Nasjonalteateret

En ting til som jeg kan sjekke ut av listen over ting jeg skal gjøre i år. Jeg har lenge hatt lyst til å se noe på Nasjonalteateret, men jeg har ikke blitt fristet til å se noen tunge seriøse stykker. Det har endt opp med at jeg ikke har funnet noe fristende å se på. Men ved juletider så så jeg at Else Kåss Furuset skulle sette opp et stykke. Jeg er ingen stor fan av henne, men "Kondolerer" var bra.

Patran trengte øvelseskjøring så etter jobb satte vi kursen mot Oslo. Når en skal kose seg litt så må man spise litt middag. Ellers blir en fryktelig sulten innen en er hjemme igjen. Vi parkerte på Konserthuset, der er det gangavstand til det meste sentralt i Oslo, ikke er det dårlig med parkeringsplasser heller som regel. Vi gikk bort til Hard Rock Cafe, siden den ligger rett over veien for Nasjonalteateret.

Det var knallgod mat der og store porsjoner, så vi ble skikkelig mette. Har du ikke vært der er det absolutt verdt et besøk for å spise litt.

En liten tur innom her ble det også, før vi tok en runde opp til Slottet for å slå ihjel litt tid.

Det var folketomt oppe på slottsplassen på kvelden, ikke var det noe lys i vinduene på slottet heller. Vinduene så ut til å være blendet i den ene etasjen, så kanskje det var bursdags forberedelser der.

Da vi kom opp på selve slottsplassen viste det seg at garden hadde vaktskifte. Litt stilig når de kom marsjerende i mørket og byttet ved slottsinngangen, før de fortsatte bort til porten ved Dronningparken for å bytte vakt der også.

Tenk å kunne stått på verandaen der en gang... eller jeg kan lage sånn hjemme. Jeg mangler bare noen søyler og et par buer... Ikke noe i veien for å ha et par planer vel?

Jeg må få meg en handy håndverker som har litt kroner å spytte inn til et lite fasadelift  på huset mitt...

Da Nationaltheatret åpnet 1. september 1899, overtok det rollen som Norges nasjonale teater etter Christiania Teater. Christiania Teater ble revet samme år og ga plass til Norges Bank.

Det var sterke krefter som ønsket at det nye teatret skulle få plass i Studenterlunden. Universitetet protesterte, de syntes ikke det passet seg at et teater skulle ligge mellom slott, universitet og storting. Først i 1888, da Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson hadde nådd stor internasjonal  anerkjennelse, kom tillatelsen til å legge det nye Nationaltheatret i Studenterlunden – på den betingelse at taket ikke ble høyere enn universitetets og at inngangen ikke skulle peke mot dem.

Nationaltheatret er tegnet av arkitekt Henrik Bull, som vant arkitektkonkurransen i 1891. Bygningens fasader er i gult maskintegl og granitt og står som det ble bygget den dag i dag. Mange av Norges fremste kunstnere gjennom tidene ¬– malere, billedhuggere, tegnere og formgivere – har sammen med fremragende håndverkere skapt dette unike bygget. Da teateret åpnet for snart 120 år siden, var det kun én scene med 1268 sitteplasser. I dag er det fire scener inne i det samme bygget, hvis man regner med Bakscenen.

Bjørn Bjørnson var Nationaltheatrets første teatersjef. Han var sønn av Bjørnstjerne Bjørnson, og det sies at like før åpningen i 1899 møtte han Henrik Ibsen på sin daglige spasertur mot Grand Café utenfor teatret. «Har du bestemt deg for åpningsforestilling?» spurte Ibsen. «Jeg har tenkt å sette opp noe av min far,» svarte Bjørnson. «Men jeg er fire år eldre enn din far», repliserte Ibsen. «Er det ikke rimelig at du setter opp noe av meg først?» Bjørn Bjørnson fikk et dilemma – og løste det ved å ha tre åpningsforestillinger: den første av Holberg, den andre av Ibsen og den tredje av Bjørnson.

