Trappemonster og Teltekspedisjon

Etter soppturen ble hun med meg hjem så hun fikk sovet en dubb til sånn nogenlunde passelig tid. Ingrid fikk tid til å fikse seg før hun skulle bort og jeg fikk koset meg litt før det var kvelden. Vi spiste rester fra middagen dagen før og la opp til litt kvalitetstid.

Kvalitetstid er aktivitetstid mener Sofie. Hun har nemlig funnet ut at jeg har en liten trapp på et par trinn på verandaen. Skal man lære seg trapper så må man begynne i det små, så man ikke detter så langt om man skulle være uheldig.

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg snudde henne så hun skulle krabbe med beina først ned trappa, men hun hadde jo klart seg ned en gang denne veien, så da var det denne veien som trapper skulle forseres.

Hun tar det så sakte og pent, så det virker som om alt er gjennomtenkt til minste detalj. Tenk de armmusklene hun kommer til å få før sommeren er over.

Så sklei hun sakte nedover på leggene, før hun stablet beina på plass.

Så var det full fart videre bortover til neste trapp som er ett trinn mer.

Da var det bare for meg å være litt i forkant, så kanskje jeg fikk henne til å snu seg i denne trappa. Den har litt høyere trinn.

Hun protesterte ikke i det minste.

Klar for neste trinn

Ser ut til at gartneren har tatt seg ferie, men desto mer for Sofie og sjekke ut.

Har man først kommet ned så må man opp igjen så man kan krabbe ned igjen... ikke sant?

Planen min var å sove i telt, så da var det bare å forberede kveldens soveplass.

Godt man har en liten medhjelper på opplæring, så kan hun slå opp teltet sjøl neste gang.

Det ser virkelig ikke ut som jeg har slått plenen tidligere i sommer.

Her fikses og ordnes det etter alle kunstens regler. Jeg har jo bare sett på at Marius har slått opp teltet en gang inne på stuegolvet for noen år siden. Så det var godt at noen holdt styr på barduner og plugger for meg.

Virkelig kjekt dette teltet, det står av seg selv uten en eneste plugg og bardun. Men det er litt greit da å feste det om det skulle begynne å blåse litt.

Sofie fant fram plugger som vi festet i hvert hjørne i det minste.

Alt nytt er spennende, så til sommeren skal vi på hengekøyetur. Hun har jo fått seg egen hengekøye allerede må du vite.

Alle pluggene ble slått ned med hammer så vi ikke skulle sparke borti dem mer enn nødvendig. Ja for er det noe som er sikkert så er det at en sparker borti teltplugger og barduner. Etter kveldsmat og et bad så gikk vi ut i teltet igjen. 

Jeg hadde tatt med meg ei bok, for jeg regnet med at det kom til å ta litt tid før hun sovnet. Vi hadde hatt en aktiv dag, men det er rart med et helt nytt sted å sove. Når jeg hadde henne i ferien og hun skulle ha en dubb på dagen når det regnet litt, så prøvde jeg å legge henne i senga mi inne. Det gikk ikke, for jeg har jo tross alt stor speile i skyvedørsgarderoben. Da showet hun noe innmari, så det var bare å finne fram jakke og vogn for den dubben.

Vi gikk ut i teltet kvart på åtte og hun la seg ganske raskt ned og leika med smukken sin, sparket i alle kanter og turnerte noe. Jeg lot som jeg ikke så henne og leste i boka mi, for om jeg tok på henne eller så på henne så var det fult show med både skravling og aiering. Fem over halv ni hadde hun sluknet og jeg kunne dra henne nærmere meg og legge dyna over henne. Vi hadde to dyner under oss også, så vi hadde det som prinsessene på erta.

Litt uvant å sove ved siden av noen som låter og krabber litt rundt. Men klokka fire var hun våken og satte seg opp. Hallo du sa jeg, det er ennå natta selv om det er lyst i teltet. Jeg la henne inntil meg og la dyna over henne igjen. hun kravlet litt hit og dit før hun sluknet og jeg kunne breie over henne igjen og sove noen timer til. Jeg regnet med at jeg kanskje skulle få sove til halv sju i det minste.

Men nei da, jeg fikk sove helt til fem over halv ti før det knurket i henne og jeg fikk full oppmerksomhet. Hei! og det gliset. Skikkelig morratryne og håret til alle kanter. Godt vi ikke skulle noe, for jeg hadde ikke regnet med tretten timer søvn i teltet.

