Framtiden starter i dag…

Livet er som et maleri, er man ikke fornøyd så legger man på et ekstra strøk med maling. Om man er litt uheldig at det blir hull i lerretet så kan man prøve med litt sparkel...

Ny dag, nye muligheter er det noe som heter. I dag er første dagen i resten av ditt liv. På mange måter er hver dag en gylden mulighet til å starte livet litt på nytt, ta grep, gjøre små eller store endringer. Kjerringtanker tenkte dette i går på bloggen sin. Det er noen år siden jeg fant ut at jeg skulle ta skikkelig tak i livet mitt og rydde opp i alt rusk og rask. 

Selv når dagen sier takk for seg og natta kommer, så er det små glimt av lys på himmelen. Sånn er det vel med livet også, noen ganger føles det som det er stummende mørkt. Men står man litt i ro så er det utrolig hva man får øye på når øynene har vendt seg til mørket. En helt ny verden som ikke synes i dagslyset kan man utforske.

"Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv." Dette er faktisk første gangen jeg har fått til sånn noenlunde bra bilde av stjernehimmelen. Øvelse gjør mester har jeg hørt.

Hvis du veit hva som "tynger" deg, hvorfor unngår du det ikke, eller lærer å akseptere det om det ikke er til å unngå? Du får et mye bedre liv da. Du får et bedre liv om du tar tak i livet ditt. Gjør det så banalt enkelt som å ta et ark og en penn. Sett en strek midt på arket. På den ene siden skriver du hva du vil, hva du foretrekker, hva du ønsker å oppnå, hva som gjør deg glad, hva du kan glede deg til. På den andre siden skriver du hva du ikke liker, hva du helst vil unngå, hva du gruer deg til, hva som for øyeblikket er uoppnåelig. 

Så bretter du arket på streken. Tar en tapebit og henger det opp på kjøleskapsdøra. La den negative siden komme inn mot skapdøra og den positive siden møte deg hver gang du er inne i kjøleskapet. 

Vi har alle ei gardintrapp i livet som gjør at ting ikke går helt skeis, om du har problemer med å finne din så må du leite litt lenger unna deg. Det er ikke sikkert du har din rett ved siden av deg, kanskje du må ned i kjelleren og leite i den mørkeste boden... men når du har funnet den blir det litt og litt bedre for hver dag.

Til slutt henger løkka der helt aleine og du er på vei oppover livets solside igjen. Det er aldri helt svart, du må bare finne det som trigger deg for å finne noe positivt å strekke deg etter for å nyte livet. Du har bare ett liv... LEV det.

Det var en gang ei flue

Dronning Daisy overvåker det hele med et halvt øye fra skinnfellen. Ikke snakk om at en potensielt kan fryse litt på potene der nei.

Når en fyrer i ovnen så hender det at det dukker opp ei flue eller to i høstmørket. Er det noe som låter litt og leer seg, særlig rett forbi i snutehøyde. Da skal jeg si deg det blir litt oppmerksomhet fra noen pusekatter. Da ligger de ikke rolige og småsover lenger nei.

Var litt spent på utfallet her, for dit han har tenkt seg får han nemlig ikke lov å hoppe opp.

Det lot det ikke til at Oliver brydde seg døyten om. Nei flua var det eneste han hadde fokus på. Så da måtte jeg opp av sofaen da og få litt oppmerksomhet.

Litt kjeft ødelegger ikke nattesøvna hans i nevneverdig grad.

Vogga med saueskinnet er en attraktiv plass for pusekattene når de skal sove etter en tur ute. De er fremdeles stort sett ute om natta. Det hender de tar en rask overveining om å være inne når det regner på kvelden. Men stort sett så går de ut når de har spist til kvelds.

Om vogga ikke er ledig, så sjekkes stolen som Ronja pleier å sove i. Da kan flue være flue for Lurven.

Viuldammen

På tur med Patran og Marius på lørdag, da vi av likevel måtte en liten tur på butikken for å kjøpe kryddersmør. Det hadde vi glemt når vi var innom etter jobb på fredag. Merethe ble hjemme som hundepasser for de to som ikke var med på tur.

Det manglet ikke på advarsler lang veien innover mot damanlegget. Den ene plakaten etter den andre, men vi travet videre mot målet.

