Lærdalsøyri

Finnes knapt noe triveligere sted å fordrive tiden enn i Gamle Lærdalsøyri. Jeg har vært der flere ganger, men det er aller best når det er få eller ingen turister. Vi kunne ikke sjekke inn på hotellet før etter klokka fire, så med en lang biltur trengte hundene litt tur også. Det ble en lenger runde enn jeg har gått tidligere, med retur langs elva tilbake til bilen.

Bli med på en spennende tur gjennom de trivelige gatene i Gamle Lærdalsøyri. Den vesle, unike bygdebyen har en særdeles interessant historie som strekker seg tilbake til 1200-tallet. Og enda lengre, om man ser på arkeologiske funn fra vikingtiden. Lærdalsøyri er et tettsted og administrasjonssenteret i Lærdal kommune, indre Sogn, i Vestland fylke, med vel over 1000 innbyggere. 

Både og nå og historisk er Lærdalsøyri et handelssenter, med en historie tilbake til middelalderen, som et knutepunkt mellom øst og vest. Sentralt på Øyri ligger derfor et av de meste verdifulle bymiljøene vi har igjen i Norge, Gamle Lærdalsøyri, som er et vernet trehusmiljø fra 17- og 1800-tallet med i underkant av 170 bygninger i blant annet sveitserstil. En brann i 2014 krevde heldigvis ingen menneskeliv, men ødela 42 bygninger, herav 17 bolighus og en fredet bygning.

Med rik historie, mektig natur og et frodig kulturlandskap er Lærdal et knutepunkt mellom øst og vest som byr på mange store overraskelser. Lærdalsdalen er en av landets mest frodige og lengste dalfører. Og har i uminnelige tider knyttet Valdres og Hallingdal med havet via Sognefjorden. Lærdal ligger omtrentlig midt mellom Bergen og Oslo. Det er veiforbindelse over Valdres og over til Hallindal. Og mot vest til Bergen. Mot nord gjennom Sogn til Sunnfjord og Nordfjord, i nordøst til Årdal.

Et av Norges tørreste områder er den grøderike Lærdalsdalen. Hele dalføret Lærdal var bosatt og brukt av mennesker alt for 6000 år siden. Stedvis er dalen brukt helt siden tidlig steinalder. I Lærdalsfjella finner vi de første sporene etter mennesker i fjellområder i Norge. Det har i alle tider vært gode forhold for jordbruk med et godt klima og god morenejord.

 Fra fjellovergangene til Valdres og Hallingdal ned til fjordkanten ved Sognefjorden. Gjennom hele dalføret ligger gårdsbruk langs med elven Lærdalselvi som strekker seg 81 kilometer nedover dalen. Noen av gårdsbrukene har til og med egne gårdsutsalg. Men Sogn Frukt og Grønt er en butikk med felles utsalg for de fleste av bøndene.

Jonas Henrikson fra Røyrnes ved Lærdalsøyri i Sogn er trolig den nordmann som har gjort den mest spesielle militære karriere i utlandet. Han ble Preussens mest berømte soldat. Det skjedde ikke på grunn av sin kampvilje eller militære ferdigheter. Han var aldri i strid, men ble berømt fordi han var så høy. Etter hans død sikret kongen seg skjelettet, og «Ionas der Norweger» er i dag å finne på Institutt for rettsmedisin i Potsdam. Jonas Henrikson Røyrnes var født på den lille gården Røyrnes vest for Lærdalsøyri i Sogn i 1696. Levekårene var i gradvis bedring, og folketallet var i ferd med å ta seg opp etter at Svartedauden hadde utslettet store deler av befolkningen i Norge midt på 1300-tallet. Nå var levekårene var i gradvis utvikling og befolkningsøkningen var snart oppe på samme nivå som før den store pesten.

Podkast  om brannen i Gamle Lærdaløyra. Grundig belyst fra flere kanter.

Små trivelige hus som det sikkert ikke er så gøy å bo i når turistene virkelig gjør sitt inntog. 

Men alle har laget virkelig koselige og forseggjorte hager ut mot gågata, eller fortauet utenfor.

Lærdalsøyri er ikke bare små hus, det er store hus der også. I den nye delen finnes det lave blokker også.

Husene blir litt og litt mer moderne nedover i gata.

Når vi kom opp til kirka skrådde vi over mot elva.

Gammelt steingjerde som er overgrodd av blomster.

Ikke mye snø igjen i fjellet nå, så mange av bekkene blir mindre dag for dag om det ikke regner.