Ulempen med å sove nesten helt til man egentlig skulle hatt dubb nummer en på formiddagen er at resten av dagen krever litt justering. Klar for frokost på verandaen, det er jo det man har når man har ferie. For vi var ikke så mye på telttur at vi spiste frokost i teltet. Litt komfort må man unne seg når man har det i nærheten. Jeg må si at det var virkelig en vellykket ekspedisjon siste helga i ferien min.

Sopptur ved Sognemo

 På lørdag lurte Ingrid på om jeg ville være med på sopptur. Klart jeg ville det. Selv om jeg skulle ha Sofie på overnatting på kvelden, så er det veldig hyggelig å bli spurt om å være med på tur. Vi endte opp på Sognemo ved Sognevannet.  Vi parkerte like ved gapahuken og la i vei innover veien.

Det er mest furumoer der, så kantareller hadde vi ikke så særlig tro på å finne. 

Vi fant kurven full av skrubb i det minste.

Soppene vokser ikke så mye i veikanten, så vi tok noen sløyfer inn i terrenget. Første sløyfa vi hadde tenkt oss der hadde det gått sopplukkere. Vi fant flere delte sopper som de ikke hadde tatt med seg. Da var det bare å velge en annen retning.

Om man ikke finner spiselige sopper, så får man ta bilde av de uspiselige.

Pink har blitt riktig flott foto modell etterhvert. Hun har jo vært med på en god del turer nå.

Her vokste det en sopp ut av toppen på en sopp, det har jeg aldri sett tidligere.

Tror ikke det er veldig vanlig egentlig.

Etterhvert ble Sofie rimelig flink til å plukke blåbær av riset selv. Tror ikke Ingrid fikk veldig mange bærene ned over nakken.

Når man er på tur må man ha noen kosestopp. Det satte Hailey stor pris på også.

Blå av blåbær skal man være på tur.

I veikanten voks det multer, så da fikk Sofie en smak av dem også.

Ikke en lyd å høre og ikke en sjel å se.

Store fine skrubber som ikke var snilespist, det er ikke så ofte å finne.

Bella og Hailey var veldig fornøyde med at det var blåbær i mengder der. Blåbærene er ikke så store i år.

Stubbesopper var det like mye av som blåbær.

Ikke ofte man finner så fine sopper

Som regel ser de litt mer shaby ut.

Her var det tydelige spor etter elgen som hadde brast nedover skråningen og løpt bortover veien et stykke. Så ganske ferske ut sporene, så kanskje den hørt at vi kom småsnakkende.

Jeg og Ingrid tok en energibar, men Sofie fikk et måltid. Mat må man ha på tur, holder ikke med bare blåbær.

I et ubevoktet øyeblikk fant Pink ei kuruke å rulle seg godt i. Da endte det opp med tvangsbading og skrubbing med våt mose. Den tar vond lukt ganske bra, i alle fall såpass at det går ann å ha de i bilen hjem for en såpevask.

Pink angret dypt og indelig og lovet at slikt aldri skulle skje igjen... i alle fall ikke før neste uke.

Firfisla pilte over veien og gjemte seg i grøftekanten.

De savnede

Et feiltrinn kan koste deg alt. Freden i den søvnige kystbyen Macduff blir brått forstyrret da liket av en liten jente blir skylt i land. Politiet kaller inn forsterkninger og innleder en intens jakt på drapsmannen. Det tar imidlertid ikke lang tid før sporene blir kalde – og alle de mistenkte forsvinner en etter en.

Logan McRae har gått over til roligere patruljeringsoppgaver og har lovet å holde seg unna saken. Kriminalinspektør Steel, som leder etterforskningen, oppdager imidlertid snart at Logan vet mer enn teamet hennes. Hun innser at hun trenger hans hjelp.

Sammen oppdager de at ondskapen ligger på lur i det ellers så fredfylte Aberdeenshire, og de må gjøre sitt ytterste for å finne drapsmannen før det er for sent.

Bra bok som tok for seg hele dager i detalj, så selve handlingen foregikk iløpet av få dager. Godt skrevet, men det tok litt tid før jeg skjønte hvordan boka var bygd opp. Det gikk endel sider før starten av boka ble hentet opp igjen.

