Søndagens tur gikk til Darren ved Imle i Hallingdalen. På Imle har jeg vært tidligere også, men da gikk jeg andre veien og endte opp på Hallingnatten. Sist jeg og Inger Synøve var på tur var vi veldig klare på at vi måtte få til en tur til i høst, minst! Helt siden i fjor så skulle Tove også være med på tur, og nå på søndag så endte vi opp på Darren alle tre. Og for en tur vi fikk. Imponert over Tove altså, som har vært og er syk, hun holdt følge selv om jeg og Inger Synnøve skravlet i vei og glemte bort både hunder og geocacher på turen. Tove holdt oversikt og logget de hun manglet. Geocaching har jeg gitt meg med for mange år siden, men hjelpe andre med å leite litt det kan jeg godt gjøre.
Jeg møtte dem på Bromma, da fortalte Inger Synnøve at det var opphørsalg på bensinstasjonen, da den var solgt. Tove trengte utejakke, men jeg trengte ikke noe. Men kikke kan man jo gjøre. Tove endte opp med ei boble jakke, jeg endte opp med ei rosa boblejakke og ei fora lys lilla regnjakke. I samlet tropp dro vi oppover veien mot Haglebu for å svinge av mot Imle.
Bella er alltid spent når vi skal møte noen, og hun er ram til å huske biler som det popper trivelige hunder ut av. Det er jo ikke lenge siden vi sist var på tur, så hun visste nok hvem som hoppet ut.
Hr Yr hadde lovet sol utover dagen, så da stoler en på det. Jeg var litt betenkt når jeg dro hjemmefra i tjukk tåke og småregn. Men innen vi kom opp på fjellet så hadde regnet gitt seg og tåka var forholdsvis fraværende.
Det var en helt ny runde for min del i et vanvittig flott terreng. Definitivt en plass jeg kan ta meg en runde til neste år.
Dagens første cache ble logget og Tove fikk et nytt smilefjes på kartet sitt.
Etter hvert som dagen skred fram så fikk vi utallige bevis på at tørken i fjellet var over. Vi svømte formelig hele runden. Stien er jo det laveste punktet i terrenget som regel. I tillegg måtte vi krysse bekker og myrer, så eneste stedet det manglet vann i løpet av dagen var fra oven.
Nede ved parkeringa og litt innover stien var det hytter og vi hørte folk og hunder, om de var på jakt eller hygget seg i hytteveggen vet jeg ikke. Men greit å holde hundene i bånd så ikke jegere blir irriterte. De har tross alt børse og har trolig skutt tidligere...
Litt uvisst hvor lenge høstfargene varer i fjellet, litt vindvær og regn som bøtter ned så ligger snart alt på bakken.
Haileys første SPA-behandling på turen og turfølget følger fasinert med for å dokumentere begivenheten.
Den delen gir seg ved den 4-5 SPA-behandlingen som regel. Godt Bella ikke er fult så glad i SPA-behandling, hun liker vann, men det holder med det liksom.
På tur i slikt terreng så får en følelse av å bevege seg i et maleri. Neste gang jeg er på disse trakter skal jeg utforske disse fjellene, den kanten der har jeg ikke vært tidligere.
Turen gikk i lett kupert terreng, da må man jo opp på de toppene som fantes.
Tidligere var jeg vel mest høstmenneske. Jeg har kanskje blitt mer årstidsmenneske med årene. Jeg setter stor pris på at jeg bor et sted som har 4 årstider og ikke bare den ene av dem. Alle årstider har vel sine fordeler og ulemper. Høstens fordeler er flotte farger i fjellet som gjør nydelige lange turer til en mulighet. Ulempene er forholdsvis hyppig regnvær.
Selv om det egentlig ikke blåste, så var det veldig mye fart i skyene. Det var blå himmelflekker som danset litt rundt oss, men det ble liksom ikke den knallsola jeg hadde håpet på. Men så lenge det ikke regner så er det helt greit.
Tåkedottene holdt seg nede i Hallingdalen gjennom hele dagen, kom og gikk litt i rykk og napp. Men det er gjerne litt sånn på høsten. Det er rå luft og liten oppdrift, så klarer de ikke å løse seg opp eller heve seg over toppene.
Jeg må vel kanskje innrømme at det ble både knipsing i hytt og pine, men med så mye fint å se på så er det bedre med et bilde for mye eller ett bilde for lite.
Det er vel det som er med fjellet om høsten, man vet ikke hvor lenge man har mulighet for slike turer. Brått kommer snøen. Da er det et snøtt år til neste mulighet.
Litt ruskevær så forsvinner det gule løvet i alle fall, noe hadde allerede forsvunnet med vinden.
Inger Synnøve speider etter sola og etter toppen som er målet med turen. Det var på tide med både pause og en matbit, men vi håpet å få litt solskinn til nista.
Det er gøy å være på tur med Lundehund klanen, de er like fotogene som mine. Hopper opp på steiner og venter på å bli tatt bilde av.
Findus og Tassen vurdere om vi skal gå videre eller om vi kommer til å dumpe ned på steinene for å ta fram nista.
Det ble mer og mer blå himmel mens vi sto og beundret terrenget videre. Vi hadde gått i over en time, så sånn sett så var det innafor å starte på nista.
Vi passet på å holde et tempo så Tove ikke skulle bli for sliten, viktig å ta vare på det svakeste leddet i følge, så alle får en flott turopplevelse.
Lang historie kort, så ble det både kakao og nistemat i solskinnet.
Jeg for min del får ikke nok av slikt. Hadde jeg ikke hatt jobb, så hadde jeg vært på tur hver dag det ikke regnet.
Når vi satte oss ned for å nyte nista hadde vi kommet såpass langt fra folk at vi slapp hundene løse. Vi hørte ikke noe til jakthundene eller noen folk lenger. Ikke så vi at det leet seg noe noen steder heller. Det er godt når sauer er hentet ned fra fjellet og båndtvangen opphører. Da kan fjellet virkelig nytes.
Turtelduene Findus og Bella hadde ikke ro i rumpa til å ligge til lading. De batteriene var over halvfulle ennå.
Størrelse ingen hindring sier Findus når han vil leike litt.
Bella er helt med med en gang. Det er morsomt å se på henne når hun leiker med en som er omtrent 7 ganger så liten som henne. Hun er så forsiktig med han, enda hun drar igang litt på eget initiativ også.
Imponert over motet til Findus også, så er så begeistret for denne kjempen som Bella må være for han.
Sette seg ned for å klø seg, nei det er ikke noe alternativ for liten lundehundgutt.
Tove gled rett inn i gjengen og skravla gikk ganske javnt på oss. Nja, det var vel jeg som glei inn i gjengen, for Tove og Inger Synøve har jo vært på tur mange ganger over flere år tidligere. Men jeg følte meg hverken som femte hjulet på vogna, eller som en klamp om foten. Så da er det vel bare å krysse fingrene for at de to andre også syntes det var en hyggelig opplevelse og dra med meg på tur.
Jeg tror det, for vi har så smått begynt å planlegge en hengekøyetur, litt sånn på sikt etter Toves form.
Del 2 av turen til Darren kan du lese i morgen, her nyter vi matpakka og filosoferer over både, krig, sykdom og gleder.