En veistubb forbi et jorde med kål og vipps var vi på vei tilbake mot bilen.

Var nok en populær tursti, for vi møtte flere som var på tur.

Brua som fører til fergeleiet over til Kaupanger og Sogndal.

Kurv fot varetransport over elva

Trivelig promenadesti med vann på begge sider av stien.

Så var ringen sluttet og vi fant bilen igjen for å sette kursen mot hotellet.

Takk for denne gang Lærdalsøyri, jeg kommer nok tilbake igjen

Kurs mot Vestlandet

 Årets første ferietur ble på ei overnatting, men man trenger ikke mer. Planen var Lærdal og overnattingen ble booket noen dager før. Mandag morgen satte jeg og Patran oss i bilen og vi hadde kurs mot Vestlandet. Jeg har alltid likt meg på Vestlandet. Vill natur, høye fjell og grøntvann. Smale veier og tuneller. 

Vi dro ikke vekkeklokke tidlig, for det er ikke mer enn en tre timers tid herfra til Lærdal. Vi la ruta om Hemsedalfjellet. Der er det mye flotte fjelltopper med snø på ved disse tider. Noe av snøen så ut som den hadde kommet for kort tid siden.

Passe kjøreetappe før første stopp er Rjukandefossen. Den har jeg besøkt tidligere, når jeg og Bella hadde en runde på ferietur for noen år siden. Rjukandefossen er et fint skue som er verdt å stoppe ved for en liten beinstrekk eller tissepause for hundene.

Forholdsvis mye vannføring etter smeltingen på fjellet. Ikke så stor forskjell egentlig fra jeg var der i august 2021.

Det er ikke mulig å se fossen fra veien, så en må følge med på skiltingen. Stor parkering nede i skaukanten og en stripe oppe langs riksveien om det er fult nede.

Varga labbet over den smale brua over det dype juvet.

Stien gikk et lite stykke oppover på andre siden av brua. 

Jeg klarte faktisk å begrense fotograferingen litt dette døgnet vi var borte. Tror ikke det ble noe mer enn rundt 450 bilder og to videoer.

 Hundene fikk både tømt tanken og fylt opp igjen, så satte vi kursen over fjellet mot Lærdal. Siden jeg kjørte hele ferieturen i fjor på Island, så kjørte Patran hele denne ferien. Fa kunne jeg ta bilder uten at vi behøvde å stoppe om det dukket et bra motiv eller to.

Vi merket godt at det egentlig ikke var ferietid ennå, for vi møtte knapt en bil. Langt mindre bobiler på rekke og rad.

Vel nede i Lærdal tok vi hundene på en luftetur i Gamle Lærdalsøyri før vi kunne sjekke inn på Lærdal hotell. 

Dette er et helt greit hotell som godtar hunder og yter kjempeservice. Kokken var nok byttet ut siden sist jeg overnattet der. Men servicen var den samme. Hotellet ligger på bryggekanten til den gamle fergekaia, som ble nedlagt for mange år siden.

Jeg luftet hundene en runde mens Patran dusjet før middagen. Med middag klokka 1900 så er det greit at hundene er skikkelig luftet så de sover på hotellrommet når vi spiser.

Etter at den nye tunnelen kom er det dårlig med trafikk på gamleveien. Vi gikk på den ennå eldre veien som går på ytterkanten av fjellet.

Jeg har alltid likt meg godt på Vestlandet, og har feriert der i mange år.

Du kjenner lukta av villnyperosene lang vei.

Når dagen har gått i ett og man har spist en sein middag, da gjelder det å holde øynene åpne så en får luftet hunder før man finner senga. Om man lufter for tidlig, så må man bare opp grytidlig. Det er begrenset hvor lenge de klarer å holde seg.

Vi gikk mot campingen og Gamle Lærdalsøyri på kveldsturen, så hundene kunne få sjekket litt der også.

Vi var akkurat litt for tidlig ute for å kunne nyte solnedgangen.

Vi prioriterte å finne senga for å kunne få en brukbar start på morgendagen. 

Noen god natt søvn ble det vel ikke, for Varga hadde fått i seg ett eller annet og måtte ut to ganger med jurpemage, før jeg hadde tenkt å stå opp egentlig. Patran var blitt smittet av Sofie, så hun var tett i nesa og måtte snyte seg flere ganger i løpet av natta. Så det var egentlig greit når klokka ble halv ni og vi kunne starte dagen som vi hadde tenkt. Med frokost og utsjekk.