Vi gikk inn til hovedscenen for å finne plassene våre på tredje rad.

Det er vel ikke til å komme fra at det var i gamledager de kunne bygge hus og hadde sans for detaljer og finesser.

I Gratulerer undersøker komiker Else Kåss Furuseth om det er mulig å være god nok akkurat som du er, selv om du er ganske ræva. Monologen, også denne i regi av Arvid Ones, er oppfølgeren til braksuksessen Kondolerer, en komedie om selvmord, en hyllest til livet etter å ha mistet mor og bror i selvmord.

* *

Stykke var ikke noe å skryte av synes jeg. Jeg kan ikke skjønne at det har fått terningkast fem flere steder. Det var veldig rotete og alt for mye fram og tilbake i tid. Men nå har jeg vært på Nasjonalteateret. 

Middagstips

Tacosuppe med rundstykker

Kyllingstrimler, paprika og løk med fløtegratinerte poteter

Kyllingterninger, salat og hvitløksbaguett.

Omelett med salat, tomater og brødskive

Kjøttkaker med poteter, gulrøtter og kålrot og en dæsj tyttebær.

Lapskaus med tyttebær.

Kyllingfile, salat og brødskive

Strimlet biffkjøtt, asparges, paprika, chilli, løk, tomat og fløtegratinerte poteter.

Har du gått glipp av foregående middagstips, så kan du finne de HER.

Vintergleder

Vinteren med masse snø skaper da glede både innvendig og utvendig, for alle som lar seg rive med i leiken med både to og firbeinte. Alt har med innstillingen å gjøre. Det er vinter og da skal det være snø, masse snø som en kan boltre seg i. Full fart og snøen som fyker rundt ørene, til tider ufrivillig.

Ofte får man høre at lykken ligger inne i en selv, og at du finner den ved å vende blikket innover. Lykken også kan komme utenfra. Og at det å vende blikket ut er like viktig. Man blir jo litt fornøyd da når en ser at andre morer seg og riktig fryder seg ute. Finn lykkefølelsen i de vanlige tingene rundt deg. 

Mange finner lykke i vinteraktiviteter, både med og uten ski. Det er også ekstra hyggelig å komme inn etter en kald dag hvor en har hatt det gøy ute i snøen. Noen liker ikke snømåking, men må du måke HELE gårdsplassen da? Må du gjøre det selv, det er faktisk veldig mange som tar på seg snøbrøyting...

Selv om mange kjenner at dagene blir litt tyngre etter sommeren, er det svært få som faktisk blir vinterdeprimerte. De aller fleste vil imidlertid likevel merke en forskjell på energinivået og kanskje også humøret. Vi snakker altså om et spekter med store variasjoner i hvor påvirket vi blir, hvor en liten andel kan plasseres i hvert ytterpunkt. Omkring 5 til 10 prosent av oss får vinterdepresjoner. Omkring 10 prosent ligger i den andre enden av skalaen og opplever ingen form for symptomer på at dagene blir korte, mens de aller fleste altså ligger et sted i mellom de to ytterpunktene.

For å kunne kalle det en depresjon skal endringer i søvnlengde, sosiale aktiviteter, humør, vekt og matlyst, tiltakslyst og energi overstige en gitt terskel. En som er vinterdeprimert har moderate eller enda kraftigere symptomer. I tillegg skal du, ifølge diagnosekriteriene brukt i Europa, ha opplevd dette over tid. Minst tre påfølgende vintre.

