Låvesvala er en liten fugl, den veier normalt 17-21 gram.
På oversiden er de blåglinsende svarte, under er de beigehvit eller hvit. Pannen og strupen er mørkerøde, men det er vanskelig å se på lang avstand. På brystet har den et blåsvart bånd.
Låvesvala er lettkjennelig med sine lange, spisse vinger og lange dypt kløftet stjert, den lengste av alle svaleartene. Disse stjertfjærene er lengre hos hannen enn hos hunnen. I Nord-Afrika skiller lengden ca 5% mellom kjønnene, mens i Nord-Europa er forskjellen nesten 25%. Undersøkelser viser at hanner med lang stjert har større suksess med pardanning, får hunner som er bedre foreldre, og har oftere flere kull enn hannene med kortere stjert. Også hvite flekker på stjertfjærene, symmetriske halefjær, rødfargen og sangiveren virker inn på suksessen med pardannelse. Ungfuglene har korte, butte stjertspyd, og panne og strupe er tydelig lysere og blassere enn på de voksne fuglene. Normal levetid er 4 år, mens den eldste registrerte er 11 år.
Låvesvala er en spurvefugl i svalefamilien, og deles opp i seks underarter. Det latinske navnet kan oversettes til "Landets svale" som gjenspeiler artens utbredelse. Låvesvale nasjonalfuglene til både Estland og Østerrike, og ble av
Norsk Ornitologisk Forening valgt til årets fugl i 1995
Låvesvala holder til i et bredt belte fra Nord-Afrika og Europa, østover, helt til stillehavskysten mellom Vietnam og Kamtsjatka. Den holder også til i områdene mellom Mexico og Alaska/ Newfoundland i Amerika, og er delt inn i seks underarter.
I norge er låvesvala vanlig nordover til Saltdalen. Lenger nord er arten ingen vanlig hekkefugl.
Utbredelsen følger menneskelig bosetning, da låvesvalene er veldig sterkt knyttet til jordbruk og husdyrhold. Den norske bestanden er derfor naturlig nok tettest i de store jordbruksbygdene på Østlandet, Jæren og i Trøndelag.
I løpet av de siste 20 år har bestanden av låvesvaler gått ned i hele Europa, men den norske bestanden består likevel av 100.000- 400.000 par. Det er store svingninger i bestanden fra år til år. Massedød under trekk og overvintring er ikke uvanlig, mens sommere med dårlig vær virker inn på hekkesuksessen.
Låvesvaler lever av insekter som de fanger i luften, og synes å ha en forsmak for fluer, mygg og flygemaur. For å fange svermende insekter kan de godt menge seg med andre arter som f.eks Tårnseilere. I motsetning til tårnseilerene, tråler ikke låvesvalene luften med åpent nebb etter insekter, men jakter aktivt etter dem. Låvesvaler lander gjerne på bakken, men kan også drikke mens de flyr, ved at de glir like over vannflaten og senker undernebbet ned i vannet. Også bading foregår utrolig nok mens fuglene flyr!!
Vanligvis hekker låvesvalene enkeltvis, men det hender at de danner kolonier på opptil 100-200 par. De bygger helst reiret inne på en låve, i et fjøs, i en hall, eller av og til under broer eller lignende. Reiret plasseres på et utspring, eller limes fast til en takbjelke. Det bygges av leire og jordklumper armert med strå, og fores innvendig med strå og fjær. Begge foreldrene deltar i reirbyggingen, og det trengs opptil 1000 turer med leire for å fullføre reiret.
Eggleggingen på første kull begynner vanligvis mellom 20. mai og 20. Juni. De eldste fuglene starter tidligst. Begge parter ruger, men hunnen ruger litt mer en hannen på de 4-7 hvite og rustrødprikkede eggene i 12-15 dager. Ungene fores med litt større insekter av begge foreldrene i vel én måneds tid, men allerede etter ca 3 uker flyr ungene ut. Straks ungene i det første kullet er selvstendig begynner foreldrene på et nytt. Normalt vil da 2. kull fly ut i slutten av august. Fra midt-Norge og nordover er det ikke fullt så vanlig med to kull, par som kommer sent i gang med eggleggingen har normalt bare ett. Dårlig vær med påfølgende lite insektaktivitet og rovfugler er den vanligste grunnen til tap av kull. Ved tap av kull, legger vanligvis foreldrene et nytt med en gang.
På ettersommeren og høsten samles ofte låvesvalene ved enkelte vann. Der overnatter de i takrørskogen, ofte i store antall, frem til de starter og trekke sørover for vinteren. Det gjør de fra slutten av august og til oktober. Gjenfunn av ringmerkede fugler viser at de norske låvesvalene trekker til Afrika sør for Sahara, ofte helt til Sør-Afrika.
Været i overvintringsområdene virker direkte inn på overlevelsesraten. Ved mye nedbør øker dødeligheten.
Vårtrekket går mye raskere unna enn høsttrekket, allerede i siste del av februar starter låvesvalene på trekket nordover. De ankommer Europa i mars, men de første låvesvalene kommer ikke til Norge før i slutten av april. Flesteparten ankommer dog normalt mellom 17. Mai og 1. Juni, og det er de med lengst stjertfjær/hale som kommer tidligst.
Låvesvalene er som andre fugler plaget med parasitter som midd, lopper og lus. Gjenbruk av reir er en faktor som virker positivt innfor parasittene, da de gjerne overlever vinteren i reiret. Et veldig infisert reir vil ikke bli brukt om igjen av låvesvalene. Hanner med lange halefjær viser seg å ha bedre immunitet mot parasitter enn de med korte halefjær. Under reirperioden øker hunnens parasittmengde vesentlig. En hun som parer en han med lange halefjær utvikler bedre immunforsvar enn gjennomsnittet. Eldre hanner har som regel kortere halefjær enn yngre hanner. Samtidig får også eldre hanner dårligere immunforsvar etter hvert.
Taksvala er en liten fugl, normalt 13-15 cm lang. Den har en svart overside/rygg med blåglans i fargen på den fremste halvdelen. En lett synlig kritthvit overgump gjør taksvala grei å skille fra låvesvala i flukt. Undersiden på taksvala er hvit og den svarte stjerten er kort med liten kløft. Taksvala har ingen stjertspyd slik som låvesvala har. Føttene er kledd med hvite fjær.
Ungfuglene har mindre blåglans og virker "skitnere" da de har et snev av brunfarge på det hvite brystet. Roligere og mer "flaggermusaktig" flukt enn låvesvala.Taksvala glir oftere gjennom lufta i rolig tempo. De fleste fuglene blir mindre enn fem år gamle, men individer på 14 år er registrert.