Saksa, som er malt på demningen, likner på den som ble malt på en demning i elva Elwhai i USA i 1990, en aksjon som ble starten på en storstilt riving av miljøfiendtlige demninger og kraftverk over hele USA. Ringerike Sportsfiskere har drevet kultivering i Randselva i flere år. Gjennom prosjektet «Ja til bærekraftig stamme» jobber foreninga for en høstbar bestand, samt fri ferdsel av storørret mellom Tyrifjorden og Randsfjorden. Prosjektleder Else Ravneberg bekrefter at ingen i foreningen har deltatt på aksjonen, men legger til at hun synes det var et fint kunstverk. – Dette er en sterk markering av oppgitthet og frustrasjon. Storørreten i Tyrifjorden bruker Randselva som gyte- og oppvekstområder. Viuldammen sperrer ørretens adgang til den beste gytestrekningen.

* *

Aksjonistene ble filmet av dokumentarfilmskaper Lars Nilssen og saken ble først omtalt på nettstedet Larsoglars. Aksjoneistene skal ikke være tilknyttet noen organisert gruppe, men mener ifølge Nilssen tida er inne for å rive gamle elvekraftverk, også i Norge. Viuldammen står på lista over slike, da de mener Tyrifjorden uten miljøgifter og en livskraftig storørretstamme, er viktigere enn bevaring av et nedslitt elvekraftverk.

Hadde det vært mindre vann så hadde det vært endel fine steder en kunne slå seg ned ved elva. Her måtte mann ha litt mer enn langstøvler for å komme over på lørdag.

Det er ikke mer enn vel en kilometer å gå fra parkeringa, men tror vi fikk på oss noen hjortefluer. For når Patran badet alle hundene på kvelden plukket vi fire stykker ut av pelsen. Marius fant ei på kvelden som Tessy hadde, enda hun ikke hadde vært med på tur. Men hundene her går tett sammen så den kan ha krabbet fra den ene til den andre når de har sovet ved siden av hverandre på stuegolvet.

Litt usikker hva denne renna var til, men den startet i et mørkt hull i bakken. Vi tippet på en overskuddsrenne fra en turbin, eller en sikkerhets renne om noe skulle gå galt inne i kraftverket.

Bitte litt overrasket over at det ikke var gitter i enden av tunellen.

Bitte litt overrasket over at den ikke var høyere når vi kom fram, den så nemlig mys større ut på google maps. Men at den hadde noen av lukene åpne, så ble den vel automatisk endel meter lavere enn den egentlig kunne vært.

Det er noen liter vann som passerer i sekundet her.

Saksa det refereres til lenger opp er etter det jeg klarte å finne ut, fjernet. Vi så ikke noe til den heller, for den burde vært synlig til tross for at det går endel vann gjennom dammen.

Det var ikke godt å komme fram noen steder for å få tatt noen bilder, så egentlig var det en litt skuffende tur. Men da slipper en å lure på hvordan det er der. Egentlig er det mange store fosser og dammer i distriktet, så kanskje jeg skulle ta meg en runde med fotoapparatet før vannstanden minker for mye rundt om kring.

Svarthølen

Om du ikke har prøvd å "kjøre rundt" i Google maps 3D, så anbefaler jeg deg å prøve. Du oppdager kanskje en ting eller to du vil sjekke ut i virkeligheten. Det er ikke alt som skuffer...

#27 Takknemlighet

Jeg er takknemlig for at ungene mine vil tilbringe en kveld i solnedgang med meg.

 Fra naturens side er vi utakknemlige. Når vi har fått tak i noe, får vi et serotoninkick, men hormonene forsvinner fort og vi snur oss raskt etter neste mål. I det amerikanske forsvaret er det kveldsrutine og skrive ned tre ting en er takknemlig for. Happy hunting skal sikre soldatens psykiske velvære. Når vi er takknemlige får de gode hormonene overtaket. Finn gjenstander eller personer du er takknemlig for. Sett dem i et fint lys og fotografer. Jeg har Glad mandag innimellom her på bloggen, kanskje det er godt for noe?

Det er aldri feil å ta bilder av noen i solnedgang. Det er heller aldri feil å tilbringe litt tid med Kjersti.

Ønsker du deg mer?

Den aller aller siste uka av oktober er over og den siste høstmåneden står for døra. Starten på høsten er fin, men slutten på høsten er bare våt, mørk og rett og slett trøstesløs. Minner kanskje litt om selve livet? Starten på høsten er ungdommen og utover høsten så kommer alderdommen. 

