Huldra vokter buskapen

Hvem har ikke hørt historiene om vetter og huldrefolk som barn. Nøkken som lå i tjernet med lysende, gule øyne rett over vannoverflaten, fossegrimen som spilte fele i fossen og huldra som vandret gjennom skogen på jakt etter menn å lure inn i berget. Huldrefolket var som de mørke granskogene jeg vokste opp i, skremmende, men allikevel var det noe mystisk og tiltrekkende med dem. De aller fleste har hørt om både nøkken og fossegrimen, men kanskje den mest ikoniske skapningen i nordisk folketro er Huldra, den tilsynelatende overnaturlig vakre kvinnen med kuhale og uthulet rygg.

 Huldra har vært et yndet motiv i både kunst, sagn og moderne media. I motsetning til trollet, som vanligvis er å finne i eventyr, stammer Huldra fra sagn og fortellinger. Disse skiller seg fra eventyr ved at de utgir seg for å være sanne. Huldra var for våre forfedre en realitet, et vesen som faktisk bodde i den utemmede skogen utenfor gårdene deres. For dem var Huldra og hennes mannlige motpart huldrekallen en del av hverdagen, en kraft de måtte ta hensyn til for at det ikke skulle gå dem ille.

Huldrefolket, eller det skjulte folket på godt norsk, er som vetter flest bundet til naturen. Skogen, elven, tjernet og fjellet er vettenes domene, mens innmarken og gården tilhørte menneskene, med noen unntak. Mens tuftekallen bodde i uthus og man finner nøkken i mørke tjern, har huldrefolket sitt hjem i skogen. Allikevel er det slik at de aller fleste sagn om huldrefolket finner sted på seteren. Dette er fordi seteren var en gråsone. Det var et område som tilhørte oss i visse perioder – da dyrene var på beite – men var huldreland resten av året. Men hvordan var egentlig forholdet mellom disse to, mennesker og huldre?

I det førmoderne bondesamfunnet var huldrefolket respektert, men først og fremst var de fryktet. Fortellinger om huldrefolket er ofte ment for å advare mennesker, og da spesielt kvinner, om å holde seg unna dem. I disse historiene er det faktisk slik at huldrene som oftest er av hannkjønn, og de omhandler gjerne huldrekallens møte med en ung kvinne. Et sagn av denne typen er “Huldrebrullypet”, også kjent som “Jenta som ble pyntet til brud”. Sagnet forteller om en ung budeie som blir igjen på seteren etter at de andre har dratt, og en natt kommer huldrefolket farende inn og pynter henne i brudeklær. 

De har tenkt til å gifte henne bort til en av sine egne, en gammel og stygg huldrekall. Dette synes ikke budeien høres noe fristende ut så hun sender hunden sin ut døren, og den løper ned til bygden hvor forloveden hennes sitter. Forloveden forstår at noe er galt, og rir så fort hesten kan bære ham oppover fjell for å undersøke. Når han kommer til seteren ser han huldrefølget som har kledd forloveden hans i fine brudeklær med stor og vakker brudekrone. Han skyter da over hytten med geværet sitt, eller kaster kniven sin over taket. Huldrefølget flykter da, siden de ikke tåler å få stål kastet over seg, og mannen tar forloveden opp på hesten og rir med henne ned til bygden hvor det er trygt. Der gifter de seg, siden hun nå var kledd opp til brud uansett.

Dyr på beite skal ha tilsyn minimum en gang om dagen, så på lørdag ettermiddag spurte jeg pappa hvor kalvene gikk. Han har en materunde med karaftfor til bygdas kuer, kalver og okser hver torsdag morgen. Da blir dyra kjent med han og veit at mjølbøtta sitter løst. Så om en av bygdas bønder trenger hjelp til dyra sine når de skal sankes inn eller om de har kommet seg ut av gjerdet sitt. Ja så kan de ringe pappa og han er som en magnet på disse firbeinte.