Men har du hund så må du ut hver dag, om du vil eller ei. Det er ikke noe som heter dårlig vær, en må kle på seg og aktivisere disse firbeinte. Aktivitet er bra både for fysisk og psykisk helse. Også så god som en kjenner seg når en er ferdig ute i kulda, snøen, eller hva slags guffent vær det er ute. Jeg vil påstå at det ikke kjennes like godt å sitte inne hele kvelden eller hele helga for den saks skyld, som det kjennes ut når en kommer inn igjen for så å kose seg inne. Jeg for min del hadde blitt lettere amper om jeg måtte tilbragt hele helga inne. Men i pøsende regnvær så må jeg si jeg har vurdert å la vær å være ute en liten tur. Men det blir jo til at en kler på seg og går ut, for det er jo denne dørstokkmila som er lengst og mest uoverkommelig. For når man er ute, ja da er det jo bare å fortsette en times tid. Skaff deg en vane!

Grunnen til at lys på dagtid er så bra er blant annet at det øker nivåene av serotonin, noradrenalin, dopamin og andre signalstoffer i hjernen. Dette er de samme stoffene som vi prøver å øke ved bruk av antidepressiva. Bedre å ha naturlig tilgang enn å dytte i seg tabletter, er det ikke?

Hver årstid varer jo bare tre måneder, så det er bare å gjøre det beste ut av den og glede seg til neste. Om snaue to uker starter våren med søle, kline, pollen og kanskje en dæsj til med snø... 

På flotte vinterdager kan en få riktig vårstemning til tider, særlig nå om dagen med et nesten tosifret antall varmegrader på dagtid. Da er det liksom ikke så farlig om det er litt småkaldt på natta. Nå har sola kommet tilbake på gårdsplassen, da er det bare å nyte varmen som brer seg.

Det er ikke bare jeg som er ute å går tur i helgene, da er det garantert at du møter eller tar igjen en eller annen som også er ute i samme ærend. Når en er ute på tur om kvelden så er det stort sett bare biler en møter. Men innimellom så er det andre som har hunder som er på luftetur. Ennå så lita bygd dette er så er det ganske ofte en møter på folk en ikke vet hvem er. Ikke kjenner i alle fall, men du vet sånn noenlunde hvilket hus dem bor i.

Så har du de som du møter så ofte når du er ute på tur at det er naturlig å stoppe å slå av noen ord med dem før du går videre. Etterhvert så hilser en når en kjører forbi dem også, men noen navn kommer ikke opp. Da blir det hannderre med den hvite bikkja, eller huderre som alltid har staver, eller hannderre som jogger på vinteren og sykler om sommeren, eller huderre som aldri hilser. 

Jeg har stort sett med meg både to og tre hunder når jeg er på tur. Da merker en raskt hvor godt dem en møter liker hunder. Noen er livredde for sin hund og tar den omtrent opp over hodet sitt, andre spør om hunden kan få hilse på mine for det er ikke så ofte den ser andre snille hunder. Så har du de som roper på lang avstand "Er det hanne du har?" Det er da ikke så farlig om jeg har en hanne eller to med meg, tror dem at de kommer til å drepe bikkja deres eller? Tisper er ikke særlig hyggelige de heller om de ikke er sosialisert fra dem er små. 

Det som nesten er aller verst synes jeg er at de ikke gjør en bitte liten innsats i at hunden deres skal få et fornuftig forhold til samfunnet rundt seg. De bare konstaterer at det går ikke. Går det ikke nei? Har du prøvd å få til noe da? Ikke det nei, du bare fortsetter å bygge en kjempehøy beskyttelsesmur rundt hunden din og forsterker den hver gang du møter noen med oppførselen din. Klart hunden girer seg opp når den som holder i båndet blir stiv av skrekk og strammer båndet så hunden knapt er nede i bakken med frambeina hver gang de møter noen med hund. Eller synes du det er merkelig at hunden ikke blir mer omgjengelig da? Er det noe hunder merker så er det frykt. 