Stolpejakt i Vikersundbakken

Det er et lite stykke mellom jente rekorden og gutterekorden i Vikersundbakken. Bildet er tatt fra 226 meter som er rekorden satt av Ema Klinec fra Slovenia. Satt 19. mars 2023 i det første offisielle rennet for kvinner i en skiflygingsbakke noen sinne.  

Det er ikke mye igjen av unnarenna før en starter på sletta der verdensrekorden er satt.

Jeg skal ikke si at har du ikke vært der burde du ta deg en tur. Men her ser du hoppkanten på verdens største skiflyvningsbakke, med en bakkerekord på 253,5 meter, satt av Østrikeren Stefan Kraft i 2017. Til sammenligning hadde Bjørn Wirkola hopprekorden på 154 meter i 1967. Det har vært noen ombygginger opp gjennom tidene. 

 

Du må være i lettere bra form skal du kave deg opp 1078 trappetrinn, ja om du ikke jukser og kjører bil opp da... Det er ikke første gangen jeg står på toppen av Vikersundbakken, ikke første gangen det egentlig er alt for varmt heller. Ikke er det første gangen det er stolper det dreier seg om heller. På fredag skulle jeg være barnevakt noen timer og wipps så har jeg og Sofie en liten plan. 

Det var ikke så mange stolpene i Vikersundbakken, men de sto så si på samme plassene som i fjor. Om det ikke er noen seiersfølelse å stå på toppen av bakken, så er en glad når en kommer opp. Det er en seig tur om du ikke er fryktelig gjennomtrent. Jeg er i grei form, men med Sofie på ryggen ble det seigt de siste meterne.

Du blir belønnet med en flott utsikt til alle kanter utover Modum kommune. 

På fredag var jeg skikkelig amatørbestemor altså, ikke hadde jeg fått med solhatt, eller solkrem. Det var ikke knallsol da jeg dro hjemmefra. Ikke hadde jeg fått med drikkeflaske til Sofie heller, men vi satte opp solskjermen på bæremeisen, og hun drakk som en gud fra vannflaska jeg hadde med til meg.

Men jeg hadde husket både bleier og nisteposer til henne, så helt bak mål var jeg ikke. Vi tok oss ei real pause i skyggen på toppen, hun svelget unna all maten og tok noen rikelige slurker med vann. Så var vi klare for nedturen igjen.

Jeg fikk noen kommentarer om jeg hadde gått opp med henne på ryggen. Ja når ungen sitter i bæremeisen og jeg er våt av svette fra topp til tå??? Nei vi har liksom ikke tatt bilen opp kanskje?

Vingen heter restauranten på toppen av bakken. Vi var ikke der i dag, det klarte seg med en krakk i skyggen.

Pink er bare bitte litt nysgjerrig, man hører jo at andre skravler før man ser dem.

Hadde jeg bodd nærmere så hadde jeg kanskje brukt trappene hyppigere enn en gang i året.

Mye spesielle fjell 

Vi måtte nøye oss med et bilde gjennom ramma, for jeg og Sofie fikk ikke lov å ta ziplinen ned til bunnen. Vi måtte pent gå ned igjen, da valgte vi veien, så vi kunne nyte utsikten i samme slengen.

Ser ut som ei som trives å være med bestemor på tur. Like blid alltid, men når vi nærmet oss bilen begynte hun å bli litt trøtt. Jeg håpet hun holdt seg våken fra hoppbakken til sentrum, for jeg måtte en liten tur innom butikken. Jeg hadde jo invitert Ingrid på middag da hun kom fra jobb. Vi rakk butikken og når vi kom hjem så rakk vi å dusje før vi startet på middagen. Godt Ingrid jobbet til 17 den dagen.

Det er litt størrelsesforskjell på disse bakkene.

Fort gjort å glemme noen stolper i utkanten av kartet, men Pink kjente nok lukta av alle de som har gått til denne stolpen før oss.

Like ved hoppbakken ligger Heggen kirke, der var det plassert en stolpe ved minnesmerket.

Jeg var nok litt sliten innen jeg skulle ta de siste stolpene, for jeg gikk gjennom kirkegården isteden for å gå grusveien rundt. Mange pene graver da.

På minnesmerket var alle navnene til de falne i Modum fra 2. verdens krig listet opp.