Når vi kom til jordet så vi ikke en eneste firbeint sak, men vi gikk over gjerdet og kikket nede i dumpa ved bekken. Der lå de på rekke og rad og døste i ettermiddagssola. Men så oppdaget de pappa da jeg spurte om han så alle sammen. En etter en reiste de seg opp og labbet oppover skråningen for å kanskje få seg en mjøl dæsj til tross for at det ikke var torsdag.

Vi snudde for å gå tilbake til grinda, men de tok oss igjen og ga seg ikke før de fikk både kos og klapp. Meg var de lettere skeptisk til, jeg har jo ikke pleid å ha med noe til dem heller de gangene jeg har vært å kikket på kalvene.

Men pappa forbarmet seg over dem og de fikk klødd seg litt bak ørene før vi dro.

Kalvene har lagt seg ut og blitt skikkelig kufason på dem. Breie flotte skaller på oksekalvene også, så det er staselige dyr.

Når de skjønte at vi ikke hadde med noe mjøl så ble de stående å se på oss. Nappet til seg litt gras og håpet på at vi bare skulle inn i bilen og hente litt til dem.

På søndags ettermiddagen da jeg kikket innom etter Osloturen gikk de store og spiste, mens kalvne lå i skyggen og sov. Så lenge jeg var der aleine så kikket de bare opp og fortsatte med spisingen. Jeg hadde ikke noe med til dem heller, så da synes de det var  helt greit å fortsette med sitt.

Kamera lå igjen i bilen, så alle disse bildene er tatt på lørdags ettermiddagen. Og om du lurte så har jeg tatt mange flere av dem også. Men det får holde med disse i førsteomgang.

Hva tenker du når du leser?

Sommerkvelder er litt stemningsfylte, med lettere varme og solnedgang over Randsfjorden. I morgen er det sommer! Helt offisielt etter kalenderen i det minste. Her kommer en liten mimring over uka som gikk. 

Mandag ble jeg overrasket når jeg kom på jobb på morgenen. Det lå ei pakke og et kort på tastaturet mitt. Om noen hadde sett meg så hadde jeg vel sett litt ut som et spørsmålstegn, om det går ann. Det var Siv som hadde kjøpt denne koppen til meg og et tettskrevet kort. Tusen takk Siv for at du setter stor pris på meg!

Tirsdag ble det reker til middag og det tar tid å bli mett, for å si det sånn. Siden jeg gikk til det skrittet og investerte i denne GPShelse klokka, så har jeg ikke vært så veldig flink til å bruke den heller, men i mai tenkte jeg at jeg skulle bruke den, men det helt store turværet har uteblitt. Hadde jo gode mål for 2019, men når klokka streiket i mai så var det bare å skrinlegge de planene. Men savnet ble stort etter å se på kartet når en kom hjem fra fjelltur, så nå har jeg ny. Men fjellturer har det blitt dårlig med ennå, men det er ikke helt det rette tidspunktet på året å dra på fjellet heller. Må bli bart først.

Onsdag  var det nok et problem på jobben, jeg fikk brått ikke bokført bilag og når en da skal ha månedavslutning for april så er det en fordel at bilagene er bokførte. Siden strømkabelen inn i bygget brant av i går ved to tiden, så har det ikke vært den mest effektive uka på jobb. Men godt det var fikset med nye kabler til vi kom på jobb i dag. 

Før jeg dro på jobb i dag tidlig så sto det en elg i jordekanten og kikket på meg. Jeg trodde det var en elg, men når jeg så på bildene i kveld så syntes jeg den hadde vel mange ører. Ved nærmere ettersyn så var det jammen to stykker som sto tett sammen og muse stille.

Mektige dyr, ikke rart at de kalles skogens konge.

Torsdag så var jeg innom sauene en tur etter jobb, for jeg skal gi koppelammene mat og se etter de som går på beite i pinsen. Gjett om jeg gleder meg! Så det er bare å regne med litt saue spam utover neste uke. Jeg var innom hos Kenneth for å ta bilde av epletreet før det ble avblomstret. Hvem trenger å dra helt til Hardanger? Blir kanskje en tur til Ringvold frukt en dag til uka, der er det stor frukthage med både epler og plummer.