Det hender jeg møter dem som roper og lurer på hvor jeg har tenkt meg videre så de enten kan snu, gå videre, ta en annen vei, eller gjemme hunden sin bak en søppeldunke. Kanskje du skulle tatt med hundene din på et "passeringskurs" da og fått noen tips? Det kan jo ikke være mye glede å gå tur med en slik hund. Jeg går såpass raskt når jeg går tur at jeg tar igjen folk, og passerer dem på andre siden av veien. Det er jo ikke alle som får med seg at jeg kommer bak dem før jeg er rimelig nære. Har dem hund så oppfatter den at jeg kommer lenge før de reagerer. Hunder i bevegelse er ytterst sjelden et problem. Eventuelle problemer kommer når de stopper opp og lar hunden stirre på hunden de møter eller passerer. Stram nakke og høy hale er sjelden et godt tegn, men om du ikke kan lese din egen hund sitt kroppsspråk så har du et stort problem. 

Jeg veit at ikke alle er like omgjengelige som retrievere, men da må du jo legge ned mer jobb i hunden da. Problemhunder er ikke en hunderase, men eieren til hunden. 

Det skal ikke fryktelig mye innsats til å fange opp hvordan egen hund oppfører seg, både aleine eller sammen med andre, eller for den saks skyld i møte med andre hunder. Nei det hjelper ikke å tro at noe går over av seg selv. Problemer må jobbes med til du har en hund som du ønsker deg. Men dessverre så starter folk alt for seint med både det ene og det andre med sin hund. Valper er ikke bare små og gossine, nei de er enkle individer som er veldig lærevillige, elsker både godbiter og oppmerksomhet. Ting tar tre ganger så lang tid med en voksen hund uten grunnlaget som valp, enn en som har fått sine små doser med innlæring og sosialisering som valp. Hele første året i valpens levetid er grunnlaget for hvordan valpen blir som voksen hund. Og stort sett så legger du ned litt for liten tid, for å få en hund du vil ha så har du ikke tid til fryktelig mange andre fritidssysler. 

Det er mye man ikke må

Thomas Sjödins tekster tar ofte utgangspunkt i det hverdagslige, men på underlig vis sitter man alltid igjen med opplevelsen av å ha fått ny livsvisdom. Det er mye man ikke må inneholder 77 refleksjoner hvor det stort sett er tre temaer som går igjen. En protest mot alt vi må rekke før vi dør jaget. Det handler ikke om å ta lett på kravene, men sorteringsjobben som er grunnleggende. Ved å våge å ta ansvar krever at man luker ut de unødvendige kravene som bare tynger ned livet. Det må ikke se tipp topp ut hjemme, man må ikke ha lest alle bøkene andre snakker om, man må ikke være hyggelig absolutt hele tiden. Man må ikke si ja til alt for å være lojal. Man må ikke trene mer enn man har lyst til. Her handler ansvaret om å velge bort, for det er mye man ikke må. Og for hver gang man slipper et unødvendig krav, trekker tilværelsen et lettelsens sukk.

ISBN - 978-82-93368-04-5    189 sider

Ved å rette oppmerksomheten mot tilsynelatende selvfølgelige hverdagsligheter vil de få en verdi. Boka har vel kanskje en vel "troende" vinkling etter min smak, men som Patran sier at de har jo noen bra livskvaliteter en kan ta med seg da. Da hvert kapittel kun var på en side eller så og de ikke hadde noen sammenheng med hverandre så var ikke  dette den helt  store boka å lese. Kanskje du liker den bedre.

Liste #7

De fineste komplimentene og kommentarene jeg har fått i mitt liv. Skriv dette på et ark og heng det opp på veggen så jeg ser komplementet hver dag, slik at jeg velger lykken og elske meg selv for den jeg er.

Denne her er jeg uenig i, man kan ikke leve på gamle komplimenter. De som gav dem mente dem sikkert av hele sitt hjerte der og da. Men i ettertid så er det ikke samme "holdet i dem". De fineste komplimentere jeg har fått i mitt liv, har jeg fått av en som jeg vet ikke mener det lenger. Da er jo ikke de komplimentene noe verdt lenger.Man må heller tenke på de siste komplimentene en har fått, for å leve på gammelt har ikke noen hensikt om det er positive eller negative ting det gjelder. Sett pris på komplimenter der og da, ta de til deg. Gå videre.