Ja, for det er vel egentlig ikke noe å stå etter denne alderdommen. Synet blir dårligere, hørselen svikter, musklene svinner henn og hukommelsen husker det den vil huske. Vi skulle vel alle vært litt mer som Anita i "Älska mig" som du kan finne på Viaplay om du ikke fikk den med deg på tv. Ta en dag av gangen og ikke ta ting så nøye. Det kan jo hende livet ikke er i morgen... Serien handler om hvordan ulike generasjoner takler sorg, kjærlighet og relasjoner. To sesonger hit til og jeg håper det kommer en tredje også.

Tidligere manglet mennesker bl.a. plass, lys og mat. Men de savnet aldri tid. Vi derimot jages av klokken. Stress hører til dagens orden. Vi har det så travelt at vi gjør alle mulige tekniske oppfinnelser som kan "spare tid". Men hvordan kan tid bli en mangelvare? For den er faktisk det eneste vi har. Vi sier at vi gjerne vil ha mer tid. Men det vi lengter etter, har ikke noe med tid å gjøre. Det er vår personlige, opplevde tid, vi savner. Det er den vi vil ha mer av. 

Så når man har passert halve livet som mange vil hevde, jeg tenker mer på en tredje del av livet, så må man finne ut hva man vil med resten. Hva har man opplevd så langt da? Først og fremst vokst opp, gått litt på skole for å lære noe som man forhåpentligvis fikk brukt for i en jobb. Fått og oppdratt noen unger, som forhåpentligvis har nok ballast med seg til å skape seg sine egne liv uten for mange humper og dumper. Slitt ut eller skremt bort et partre mannfolk, så hva skal man så gjøre med den neste tredjedelen av livet sitt?

Det er vel nå en bare må erkjenne at man har kommet så langt i livet at men ikke lenger har tid til å bli det man egentlig hadde lyst til å bli. Stagnasjon er vel heller ikke helt min greie. Man må da ha litt ambisjoner om noen ting her i livet. Litt til må man da kunne få til og oppnå. Ellers kunne man dratt hjem fra jobb, spist middag og satt seg i sofaen for å vente på at klokka skal bli så mye at man kan gå inn i senga og legge seg for å sove til vekkeklokka ringer nesta morgen. Det er vel ikke noe liv? Det vil en vel heller betegne som at man holder seg i livet så man kan yte sju åtte timer på jobb dagen etter.

Man trenger ikke nødvendigvis dra på jordomseiling eller klatre opp Mount Everest liksom, men litt mer enn sofaen og soverommet bør man unne seg. Begrensninger er er ikke noe for meg, eller at noen forteller meg hva jeg kan gjøre og ikke gjøre. Jeg kjenner jeg irriterer meg over endel "venner" på facebook som deler alt de kommer over av Covid-19, som om vi andre ikke kan lese hverken nettaviser eller gå inn i andre informasjons sider på nettet om vi lurte på noe. Harselering om at det er livsfarlig. Nei det er ikke det for alle, da hadde "alle" død. 

Mange som blir testet på grunn av smittesporing har viruset i kroppen, uten at de har symptomer på at de er syke. Når dette viruset muterer så blir også folk smittet flere ganger. Også tror enkelte at alt løser seg med en vaksine. Dem om det. Jeg har vel nevnt det i en bisetning tidligere også, la de livredde slite sofaen sin hjemme og la oss andre få ha et normalt samfunn. Jeg er vel såpass lite medfølende at naturen går sin gang, og der overlever ikke de svakeste leddene. 

Det er de sterkeste i samfunnet som bidrar til sirkulasjon av valutaflyt og vekst i samfunnet slik at de svake leddene har noe å leve av. Avlikevel så skal de svakeste få førsteprioritet i samfunnet slik at sirkulasjon og vekst stopper opp. Det låter sikkert veldig logisk i noens ører...

Vi skal alle dø en dag, la oss leve litt i mellomtiden... livet kan faktisk være over i morgen om du er 7, 20, 50, 70 eller over 100. 

Moderne hekser feirer Halloween

Ikke det at jeg anser meg selv som heks, men det er litt spennende med alt som er litt småskummelt og ikke helt etter boka. Litt spådomskunst og trolldom. Litt uortodoks tankegang skal man ikke kimse av. Det er mye mellom himmel og jord som er lettere usannsynlig, men det betyr ikke at slike ting ikke skjer.

Blokksberg er navnet på fjell hvor det ifølge nordeuropeisk tradisjon ble fortalt at heksene møttes Walpurgisnacht (Valborgsnatten, natten til 1. mai) for å holde gjestebud med djevelen. Denne tradisjonen ble kanskje særlig spredt gjennom Goethes Faust.