Siste arbeidsdag før pinse var fredagen. Da ble jeg egentlig litt lei, for vi må føre hele mai manuelt også, så da blir det mye overtid på meg. Så fra tirsdag av håper jeg på regnvær og stiv kuling fram til fredag. 

Jeg dro hjem litt tidligere fra jobb for å nyte sola. Men det ble litt effektiv jobbing også. Årets første plenklipp ble en forholdsvis enkel jobb. Det var bare flekkevis mye gras. Når jeg først var igang satte jeg opp portalen jeg kjøpte meg i fjor. Det var litt skrått der så jeg måtte grave opp plenen og legge på torva igjen. Så vasket jeg bilen inni før leg la meg i sola og sovnet. På kvelden ble det tur på hundene, for da var det levelig turtemperatur.

Lørdag kom Kjersti for å plukke liljekonvall til å ha på grava til moren sin. Da ble det en is og litt brus på verandaen etterpå. Siden det er sånne fridager så må man vel kose seg litt. Så det ble litt jobbing med brunfargen på verandaen en stund. Forholdsvis varmt i dag så det ble noen timer i skyggen på verandaen også. 

På kvelden var det på tide å starte Pinsejobben. Pappa ble med for å vise meg hvor kalvene gikk, da de var flyttet ut på beite. Vi stoppet ved søyene med lam også før vi endte opp på gården med koppelammene som skulle ha maten sin. Har en liten misstanke til at jeg kanskje var litt mer gavmild enn Lars er, men man skal kose seg litt i helga. Og det Lars ikke vet har han ikke vondt av. Alle bøtter ble fylt opp med vann, så får vi se hvordan det ser ut når jeg kommer søndag morgen for frokoststellet. 

Jeg hadde ikke vekkeklokke søndag morgen, for man sover aldri lenge om morgenen. I alle fall ikke når det er så varmt som nå. Så jeg var klar med frokost til sauene ved halv ni tiden. Hjem for å skifte og så bar det avsted til Kjersti for å plukke opp henne. Vi skulle til Botanisk hage i Oslo og kose oss på fridagen. 

Vi var en liten runde på operataket før vi spiste lunsj på Østbanehallen. Uteservering i skyggen var slett ikke å takke nei til i dag. På veien hjem svingte jeg innom kuene og søyene som går på beite, før jeg dro hjem for å skifte til litt lettere med klær før det ble noen timer på verandaen.

Kveldsstellet er over og jeg nyter verandalivet resten av kvelden. med 245 bilder på kamera i dag, så veit du hva det blir bilder av her  framover... kuer, sauer, blomster! Takk for tilliten Anne og Lars, tror ikke dyra har hatt det så ille mens dere har vært borte.  

Månedens tanke

Hva er så farlig med å elske noen?

Sviket...

Hva er så farlig med å vise følelsene sine?

Sviket...

Hva er så farlig med å stole på noen?

Sviket...

Hvis jeg ga deg hjertet mitt, ville du ha det?

Hvis jeg viste deg følelsene mine, ville du taklet det?

Hvis jeg så deg dypt inn i øynene, ville du lukket dem?

Hvis jeg sa jeg elsket deg, ville du gå?

Hva er så farlig med å prøve?

Hvorfor skal jeg lide for at andre har latt deg lide?

Du har bedt om tid, men hva skal du med den?

Jeg er full av spørsmål, men du har så lite svar...

Et glimt fra hverdagen

«Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jord skal du igjen oppstå.» Jeg går veldig sjelden i begravelser. Jeg kan ikke forstå de som har behov for å møte opp i begravelser til folk de ikke hadde eller har hatt noe nært forhold til. Jeg skjønner det om det er noen nære, da er liksom begravelsen en form for avslutning. At en skal se framover og legge sorgen litt og litt bak seg. 