Vil du være med på årets utfordring?

Hver søndag klokka 12 kommer en ny liste, vil du være med på denne utfordringen og skape deg et lykkeligere liv?  Forhåpentligvis blir listene like godt gjennomtenkt alle som en. Nytt år, så 2019 har jeg skikkelig trua på! Vil du være med så skriv en kommentar i kommentarfeltet.

Lykkeliten

Nok en dag med herlig vårvær, varmegrader og sola som skinner fra så si skyfri himmel. På formiddagen i dag hjalp jeg pappa med å flytte vinduet i hundehuset slik at luka kunne tettes ut til den ene bingen. Varmerommet innerst i garasjen er ferdig, så det ble vasket og tepper ble funnet fram.

Det ble en runde med kamera, det kan en jo ikke unngå når det er få fristende fotovær og opplagte hunder. Ja kattene poserte litt også når de utforsket både hundegård og hundehuset. Etterpå ble det tur rundt om hengebrua på hundene. Det ble ingen tur på dem etter at jeg kom igjen fra utstillingen i går, så da var det godt med tur i dag.

Etter middag var det på tide med en tur til Hønefoss sammen med Hilde igjen, for å være litt kulturell. Kan bli en vane dette her, for jammen har disse to tingene i det siste vært knallbra. Vi fikk være med på hele livet hans, fra bitte liten nyfødt til helt voksen alder per dags dato.

Jeg må si det er noe av det beste jeg har sett fra en scene noen gang. Det var veldig gripende når han står på scenen og formidler sin barndom så tårene renner både på han selv og publikum. Kveld etter kveld. Jeg antar at han bruker det som en bearbeidelse av oppveksten sin, siden faren aldri ba om unnskyldning før han døde.

”Lykkeliten” setter fokus på et viktig og omfattende tema; Barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Her med en pappa, som kom hjem fra sjøen og drakk og slo. Og på den andre siden viktigheten av de gode naboene, elskelige lærere, mormor og morfar, en mamma med grenseløs kjærlighet til Rune og søstrene. Disse gode kreftene som gjorde en forskjell.

Det utvises balansekunst på høyt nivå mellom det hylende morsomme og beksvarte mørke. Forestillingen er full av humor og optimisme, typetegninger og imitasjoner.

* *

Da lykkeliten kom til verden, 

var alle himlens stjerner tent, 

de blinket: "lykke til på ferden", 

som til en gammel, god bekjent! 

Og sommernatten var så stille, 

men både trær og blomster små, 

de sto og blunket til den lille, 

som i sin lyse vugge lå.

Slik kom da lille lykkeliten 

til et av verdens minste land, 

og skjønt han va`ke store biten, 

så var han dog en liten mann! 

Han hadde mørke, brune øyne, 

og håret var så sort som kull, 

han lå og skrek det første døgnet, 

men han har store smilehull!

Han har så sterke, faste never, 

og slike silkebløte kinn, 

og i en silkeseng han lever, 

der har han også ranglen sin! 

Det er hans verden nu så lenge 

det aller første år han har, 

og han vil ingen større trenge 

før han det første skrittet tar!

Til livets ære skjer et under 

i alle land hver dag som går, 

jå, i ethvert av de sekunder, 

som men`skehetens klokker slår! 

Men ingen vet og ingen kjenner 

den vei ditt lille barn skal gå, 

og ingen vet hva skjebnen sender 

av lyse dager og av grå!

Men Lykkeliten kom til verden, 

og da var alle stjerner tent. 

Det lovet godt far fremtidsferden, 

det var et tegn av skjebnen sendt! 

Og sommernatten var så stille, 

men både trær og blomster små 

de stod og hvisket om den lille, 

som i sin lyse vugge lå!

NKK Bø

Kjekt med utstillingstrening for å legge grunnlaget for videre karrière. I dag camperte jeg ved siden av denne vesle karen her. Han holdt seg våken bemerkelsesverdig lenge ved å følge med på alt rundt seg. 

