Kanadagås

Kanadagåsa kommer opprinnelig fra NordAmerika, og er i dag er utbredt over det meste av det norske fastlandet. Arten er vesentlig knyttet til våtmarksområder, både i innlandet og langs kysten. Bakgrunnen for at arten ble introdusert til Norge og andre land var i første rekke et ønske om å øke antall jaktbare arter.

Kjennetegn Er inntil ca. 1 m høy, og veier 5-7 kg, noe som gjør den til Europas største gåseart. Kanadagås har svart hals og svart hode med et bredt, hvitt felt som strekker seg fra strupen til opp bak øynene. Den eneste arten den kan forveksles med er hvitkinngås, men denne er hvit både på kinnene og i pannen. Kroppen for øvrig er brunspraglet. Kjønnene er like, men hannen er noe større enn hunnen. Ungfuglene ligner de voksne fuglene. Utbredelse Kanadagås er etter hvert blitt en vanlig art i Norge med forholdsvis stor utbredelse, selv om den foreløpig er noe usammenhengende. Arten er mest tallrik i Trøndelag, Nord-Møre, Sogn og Fjordane, Hordaland, Agder-fylkene og sørøstlige deler av Østlandet. Den synes også å ha etablert seg i noen av dalførene på Østlandet, der det også er sett flere flokker om vinteren. Den finnes også i bl.a. Vefsn og Fauske i Nordland. 

Arten kommer opprinnelig fra Nord-Amerika og er utbredt i store deler av det nordlige USA og Canada, hvor det til sammen finnes 11 underarter. Underarten Branta canadensis canadensis er stort sett enerådende blant de gjessene som i dag finnes i Europa. Arten er satt ut i flere europeiske land helt siden 1600-tallet (Storbritannia) og har ved siden av Skandinavia viltlevende hekkebestander på De britiske øyene, i Finland og Belgia. Den er også introdusert til New Zealand. Hele den skandinaviske bestanden av kanadagås stammer fra fugler som ble satt ut i Sverige i 1929 av Bengt Berg. De første utsettingene i Norge fant sted i 1936, og bestanden var svært liten fram til midten av 1960-tallet. Fra da av og de neste 20 årene ble det satt ut minst 750 kanadagjess fordelt på alle sørnorske fylker, unntatt Oppland. Biologi 

I de opprinnelige leveområdene lever de forskjellige underartene av kanadagås i høyst varierende naturtyper, fra tundraområder i nord til prærieområder i sør. I Norge har den i første rekke tilhold ved vann og vassdrag, og kommer dessuten ofte til tettbygde områder, særlig utenom hekketiden. Reiret bygges ved små og store vann i barskogsterreng og ved kysten, helst i områder med innslag av kulturmark hvor fuglene blant annet kan plukke spillkorn. 

Kanadagjess har i flere europeiske land skapt konflikter i forhold til jordbruket, særlig fordi de tramper ned og spiser i kornåkre. I Norge er imidlertid dette så langt ikke rapportert som noe stort problem. Kanadagåsa hekker stort sett enkeltvis, men flere par kan også hekke i nærheten av hverandre og skifte hekkeplass fra ett år til det neste. Reiret bygges av gress og andre plantematerialer og fores med dun. De 5–6 eggene legges i april–mai, og hunnen ruger ca. én måned før de klekkes. Ungene er utvokst etter ca. 65 døgn. Kanadagås er territoriell og aggressiv, også overfor mennesker, spesielt når den har egg eller unger. Kanadagåsa har få naturlige fiender, viktigst er sannsynligvis rødrev og mink. Krysninger (hybrider) mellom grågås og kanadagås er observert en rekke steder, og det er også registrert hybrider med sædgås og tundragås. 

Det er ikke kjent om slike hybrider er fertile. I hvilken utstrekning den konkurrerer med grågås, er diskutert, men det er kjent at den kan hindre grågås i å hekke innenfor enkelte territorier. I motsetning til grågås foretrekker kanadagås å ha reiret fritt, dvs. det gjemmes ikke i busker og kratt. Konkurransen om reirplasser mellom disse artene antas derfor å være liten. I Østensjøvannet forsvant knoppsvane som hekkefugl samtidig som kanadagåsa etablerte seg. Enkelte steder er det blitt så mange kanadagjess at det er nødvendig med bestandsregulerende tiltak. I enkelte områder betyr dette at arten nå opptrer i større antall enn lokale gåsebestander (for eksempel grågås). 

Mange individer trekker ut av hekkeområdene (oftest i november) hvis dette er nødvendig for å finne tilfredsstillende overvintringsområder, men trekkmønsteret er uklart og ser i stor utstrekning ut til nettopp å være avhengig av vinterforholdene. En ble imidlertid tidlig oppmerksom på at en del kanadagjess i Midt-Norge (Meråker) begynte å trekke sørvestover til blant annet Telemark, mens andre overvintret ved Trondheimsfjorden. Andre steder synes det som om gjessene bare foretar mindre, lokale forflytninger, men åpent vann og tilgang på næring er naturlig nok en forutsetning for at de skal kunne overleve. Ringmerking av kanadagås i Oslo, Akershus, Buskerud, Vestfold og Agderfylkene har vist at mange overvintret i Sør-Sverige, Danmark og Nord-Tyskland. 