Jeg skjønner ikke de som dyrker sorgen, de havner i en vond, ond og sorgfull spiral som de ikke kommer seg ut av. Livet er ikke å leve i fortiden, men å bearbeide seg gjennom sorgen og komme ut til et fungerende liv på andre siden. Noen hevder de går i begravelser for å vise at de støtter familien som er igjen. Altså de som lever videre. Hadde jeg vært som mange andre så hadde jeg vært i mange flere begravelser enn de få jeg har valgt å gå i. Hva som er vanlig eller ei er ikke så farlig, jeg synes enhver må gjøre som en føler er best og passer best for seg. 

Den første begravelsen jeg var i var til min farfar. Da var den sommeren jeg  var 11 år og han var vel det eneste mennesket jeg har sett som har dødd. Han fikk hjerteinfarkt hjemme i stua en formiddag. Jeg fikk beskjed om å holde meg ute når mamma løp bort til bestemor, men hvem unge hører når de vet at det er noe veldig ekstraordinært som har skjedd som egentlig ikke er beregnet på en selv?

Året etter døde min bestefar, av hjerteinfarkt. Det var rett før jul og vi måtte vente på at pappa kom hjem så vi fikk kjørt til mormor og onkel den kvelden. Jeg kan ikke huske noen flere begravelser før en jeg hadde gått på barneskolen og ungdomsskolen kjørte seg ihjel på motorsykkel når jeg gikk på videregående. Året etter tror jeg det var, skøyt en jeg hadde gått på ungdomsskolen og videregående med seg. Noen år etter fikk en jeg hadde gått sammen med på ungdomsskolen en rakett i hodet på nyttårsaften, og ble drept. Alle disse tre satt på samme rekka som meg på klassebilde i niende klasse. Det var nesten sånn at den eneste gangen vi møttes så var det i begravelser. 

Jeg er ikke så god på årstall, men når jeg var rundt tjue så døde mormor. Hun fikk kreft og det gikk veldig raskt. Hun hadde nok hatt det en stund i kroppen før det ble oppdaget. Vi var veldig nære når jeg var liten, men etter at min bestefar døde var det aldri tid til meg lenger. Jeg husker det  var veldig sårt lenge, men man jobber seg gjennom det og blir ferdig med det.

En nabo døde på sykkeltur med sin datter som var rundt skolealder, han hadde begravelse samme dagen som en som min bestemor var mye på besøk hos noen år. De ble begravd samme dagen. Tenk så få begravelser jeg går i, så havnet to på samme dagen. 

Onkelen og bestefaren til eksen døde med noen års mellomrom. Onkelen var det veldig leit at gikk bort, han var en utrolig flott fyr som omkom i en trafikkulykke langs landeveien. Jeg husker veldig godt en ting han sa når vi var på besøk hos han "Man skal aldri ha det mer rotete hjemme enn man kan ta imot uforberedt besøk". Man trenger ikke ha det striglet til enhver tid, men man skal ikke ha det så man skjems over hjemmet sitt. 

Min bestemor døde i høst, men hun skulle ikke ha noe begravelse, skulle ligge på de ukjentes gravsted og ville vel helst ikke hatt noen dødsannonse i avisa heller. Det var på en måte ikke trist, vi var aldri nære og de siste tjue årene var hun mer eller mindre dement. 

De dødsfallene som har gått mest inn på meg har vært firbeinte. Det sier vel sitt om hvem jeg knytter meg til og setter mest pris på. To samlivsbrudd har også vært tyngre enn mange dødsfall. Så med årene lærer en vel å ikke slippe noen helt inn på seg, slik at en slipper å bli såret. For å være lei seg er ikke noe å hige etter. Det kommer det ikke noe godt ut av heller. Si hva du mener og gjør som du føler, da har du ikke noe å angre på om dagen kommer da du var for seint ute til å ha gjort noe eller sagt noe. Tenk så mye du kan gå glipp av fordi du ikke turte å si noe, eller gjøre noe? Det er veldig sjelden det aller verste du kan tenke deg slår til... det går stort sett bra.

