Saksentjernveien

 Det er tydelig at det er kaldere på ettermiddagene, Varga synes godt det kan skje noe mer enn verandaliv. Så jeg fant ut at jeg skulle lempe dem inn i bilen og ta en tur oppover mot Kollsjøen.

Kollsjøen ble det ikke, men jeg svingte bort til Saksentjern. Jeg parkerte ved hyttene og gikk førts opp til gapahuken. De eneste gangene jeg har vært der har vært for å parkere, for å ta turen opp på Tjuvenborgen.

Fra gapahuken var det utsikt over hyttefeltet og ikke minst Saksentjern.

Saksentjern er ikke så store tjernet, men det er mange hytter der.

Veien var veldig oppgradert siden jeg har vært bortover der.

Sjekket litt på kartet, men det var mange veier på kryss og tvers der i varierende kvalitet. Mange av dem sto ikke på norgeskart.

På en stor plass der var det en mengde med kjempestore rør. Om de har en plan med dem eller om det kun er for lagring er jeg usikker på.

Det var endel lukter der, så hundene hadde nok å få med seg.

Brått så stoppet den veien jeg hadde valgt. Da var det bare å snu og tusle ned til veikrysset igjen og velge en annen retning.

De hadde nok bygget denne korte veistubben fordi det var hogget der, men tømmeret har de ikke giddi å gjort noe med. Snart er det ikke til ved engang.

Et tips om du skal plukke tyttebær, ja så drøyer du litt og kan plukke i bøtter og spann. Det var mengder der.

Langt inni veien der så var det jammen et lite hyttetun til. Denne hytta lå i enden av ei stor myr.

Det var mest gras der, så jeg tror ikke det er noen molter der.

Taket var byttet, men det var endt rett utenfor døra. Kanskje planen er å ta det bort i løpet av høsten.

Rett borenfor var det blåst ei bjørk over veien. Vi bøyde hodet og håpet at den ikke datt helt i bakken når vi gikk under.

Rognebærene begynner å bli modne.

Veien ble skrøpeligere, men fult kjørbar om en har tenkt å ta bilen.

En titt på kartet på telefonen og veiene gikk på kryss og tvers. Noen runde om Tjuvenborgen ville jeg ikke rekke før sola var forsvunnet bak åsen. Så etterhvert fant jeg ut at det var best å snu og bare gå samme veien tilbake som vi hadde kommet.

Nå gjaldt det å rekke tilbake til bilen, så kanskje jeg kunne få en fin solnedgang på Saksentjern.

Den ene hytta hadde troll på trappa. Skikkelig stilig troll.

Når vi kom til brygga på Saksentjern så var det en halvtime minst til solnedgangen, så da ble det bilen og hjem isteden. 

For noen dager siden plukket jeg med meg røsslyng fra skauen som jeg puttet opp i bollen jeg kjøpte på Hadeland Glassverk i sommer, 

Tomatene begynner å bli modne i i drivhuset, så jeg plukker inn en håndfull hver ettermiddag. Men snart er det mer å plukke hver ettermiddag. Jeg har fått blomst av Sofie også, så nå er det pent på verandaen min.

Verandalivet er over på kveldstid nå virker det som. Når sola går ned så blir det merkbart kaldere og det er bare å gå inn for å hente jakke og ta på joggebukse.

Når det ikke ble solnedgang, så ble det måne oppgang i det minste.

Når det har blitt mørkt så kommer månen sigende over kanten av åsen

Årets siste bad

 

Når man har sommerferie og det er 25 varmegrader, ja da må man på stranda for å avkjøle seg. Hundene setter i allefall pris på litt avkjøling.

Når man er våt så må man jo grave litt rundt i sanda, om man graver på Hailey så er ikke det noe hindring synes Varga.

De ble sittende litt så de tørket endel. Jeg var der på ettermiddagen, men vannet var slett ikke så varmt lenger. Egentlig var det bare iskaldt synes jeg. Men jeg badet, tok til og med noen svømmetak og ikke bare dukket meg. Det var forfriskende, så det heller nok mot at det er årets siste bad. 

Det går mot høst når tyttebæra begynner å skifte farge. Direkte moden var den ikke, men det er nok ikke så lenge før man kan plukke noen.

Stranda var full av kongler etter alt vindværet en  kveld. 

Breivannet har virkelig lite vann nå. Det ser ikke pent ut når vannstanden er så lav.

Men sola kan nytes på land

Skulle tro vannet hadde holdt seg godt og varmt når det ikke er mer, ikke har det vært kaldt om natta heller, men det har kommet litt regn innimellom.

Man får nyte dagene mens man har fri, straks er det jobb igjen.

Et par dager etter tok jeg med meg Sofie på samme stedet, da hadde jeg ikke tenkt å bade og det holdt med vassing for Sofie også.

Hun hadde med seg både bøtte og spade, men bøtta ble brukt til å samle kongler.

Det ble litt spaing av grus også, men det var mest gøy å sprute vann på meg og hundene når vi var i nærheten.

Hailey slo seg ned mellom alle konglene

Snart kom de andre fran fra skyggen også, de syntes det var godt å få varmet seg i sola. Tørket pelsen litt før vi skulle hjem.

Snart lå de og halvsov alle sammen.

