Lykkeliten

Nok en dag med herlig vårvær, varmegrader og sola som skinner fra så si skyfri himmel. På formiddagen i dag hjalp jeg pappa med å flytte vinduet i hundehuset slik at luka kunne tettes ut til den ene bingen. Varmerommet innerst i garasjen er ferdig, så det ble vasket og tepper ble funnet fram.

Det ble en runde med kamera, det kan en jo ikke unngå når det er få fristende fotovær og opplagte hunder. Ja kattene poserte litt også når de utforsket både hundegård og hundehuset. Etterpå ble det tur rundt om hengebrua på hundene. Det ble ingen tur på dem etter at jeg kom igjen fra utstillingen i går, så da var det godt med tur i dag.

Etter middag var det på tide med en tur til Hønefoss sammen med Hilde igjen, for å være litt kulturell. Kan bli en vane dette her, for jammen har disse to tingene i det siste vært knallbra. Vi fikk være med på hele livet hans, fra bitte liten nyfødt til helt voksen alder per dags dato.

Jeg må si det er noe av det beste jeg har sett fra en scene noen gang. Det var veldig gripende når han står på scenen og formidler sin barndom så tårene renner både på han selv og publikum. Kveld etter kveld. Jeg antar at han bruker det som en bearbeidelse av oppveksten sin, siden faren aldri ba om unnskyldning før han døde.

”Lykkeliten” setter fokus på et viktig og omfattende tema; Barn som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Her med en pappa, som kom hjem fra sjøen og drakk og slo. Og på den andre siden viktigheten av de gode naboene, elskelige lærere, mormor og morfar, en mamma med grenseløs kjærlighet til Rune og søstrene. Disse gode kreftene som gjorde en forskjell.

Det utvises balansekunst på høyt nivå mellom det hylende morsomme og beksvarte mørke. Forestillingen er full av humor og optimisme, typetegninger og imitasjoner.

* *

Da lykkeliten kom til verden, 

var alle himlens stjerner tent, 

de blinket: "lykke til på ferden", 

som til en gammel, god bekjent! 

Og sommernatten var så stille, 

men både trær og blomster små, 

de sto og blunket til den lille, 

som i sin lyse vugge lå.

Slik kom da lille lykkeliten 

til et av verdens minste land, 

og skjønt han va`ke store biten, 

så var han dog en liten mann! 

Han hadde mørke, brune øyne, 

og håret var så sort som kull, 

han lå og skrek det første døgnet, 

men han har store smilehull!

Han har så sterke, faste never, 

og slike silkebløte kinn, 

og i en silkeseng han lever, 

der har han også ranglen sin! 

Det er hans verden nu så lenge 

det aller første år han har, 

og han vil ingen større trenge 

før han det første skrittet tar!

Til livets ære skjer et under 

i alle land hver dag som går, 

jå, i ethvert av de sekunder, 

som men`skehetens klokker slår! 

Men ingen vet og ingen kjenner 

den vei ditt lille barn skal gå, 

og ingen vet hva skjebnen sender 

av lyse dager og av grå!

Men Lykkeliten kom til verden, 

og da var alle stjerner tent. 

Det lovet godt far fremtidsferden, 

det var et tegn av skjebnen sendt! 

Og sommernatten var så stille, 

men både trær og blomster små 

de stod og hvisket om den lille, 

som i sin lyse vugge lå!