Geitekleiva i Ådal

I ei gruppe på Facebook kom jeg over en tur i Ådalen som jeg ikke hadde hørt om. Jeg sendte melding til Åse og brått hadde vi avtalt tur. Hr Yr er ikke til å stole på, så fra kvelden til dagen etter hadde han ombestemt seg tre ganger. Siden det ikke var så lange biten å gå, ble vi enige om tur, uansett hva Hr Yr sa.

Det sitter like langt inne for både meg og Åse å gå på tur i regnjakke og gummistøvler, så det sto pent igjen hjemme. Jeg plukket opp Åse i to tiden på ettermiddagen så kjørte vi opp til Buttingsrud Camping. Der går det en grusvei rett oppover i lia. Hadde været vært mer stabilt så hadde vi parkert der. Men i og med at det skulle være tett mellom de utrygge regnbygene, så kjørte vi opp til snuplassen.

Fra snuplassen gikk det brei fin vei videre oppover mot toppen. Godt merket med både gul og rød strek på buskene. Jeg hadde bare sett noen bilder med utsikt og fått med meg turstarten, så var jeg egentlig godt fornøyd for tur. Åse hadde gjort hjemmeleksa si litt bedre enn meg. Hun hadde til og med sjekket ut Norgeskart.no for merkede stier.

Etterhvert ble det litt mer sti isteden dor vei. 

Det er brattere enn det ser ut som på bildene.

Det hadde vært opphold fra vi parkerte, men brått bøttet det ned. Ble litt våt på skuldrene og etterhvert fra knea og ned. 

Et stykke opp i bakken deler stien seg i gul til høyre og rød til venstre.. Vi valgte rød løype for å gå gul tilbake for å få en runde.

Som du sikkert har fått med deg, så er ikke følging av merket sti min sterke side. Brått fulgte vi gul merking sånn helt uten videre. Det var Åse som kommenterte  det, så vi ble enige om å følge den gule ruta og gå den røde tilbake.

Stien gikk bort mot Kleivtjern før den svingte under Grøterudberget .

Ved Kleivtjern så vi trane. Det var tilfeldig at jeg fikk se den, for den låt ikke i det heletatt.

Jeg tror ikke den egentlig merket oss, for det var samme tempoet.

Multeblomstene sto hvite i myrkanten sammen med mye myrull.

Multeblomstene begynte å bli avblomstret allerede. All blomstring  ser ut til å være over i løpet av øyeblikk uansett hva der er som blomstrer.

Brått var vi oppe på Geitekleiva med utsikt utover Sperillen og regnskura som nærmet seg i det  fjerne.

Helt greit å holde avstand til kanten, Hvit mose på berg er glatt og ingen av oss hadde planer om et bad i Sperillen denne dagen.

Utsikt er til for å nytes, men Åse hadde fått med seg at det skulle være både en geocache og ei postkasse på toppen ved utsikten. Slike turkasser pleier å være veldig synlige. Men vi så ingen... 

Da var det bare å dobbeltsjekke med geocacheappen. Kassa og cachen henger stort sett sammen. 

Den gule merkingen fortsatte til høyre og cachen skulle være til venstre... En sjekk på Norgeskart viste at den stien trolig fortsatte nedover lia til Enger.

Hverken jeg eller Åse er nevneverdig opphengt i sti når vi er på tur, så vi valgte korteste vei og gikk etter kompasset mot cachen.

Vi fulgte toppen av åsen bortover i retningen vi skulle. Det var ikke så tett skau som vi fryktet når vi startet.

Etter noen meter i forholdsvis tett skau hadde noen brått tynnet ut, så det ble mer åpent. Men når det er åpent i synshøyde, så er det desto mer tett der man skal gå.

Brått fant vi både turkasse, geocache og nytt utsiktspunkt.

Fin tur opp fra Buttingsrud camping, sikkert greit å lee seg litt når man ligger i campingvogn hele sommeren.

Vi unngikk regnskura som vi så i enden av fjorden, Men det var forholds vått i lyngen etter forrige regnskur. 

Så var det samme stien tilbake til bilen. Den rødmerkede stien var ikke på mange meterne før vi havnet inn på den gule stien som vi hadde vært på tidligere på dagen på vei til Grøterudberget.

Runden ble på 4 kilometer før vi var tilbake til bilen. Takk for turen Åse, snart er vi på ny tur.