Steilneset minnested, også kjent som Heksemonumentet, er å finne i Vardø, og er til minne om menneskene drept i Finnmark under 1600-tallets hekseforfølgelse. I dagens Skandinavia er det flere som definerer seg som heks og magiker. Ifølge folketroen var magi og naturkrefter på sitt sterkeste nettopp på halloween, med åpne kanaler til det hinsidige. Og flere ble dømt fordi de skulle ha bedrevet trolldom nettopp denne dagen.

Anne Mathisdatter fra Ekkerøy i Øst-Finnmark ble ikke dømt for noe hun hadde gjort på halloween, men hun er en av mange norske kvinner som ble anklaget for å være heks på 1500- og 1600-tallet. Høsten 1634 stod hun tiltalt for å ha bedrevet trolldomskunstner etter at flere heksedømte påstod at hun hadde kastet trolldom over sjøfolk som så hadde druknet. Anne bedyret at hun var uskyldig, men da en lokal fisker stod frem, og fortalte at hun hadde lovet ham ulykke både på sjø og land, ble det bestemt at hun måtte gjennom den såkalte vanntesten. Hun ble kastet på sjøen, og da hun fløt, ble hun forhørt og torturert. Hun tilstod til slutt alt hun var tiltalt for, og vel så det, og ble brent på bålet som heks.

For de aller fleste er Halloween en blanding av godterier og karneval med kostymer inspirert av djevelen, død og fordervelse. Slik har det ikke alltid vært. I utgangspunktet er det en urgammel takkefest med røtter i gammel norrøn tradisjon og keltisk folketro. Det var en overgangsfest mellom sommer og vinter, en nyttårsfeiring hvor man sa velkommen til vinteren og farvel til sommeren.

Også for flere hundre år siden var det vanlig å dele ut noe å knaske på. Den gang delte man ut mat, frukt og nøtter, ofte med håp om at det skulle gi gode avlinger neste sesong, eller tilgivelse fra kirken. Folk forestilte seg i tillegg at de døde kunne komme tilbake til vår virkelighet akkurat på denne dagen. Derfor ble det satt ut mat også til dem.

Kontakten med det overnaturlige var en viktig del av de opprinnelige skikkene. På 31. oktober var skillet mellom det jordiske og det hinsidige nesten opphevet, og mange trodde at magi og naturkrefter fikk en ekstra virkning. Historien om den samiske sjamanen Quiwe Baarsen viser dette. Han skulle bare hjelpe lokale fiskere med å få vind i seilene i slutten av oktober i 1625, men det gikk fryktelig galt. Ifølge rettsprotokollen gjorde den magiske datoen at han mistet kontrollen over kreftene sine, det ble et voldsomt uvær og fem personer omkom på havet. Baarsen ble dømt til døden og ble brent på bålet som heks,

Da kong James VI av Skottland skulle gifte seg med prinsesse Anna av Danmark-Norge i 1589, ble bryllupet forkludret av et forferdelig uvær. Dette skal i følge historiske dokumenter ha blitt tolket av storsamfunnet som satans verk, godt hjulpet av en hærskare av hekser.  Disse heksene, som angivelig var eksperter på vindmagi, skal ha fått ordre fra satan om å hindre at prinsessen kom seg til Skottland. Kongen kom seg imidlertid til Norge, og det ble kongelig bryllup i datidens Bjørvika. Bryllupet er det foreløpig siste hvor en sittende konge har giftet seg i Norge. Etter bryllupet ble flere kvinner dømt til døden for hekseri, og vel hjemme innførte den nygifte kongen strenge straffer for heksekunst,

Da Martin Luther gjorde opprør mot den katolske kirken i 1517, gjorde han det nokså formelt og gjennom offisielle kanaler. Ifølge nyere forskning er det tvilsomt om Luther slo opp sine teser på døren til slottskirken i Wittenberg.  – Men det vi vet er at Luther sendte et brev 31. oktober i 1517 til representanter for den katolske kirken der han kritiserte den omseggripende avlatshandelen og forestillingen om skjærsilden. Vedlegget til dette brevet var 95 teser. I ettertid har den katolske leir gjort et poeng av at tesene kom på Halloween. En kjetter slo altså til på denne dagen, et tegn på Anti-Krists komme og dommedag.

Datoen er fortsatt magisk for mange, og den moderne historien er full av hendelser og opprør som finner sted på Halloween. For eksempel utnyttet venstreradikale grupper i USA Halloween som en opprørsdag, særlig på 1970-tallet i storbyer som Detroit.