I dag hadde jeg seint oppmøte, men allikevel så ble det over to timer å vente etter estimert tid. Da blir dagen lang. Jeg kjørte Patran på skolen før jeg satte kursen mot Telemark og når en er seint ute i Bø, ja da må man parkere laaaaangt unna hallen. Jeg er nok litt ute av trening, for jeg visste egentlig det da. 

Utstilling handler om de små detaljene. 

Tormod Dahl var snill og tok bilder av oss i ringen i dag.

Endelig var det vår tur og Hailey var klar som bare det for noen venstresvinger.

Jeg merket det når jeg såpet henne inn her om dagen at hun var blitt litt i drugeste laget. Det er litt sånn når det er årsoppgjør på jobben og tidlig mørke ettermiddager. I tillegg venter hun løpetid, så denne kombinasjonen er ikke bra for hundeholdet. Men unnskyldninger skaper ingen vinner. Nå teller jeg litt på knappene om jeg skal melde på til NKK Kristiansand.

Dommer Torun Helene Stamnes

Plassering; Excellent, 2 unghund klasse 

Hailey kritikk: Utmerket type med godt hode og uttrykk, prima hals, ballansert godt vinklet, velutviklet kropp, er noe tung i dag, utmerket overlinje, frie bevegelser, bra driv. Viser seg meget bra. Velvist.

Snødøypa av pappa

Vi er mannsterke på skitur på ettermiddagen etter jobb og middag. Litt problematisk da Oliver ikke er like flink til å passe seg når jeg aker som det hundene er. Da kan jeg bare si pass deg, så flytter de seg. Oliver har en tendens til å legge seg ned og håpe at det går bra,

Når en har gått noen runder på ski på jordet om dagen så blir små pelsdotter litt slitne og storkoser seg i sofaen på kvelden. Mildværet har gjort at skiløypa har fått et lite islag, så det er ikke akkurat silkeføre der. Det blir mye staking og i nedoverbakkene går det en anelse for fort. Især om jeg skulle være uheldig å falle. Kun en ting å gjøre, holde seg på beina og håpe det meste.

Etter all snøen som hadde kommet så kjørte pappa opp igjen løypa med traktor. For å få bra spor så sitter jeg på sporsetteren, da blir det litt tyngde på den. I svingen på toppen av jordet så hadde pappa litt problemer med å kommer opp og rundt så han måtte bruke sperra på traktoren. Om du ikke vet hva det er så er det så enkelt som at ett hjul står helt stille og det andre jobber med saken for å komme rundt. 

Så når en så si sitter på bakken rett bak traktoren og den spinner i en sving, ja da blir du skikkelig snødøypa fra topp til tå. Jeg hadde på meg tjukk dress , men jeg hadde ikke på meg hetta. Så jeg kjente snøen spruta langt nedover nakken, fult ansiktet og jeg så akkurat ut som en snømann. Men skispor ble det. Og jeg var vel rett tilbake i barndommen igjen. Våt av snø fra topp til tå. Men at det var like gøy nå som da var vel å ta i.

Etter en varm dusj så var jeg på soverommet for å finne meg reine klær. Når jeg skulle lukke døra hadde jeg fått meg en ny dørstopper. Litt lite praktisk dørstopper, men ganske flyttbar. Når en tror kattene ligger og sover sin dypeste søvn... så skal man snu seg vips da sitter dem rett i veien.

Mildværet som har satt inn og skal vare i alle fall ti dager til gjør at snøen raser av skauen og den fine vinterstemningen blir erstattet av vårfornemmelse. I kveld så jeg for en gangs skyld været på Tv2, der sa de at sist vi hadde hatt høytrykk over Spania som presset varm luft til våre breddegrader så hadde varmen vart i hele seks uker. Da er det jammen godt vi har noe snø å tære på så en får gått på ski en stund til. Godt jeg har endel slike bilder å ta av også,