Sofie lå på håndkle med pledd under og badekåpe rundt seg. Skulle ikke tro det var 24 varmegrader, men man blir vel litt kald av å sprute vann på alle andre. Bøtta med kongler ble med hjem, for den skulle hun vise mamma.

Ridderspranget

Jeg kan ikke si jeg hadde hørt om Ridderspranget tidligere, så da må man bare svinge av hovedveien og følge skiltingen innover i skauen.

Vi parkerte og gikk nedover stien mot lyden av elva.

Ridderspranget i Sjoa har vært åsted for flere dødsulykker, spesielt i forbindelse med rafting og elvepadling. Den mest kjente hendelsen er en raftingulykke i 2010 hvor fire personer omkom. I 2022 omkom en tsjekkisk elvepadler i området etter å ha falt i vannet. Ridderspranget er kjent for sin krevende elvestrekning, og mange raftingselskaper unngår å arrangere turer der på grunn av farene.

Ved Tessanden, like sør for Vågå, går Sjoa i et kraftig stryk gjennom et trangt og dypt gjel. Dette stedet har fått navnet «Ridderspranget» og det kommer fra sagnet om ridderen Sigvar Leirholar. En av de mest kjente ”Vangsgjeldingane” fra gammel tid er ridder Sigvat av Leirholar (1270-1340). Han ble også kalt Sigvat Kvien fordi han også bodde på gården Kvien. Storfolk hadde gjerne flere gårder på den tiden. Sigvat var sysselmann under kongen, for Valdres og Hallingdal. Han satt også i Håkon den 5. Magnussons riksråd i første del av 1300-tallet.

Han reddet en gang en vordende brud fra et ekteskap hun ikke ville inngå med en annen ridder som het Eldjarn. Den forsmådde ridderen lå i strid med Sigvar om noen fiskerettighetene i fjellet. Den kommende bruden ville heller ha Sigvar Leirholar til ny ektemann så hun sendte derfor bud til Sigvar og ba om hjelp. Sigvar red da like godt til den kommende brudgommens gård og kidnappet den vordende bruden dagen før bryllupet.

Dette falt selvfølgelig ikke i god jord hos Eldjarn så han forfulgte Sigvart med bruden helt til de måtte krysse over elven Sjoa. Der tok Sigvart bruden under armen og hoppet over det frådende elvestryket - derav kommer navnet «Ridderspranget».

Selve Ridderspranget virket ikke veldig bredt, men problemet er visstnok at folk ikke tør å hoppe tilbake. På denne siden skrår nemlig fjellet litt.

Strekningen nedenfor Ridderspranget er kjent for å være krevende og farlig, med mye vann og sterk strøm.

Nok et sted vi fikk lære mer om som vi ikke hadde hørt om tidligere.

 

Sagasøyla i Bøverdalen

Mellom buskene fikk vi et glimt av noe enormt når vi kjørte forbi. Da var det bare å sette på blinklyset på bilen og svinge over veien og inn på parkeringsplassen. Hva i all verden er det der, sa vi før vi fikk stoppet. Wenche Lill googlet litt, og brått ble vi veldig mye smartere.

Ved Elveseter Hotell finner du Sagasøyla som med sine 34 meter er en av de høyeste søylene i verden. Søyla skildrer sentrale øyeblikk i Norges historie. På toppen troner Harald Hårfagre, symbolet på overgangen fra et splittet rike til en samlet nasjon. utsmykking representerer Norges-historien fra landet vart samla til ett rike i 872 til riksforsamlinga i 1814.

Søyla har en lang og spesiell historie. Den var opprinnelig ment å være Norges nasjonalmonument, og skulle plasseres utenfor Stortinget. Billedhuggeren Wilhelm Rasmussen vant oppdraget som ble utlyst av den norske regjering i 1926, i konkurranse med blant andre Gustav Vigeland.

 Da annen verdenskrig sluttet i 1945, var søyla fortsatt ikke ferdig. Ferdigstillingen av kunstverket ble deretter skrinlagt, fordi kunstneren hadde uttrykt sympati med de tyske okkupasjonsstyrkene.Det ble til slutt umulig å reise et nasjonalmonument laget av en mann som hadde sonet dom for landssvik.

På 1980-tallet kom forrige generasjons eier av Elveseter Hotell, Åmund Elveseter, over elementene som lå lagret i et skur på Skøyen i Oslo. Kunstsamleren Elveseter, som under krigen også var medlem av den norske motstandsbevegelsen, mente Norges nasjonalmonument fortjente en bedre skjebne. Han tok saken i egne hender, sørget for at søyla ble restaurert og ferdigstilt, og fikk den reist på Elveseter i 1992. 

Allerede i 1836 sendte dikteren Henrik Wergeland ut et opprop til det norske folk om å reise et minnesmerke over Norges selvstendighet, Grunnloven i 1814. Monumentet skulle reises utenfor Norges storting og skulle ha navnet "Eidsvollsøyla".  Inntil 1992 ble «Sagasøyla», kalt «Eidsvollsmonumentet»

Det var mye annet som var stilt ut rundt hotellet også, både bjørn og tiurer sto på rekke og rad.

En bauta var reist med navn og årstall for eierne av Elveseterhotellet.