Nøtteskrike

 

I løpet av september–oktober foregår en hektisk hamstring av særlig nøtter og korn som i hovedsak gjemmes på bakken inne i territoriet. Flere måneder senere, etter at bakken er snødekt, finner fuglene igjen mange av disse forrådene. Dette har stor betydning for hekkesuksessen og, ikke minst, for spredning av eik.

Nøtteskrikene er monogame og parene holder sammen hele livet. Ungfugler som mislykkes i hekkingen første året kan imidlertid skille lag. Hekketerritoriet hos svenske fugler er rundt 14 hektar, i England 6–7 hektar. Begge kjønn bygger sammen et reir, som oftest på greiner nær stammen i et grantre. Byggetiden er fem–seks dager. Det bygges et nytt reir hvert år. Dette består utvendig av tynne kvister, gjerne lyngstengler, med en innvendig skål av rottrevler. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret etter 19–20 dager, men mates fortsatt i ytterligere tre uker. Reirene plyndres ofte av skjære, kråke og ekorn.

Nøtteskrike, Garrulus glandarius, er en relativt liten fugl i kråkefamilien. Den er stor som en due med en lengde på 34–35 centimeter og en vekt rundt 170 gram. Nøtteskrika er den vakreste av våre kråkefugler. Den er rødbrun med et lyseblått felt på vingeknoken og en bred svart stripe fra nebbet nedover siden. Issen er hvitaktig med svarte streker. Nøtteskrika er vanligvis vaktsom og sky, og vanskelig å komme nær. En markert hvit flekk over stjertrota er imidlertid et godt kjennetegn i den litt uregelmessige og flaksende flukten.

Nøtteskrika finnes i ulike typer skog over det meste av landet, men trives best i eldre blandingsskog, særlig med innslag av eik. Den hekker også vanlig i ren barskog, oftere i gran- enn i furuskog. Paret bygger sammen et kvistreir, som oftest i et tre. Hunnen legger i april–mai seks til sju lysegrå egg med gråbrune prikker. Hun ruger i 16–17 døgn og blir matet av hannen. Ungene holder seg i reiret i rundt tre uker.

Nøtteskrika hekker forholdsvis vanlig i skogstrakter på Østlandet og opp til Nordland, men er fåtallig i Troms og sjelden i Finnmark. Den finnes i mindre antall på Sørlandet opp til Rogaland, og er relativt sparsomt utbredt på Vestlandet. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 45 000 og 170 000 par i Norge. Selv om nøtteskrika sjelden sees langt fra skogstrakter, kan den av og til besøke fuglebrett. Den sees mest om høsten når den flyr i skytteltrafikk mellom «hjemmeskogen» og områdets eikeholt for å proviantere eikenøtter til vinterbruk.

Nøtteskrika er i hovedsak en standfugl som bare streifer litt omkring utenom sitt faste territorium. Slike streifere kan av og til sees helt opp mot tregrensa. I enkelte år kan den imidlertid oppføre seg som en regulær trekkfugl. År om annet får vi besøk av østlige fugler om høsten. Dette skyldes trolig at produksjonen av eikenøtter slår feil på den hjemlige arenaen og at fuglene må trekke ut av hekkeområdene. I Sverige er det funnet en klar sammenheng mellom dårlig produksjon av eike- og bøkenøtter og masseutvandring av nøtteskriker.

I likhet med andre kråkefugler kan nøtteskriker bli svært gamle. En svensk ringmerket fugl ble 18 år, og en som var merket i Irland ble 17. Hønsehauk og mår er blant de farligste fiendene.

Alle våre hemmeligheter

En historie som vil knuse hjertet ditt og en slutt som vil sette det sammen igjen.Alle familier bærer på hemmeligheter. Ikke minst gjelder det familien til Audrey. Hun bor i London med to døtre som ikke snakker sammen og to barnebarn som aldri har fått lov til å møte hverandre. En hemmelighet som går 30 år tilbake har splittet familien, men det er også den som i skjul har holdt dem sammen.

Nå blir plutselig valget som en av dem tok for mange år siden avslørt. Etter flere tiår med taushet, kan familien til Audrey finne tilbake til hverandre? Alle våre hemmeligheter en dypt rørende og overraskende roman som både er umulig å legge fra seg og helt umulig å glemme.

Nå ja jeg synes den gikk litt i langdrag. Når tre personer skal fortelle hva som har skjedd og skjer, med hopping fram og tilbake i tid og for å være ærlig ikke den helt store overraskelsen. Boka kommer med små drypp fra fortiden som hauses opp noe vanvittig for liksom å bygge opp spenning. Helt grei bok, men ingen storlesning.