner utfolder menneskets liv seg, i drøm og i våken tilstand, fra vugge til grav. Det enkelte menneskets tilmålte tid på jorden er samtidig bare en del av et evig kretsløp, uten begynnelse og slutt. Bronserelieffene langs bassengets ytterside gjengir likesom tregruppene menneskeslektens evige kretsløp.
Nei, vi er ikke forflyttet oss til Paris...
Sommeren 1947 var monteringen av fontenen endelig avsluttet og vannet kunne settes på for første gang. Plassen omkring fontenen har Vigeland formet som en 1800 kvadratmeter stor mosaikk i svart og hvit granitt. Det geometriske mønsteret danner en 3 000 meter lang labyrint.
Mye rart sånne byfolk driver med i full offentlighet. Parken har også mange blomster og et yrende fugleliv.
Hekkende andemor ved elvebredden
Fantes ikke skeptisk til alle menneskene som gikk forbi forholdsvis nære reiret.
Nydelige roser
