Et glimt fra hverdagen

«Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jord skal du igjen oppstå.» Jeg går veldig sjelden i begravelser. Jeg kan ikke forstå de som har behov for å møte opp i begravelser til folk de ikke hadde eller har hatt noe nært forhold til. Jeg skjønner det om det er noen nære, da er liksom begravelsen en form for avslutning. At en skal se framover og legge sorgen litt og litt bak seg. 

Jeg skjønner ikke de som dyrker sorgen, de havner i en vond, ond og sorgfull spiral som de ikke kommer seg ut av. Livet er ikke å leve i fortiden, men å bearbeide seg gjennom sorgen og komme ut til et fungerende liv på andre siden. Noen hevder de går i begravelser for å vise at de støtter familien som er igjen. Altså de som lever videre. Hadde jeg vært som mange andre så hadde jeg vært i mange flere begravelser enn de få jeg har valgt å gå i. Hva som er vanlig eller ei er ikke så farlig, jeg synes enhver må gjøre som en føler er best og passer best for seg. 

Den første begravelsen jeg var i var til min farfar. Da var den sommeren jeg  var 11 år og han var vel det eneste mennesket jeg har sett som har dødd. Han fikk hjerteinfarkt hjemme i stua en formiddag. Jeg fikk beskjed om å holde meg ute når mamma løp bort til bestemor, men hvem unge hører når de vet at det er noe veldig ekstraordinært som har skjedd som egentlig ikke er beregnet på en selv?

Året etter døde min bestefar, av hjerteinfarkt. Det var rett før jul og vi måtte vente på at pappa kom hjem så vi fikk kjørt til mormor og onkel den kvelden. Jeg kan ikke huske noen flere begravelser før en jeg hadde gått på barneskolen og ungdomsskolen kjørte seg ihjel på motorsykkel når jeg gikk på videregående. Året etter tror jeg det var, skøyt en jeg hadde gått på ungdomsskolen og videregående med seg. Noen år etter fikk en jeg hadde gått sammen med på ungdomsskolen en rakett i hodet på nyttårsaften, og ble drept. Alle disse tre satt på samme rekka som meg på klassebilde i niende klasse. Det var nesten sånn at den eneste gangen vi møttes så var det i begravelser. 

Jeg er ikke så god på årstall, men når jeg var rundt tjue så døde mormor. Hun fikk kreft og det gikk veldig raskt. Hun hadde nok hatt det en stund i kroppen før det ble oppdaget. Vi var veldig nære når jeg var liten, men etter at min bestefar døde var det aldri tid til meg lenger. Jeg husker det  var veldig sårt lenge, men man jobber seg gjennom det og blir ferdig med det.

En nabo døde på sykkeltur med sin datter som var rundt skolealder, han hadde begravelse samme dagen som en som min bestemor var mye på besøk hos noen år. De ble begravd samme dagen. Tenk så få begravelser jeg går i, så havnet to på samme dagen. 

Onkelen og bestefaren til eksen døde med noen års mellomrom. Onkelen var det veldig leit at gikk bort, han var en utrolig flott fyr som omkom i en trafikkulykke langs landeveien. Jeg husker veldig godt en ting han sa når vi var på besøk hos han "Man skal aldri ha det mer rotete hjemme enn man kan ta imot uforberedt besøk". Man trenger ikke ha det striglet til enhver tid, men man skal ikke ha det så man skjems over hjemmet sitt. 

Min bestemor døde i høst, men hun skulle ikke ha noe begravelse, skulle ligge på de ukjentes gravsted og ville vel helst ikke hatt noen dødsannonse i avisa heller. Det var på en måte ikke trist, vi var aldri nære og de siste tjue årene var hun mer eller mindre dement. 

De dødsfallene som har gått mest inn på meg har vært firbeinte. Det sier vel sitt om hvem jeg knytter meg til og setter mest pris på. To samlivsbrudd har også vært tyngre enn mange dødsfall. Så med årene lærer en vel å ikke slippe noen helt inn på seg, slik at en slipper å bli såret. For å være lei seg er ikke noe å hige etter. Det kommer det ikke noe godt ut av heller. Si hva du mener og gjør som du føler, da har du ikke noe å angre på om dagen kommer da du var for seint ute til å ha gjort noe eller sagt noe. Tenk så mye du kan gå glipp av fordi du ikke turte å si noe, eller gjøre noe? Det er veldig sjelden det aller verste du kan tenke deg slår til... det går stort sett bra.

Det var slett ikke dette jeg hadde tenkt å skrive om i dag, men det ble liksom sånn på grunn av en halvråtten stokk med sopp på. Det illustrerer vel hvordan livet i seg selv er styrt av tilfeldigheter og uforutsette ting som bare åpenbarer seg på en måte. Om du tenker tilbake på livet ditt, så er det bitte små ting som gjorde utslaget til at du valgte som du gjorde, gjorde ting som du gjorde og havnet ut med den løsningen du gjorde.  

Du skal ikke angre på noe, for akkurat da var det akkurat det du ville. Du skal ikke overtenke og fundere på alt ned i minste detalj heller, jo mer en grubler jo mer usikker blir man på om det man har kommet fram til er veldig lurt.

Det er litt i det, den som intet våger intet vinner. Ta noen sjanser i livet. Jeg skal i alle fall ikke sitte i gyngestolen når jeg er 110 år og angre på ting jeg ikke gjorde eller ikke sa, angre på ting jeg gjorde eller ting jeg sa. Jeg skal vite at jeg levde livet mitt som jeg ville og ikke som andre syntes passet seg. Vi har da alle bare et liv velger jeg å tro. Om vi har to så er det neste som spøkelse. 

Jeg tror vi har fått utdelt hvert vårt timeglass med tilmålt tid den dagen vi blir født. Noen overlever jo alt, mens andre får ikke opplevd at livet har startet omtrent. 

Klematrisen min har aldri vært så stor som i år, har aldri hatt så mange knopper som i år. Håpet er at den med tiden har dekket den ene veggen av hundegården og gir litt skygge mot sola den dagen den store bjørka midt på gårdsplassen dør og må hogges.

Både mus og fugler lever et farlig liv her hos meg. Men det er naturens gang. Alle kan ikke reddes og alle kan ikke overleve. Er det for mange av ting så kommer det en eller annen sykdom og rydder opp i de svakeste leddene av næringhierarkiet. 

Nyt resten av helga!