På fredag avspasserte jeg på jobben, siden det var en sånn inneklemt dag, som dem kaller det. Knallsol var det meldt og da var det bare å finne et egnet turmål for dagen. Kan jo ikke sitte inne, for det er lovet regn både titt og ofte utover i helga.
Valget falt på Tjuvenborgen og Hestebrenna ned igjen. Skulle egentlig gått denne runden tidligere i vår med to andre som aldri har vært der, men litt dårlig form på den ene og en litt klein hund på den andre så ble planen utsatt.
Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke gikk den runden selv den avtalte dagen, men i ettertid så er det neimen ikke enkelt å huske hva man har gjort for ikke å snakke om hva man ikke gjorde.
Tjuvenborgen i det fjerne. Det er egentlig godt det er blåmerket sti her, for det er fristende å bushe mye mer til venstre enn det det er merket. Har vel en liten misstanke om at det er for bratt i enkelte partier til at en hadde kommet opp der. For det er jammen bratt nok å komme opp der stien går på slutten.
Litt irriterende var det å komme hjem på fredag kveld og skulle tømme klokka for å se på kartet, også virket det ikke. Greit nok at klokka er mange år, men programvaren burde kunne oppdateres så en får overført til data'n. Men nei da. Klokka overførte påsto den, men det kom ikke noe på min side på data'n. Versonen oppdaterte seg heller ikke og jeg fikk feilmelding når jeg skulle installere den.
Dermed avsluttes prosjektet mitt over hvor mye jeg går i året mye tidligere enn planlagt. Klokka virker og måler, men da må jeg manuelt regne sammen hver gang jeg avslutter en tur for å holde oversikten. Det gidder jeg rett og slett ikke. Jeg har jo holdt på i fem måneder, så det er litt bittert. Men jeg fant jo ut at jeg gjennomsnittlig går ca 20 mil i måneden. Så i løpet av et år så hadde jeg klart målet mitt på 200 mil.
Stien opp mot Tjuvenborgen begynner ganske flatt, men når det begynner å stige så stiger den fryktelig bratt den siste kilometeren.
Hjemme blås det ganske surt og kaldt, men jeg kunne fint gå i singlet hele turen i dag. Jakka ble med rundt livet og det holdt med det.
Det var ganske varmt for hundene også, så vi tok noen pauser i skyggepartiene. Greit med en pust i bakken for meg også kjente jeg. Synes det blir brattere og brattere for hver gang jeg går oppover der jeg.
Liljekonvallen sto som hvite tepper flere steder langs stien mot toppen. En kjente lukta før en så blomstene. Det lukter jo så utrolig godt av dem, men snart er de avblomstret.
Hailey ledet stort sett ann oppover. Det var noen busker som lå tvers over stien, men de gikk stort sett veldig greit å passere.
Noen klatret vi over og andre måtte vi krabbe under.
Endelig var vi kommet opp til hula. Der blåste det ganske friskt på kanten, så det var ikke så lenge vi satt der. Men den obligatoriske turen inn i hula måtte jeg ha. Hundene ble bindt utenfor, det er ganske trangt der, så de får vel knaptnok snudd seg.
Men de tar alt på strak labb, ingen engstelse for å bli forlatt når jeg forsvant nei.
Det var veldig vått inne der, vannet rant nedover fjellsiden og dryppet på golvet.
Har sett flere bilder av at noen står på fjellet utenfor huleåpningen. Det hadde vært en spennende fornøyelse, for på fredag var det skikkelig sleipt der vannet rant.
På vei tilbake var det forholdsvis tørt når jeg nærmet meg utgangen igjen.
Hailey lurte på hva jeg egentlig holdt på med.
Det er en utrolig utsikt som er bare å nyte når man har klatret seg opp.
Hundene badet i hver mulige pytt med vann. Og dem var det forholdsvis mange av oppover når det flatet ut.
På veien mot Hestebrenna så er det mange små plasser med utrolig flott utsikt. Så det ble mange små stopp oppover. Det var lite dyreliv å se, men en bitte liten firfirsle så jeg.
Ådalen og Høgfjell i det fjerne.
Men det er mot Krødsherad den fineste utsikten er. Gjør sikker sitt med hvitkledde fjelltopper i det fjerne.
Vi fulgte ikke stien til Hestbrenna, men fulgte fjellrabben mot toppen.
Det hang ikke noen postkasse der i år. Det hadde jeg regnet med, men turistforeningen har kanskje en viss rotering på disse kassene sine.
På toppen blås det skikkelig, så vi satte oss ikke der, men la i vei i riktig retning for å finne bilen som sto parkert ved Saksentjern for anledningen. Noen ganger går jeg fra Nedre Kollsjø'n, det er litt lenger, men en helt grei runde det også. Da kommer en forbi nedre og vesle Leintjern.
Utsikten nytes
Det er en sti som er merket med varder rett ned fra Hestebrenna, den viser en framkommelig sti ned til den blåmerka løypa som vi svingte av når vi nærmet oss toppen.
Ikke mye vår å se på toppen, så det har nok ikke vært så varmt der.
Men om man følger myrdraget nedover så ender en opp ved en blåmerket buske etterhvert.
Ikke et multeblad engang så vi på hele turen, enda så mye multe det pleier å være her på seinsommeren.
Jeg holdt meg tørr på beina i 678 meter denne dagen, og etterpå så var jeg javnt våt hele turen. Myrene var fryktelig våte, så jeg måtte gå i kanten.
På rett vei mot Saksentjern igjen.
Vi så spor etter andre folk, så vi var nok ikke de første som var der etter at snøen hadde gått.
Lett gått terreng når en kom seg ned på litt flatere område igjen. Derfra var det rimelig tørt helt til bilen.
Vel nede igjen så er det bare å se opp på Tjuvenborgen og strekka en har svettet seg opp noen timer tidligere.
To og en halv time på tur og 8 kilometer ble det.