Det var slett ikke dette jeg hadde tenkt å skrive om i dag, men det ble liksom sånn på grunn av en halvråtten stokk med sopp på. Det illustrerer vel hvordan livet i seg selv er styrt av tilfeldigheter og uforutsette ting som bare åpenbarer seg på en måte. Om du tenker tilbake på livet ditt, så er det bitte små ting som gjorde utslaget til at du valgte som du gjorde, gjorde ting som du gjorde og havnet ut med den løsningen du gjorde.  

Du skal ikke angre på noe, for akkurat da var det akkurat det du ville. Du skal ikke overtenke og fundere på alt ned i minste detalj heller, jo mer en grubler jo mer usikker blir man på om det man har kommet fram til er veldig lurt.

Det er litt i det, den som intet våger intet vinner. Ta noen sjanser i livet. Jeg skal i alle fall ikke sitte i gyngestolen når jeg er 110 år og angre på ting jeg ikke gjorde eller ikke sa, angre på ting jeg gjorde eller ting jeg sa. Jeg skal vite at jeg levde livet mitt som jeg ville og ikke som andre syntes passet seg. Vi har da alle bare et liv velger jeg å tro. Om vi har to så er det neste som spøkelse. 

Jeg tror vi har fått utdelt hvert vårt timeglass med tilmålt tid den dagen vi blir født. Noen overlever jo alt, mens andre får ikke opplevd at livet har startet omtrent. 

Klematrisen min har aldri vært så stor som i år, har aldri hatt så mange knopper som i år. Håpet er at den med tiden har dekket den ene veggen av hundegården og gir litt skygge mot sola den dagen den store bjørka midt på gårdsplassen dør og må hogges.

Både mus og fugler lever et farlig liv her hos meg. Men det er naturens gang. Alle kan ikke reddes og alle kan ikke overleve. Er det for mange av ting så kommer det en eller annen sykdom og rydder opp i de svakeste leddene av næringhierarkiet. 

Nyt resten av helga!

Den gode datteren

ISBN 978-82-419-2060-8 på 540 sider.

To søstre tvinges med pistol ut i skogen. Den ene flykter for sitt liv, den andre blir stående igjen. En voldshendelse rammet Charlottes familie og hun mistet moren og søsteren sin. Tjueåtte år har gått, men minnene fra den dagen er fremdeles smertefulle. Nå brister småbyidyllen på nytt etter en meningsløs skoleskyting, og advokaten Charlotte havner i sentrum av hendelsene. Da attentatet viser seg å ha tilknytning til fortiden hennes, vekkes marerittet på nytt. Den gode datteren er en isende thriller full av sterke følelser og uventede vendinger. Skrevet av mesteren av personkarakteristikker, miljøskildringer og spenning.

Boka er skrevet på en slik måte at en liksom bare må lese litt til, men det er lange kapitler. Litt hopping fram og tilbake i tid. Litt overraskende at begge søstrene har sin del av boka. Men slutten ble litt dum og i tillegg ble det en sånn lang forklarende dialog som konklusjon. Dette gjorde at boka ble en litt sånn midt på treet bok etter min smak.

Fem en fredag #22

Denne fredagen har Elisa Matilda en liten vri på Fem en fredag. Vi skal ikke svare, men det er vi som skal stille spørsmålet. Vi har vel alle en eller annen gang i livet dumpet innom Jeopardy. Så får vi nå se hvordan dette bærer i vei. Bildene er forrige måneds fullmåne. Jeg jobber fremdeles med å få til et bra bilde som jeg skal forstørre opp og ha på veggen hjemme. Men det er ikke så enkelt, så derfor passer de bra på dette innlegget.

Det är sommarens smultronställe.

Hva kan en ønske seg når man har ferie?

Två saker som alltid finns i kylskåpet.

Hva er egg og ost?

Det jag ser precis utanför dörren.

Hva er lysstolper?

En fysisk aktivitet jag inte förstår mig på.

Hva er boksing? Hvorfor drive med noe som det er stor sannsynlighet for at du får varige men av å holde på med?

Något jag drömmer om just nu.

Hva er vel en varm sommerkveld på verandaen i solnedgangen med en god venn?