Kanadagjess kan også overvintre i Nederland og Frankrike. Bestandsstatus Bestanden av kanadagås er minst fordoblet siden midt på 1980- tallet fram til i dag. Den norske hekkebestanden ble i 1984 anslått til 5000-7000 individer etter hekking, men frem til siste halvdel av 1990-tallet hadde den økt til minst 15000 individer. I 1994 ble den norske hekkebestanden anslått til 1500-2000 par. Til sammenligning ble da den svenske bestanden estimert til ca. 10000 par. Det er imidlertid stor usikkerhet med hensyn til dagens bestand. 

Et minimumstall er trolig omkring 2000 par, men noen mener at bestanden kan være mer enn det dobbelte. Den siste antakelsen styrkes av at det jaktsesongen 2002/2003 ble skutt hele 3701 kanadagjess i Norge. De siste fem årene har jaktuttaket variert fra om lag 3500 til nær 4000 individer. Langs norskekysten er flere bestander av kanadagås relativt stasjonære om vinteren. De fleste norske bestander flyr imidlertid langt for å nå vinterområdene. Inntil slutten av 1980- tallet overvintret de fleste i Norge, men siden har ringmerking vist en økende tendens til at gjessene forlater Norge om vinteren. De er fremme ved overvintringsstedene tidlig i november og trekker tilbake til hekkeområdene rundt månedsskiftet mars/april.

Markusdagen

Markusdagen til minne om evangelisten og apostelen Markus. Ble også kalt store gangdagen. Prest og menighet gikk i katolsk tid i prosesjon rundt på markene med bønn og stenking av vievann, en skikk som trolig har rot i hedendommen.

Gangdag, eldre betegnelse på faste- og bededager i den katolske kirke, da man gikk i prosesjon på markene og bad om Guds velsignelse av grøden. Man skjelner mellom Litania maior (gangdagr eini, fyrri eller litli), festen for evangelisten Markus som fant sted den 25. april, og Litaniae minores, vanligvis kalt Rogationes (siðari gangadagar), som ble holdt mandag, tirsdag og onsdag før Kristi Himmelfartsdag.

Litania maior oppstod som en romersk skikk på 500-tallet, da den erstattet den før-kristne Robigalia-prosesjonen. Litaniae minores oppstod i Vienne i Gallia ca. 474. Begge liturgiske feiringer ble innført i England på 700-tallet, og derfra kom både skikken og navnet til Norge (jfr. angelsaksiskgangdagas).

I den romersk-katolske kirke feires ikke lenger gangdagen 25. april, og Rogationes feires bare lokalt, på den tid og den måte biskopen bestemmer.

Den norske kirkes bots- og bededag må ansees som en fortsettelse av skikken fra middelalderen, selv om det visstnok ikke er historisk kontinuitet mellom dem.

Geocaching Tyrifjorden rundt

Planen i dag var et lite rescue oppdrag for min egne sporbare sak som har havnet i La8PV som er blitt grå og skal arkiveres om det ikke skjer noe. Men det jeg ikke visste var at det var bilkjøring i Vikersundbakken i helga, så da ble det plan B. Siden det ikke er så langt unna får jeg prøve igjen en annen gang om ingen vil forbarme seg over den og sette den i sirkulasjon igjen. På veien plukket jeg med meg noen ny publiserte før vi startet i Vikersund og jobbet oss rundt fjorden mot Sylling.

Malin og Ronja ble med på kjøreturen siden de ikke hadde fått noe langtur oppover Holleia. Ronja er helt fin i magen igjen og farten er på topp. Så da er hun friskmeldt!

Ved Tyrifjorden ligger Greven fortøyd. Gamle Vikersund Dampbåtkai, hvor den snart 60 år gamle tømmersleperen M/S Greven er ankret opp.

Årene etter krigen bød på stor optimisme i hele samfunnet. Industrien fikk stort behov for råstoffer i forbindelse med gjenoppbygningen. Tømmerbehovet bl.a. til treforedling og husbygging var nærmest umettelig. 1950-tallet ble de aller største tømmerfløterårene her i landet. Skogsbilveier var nesten et ukjent begrep, og lastebilene i minste laget. Bare enkelte steder var tømmertransport mest effektivt med jernbane. Alt lå med det til rette for ett stort oppsving i tømmerfløtingen. Mange steder på Østlandet møtte fløterforeningene denne utviklingen med dampbåter fra 1800-tallet.

Men fra 1950 og utover kom en stor fornyelse i flåten av tømmertrekker-båter. Dette var relativt små båter med sterke motorer og et mannskap som kunne veksle fra to til fem. Det var nødvendig med en relativt stor besetning da båtene kunne gå i slep i opp til en uke uten at mannskapet kom i land. «M/S Greven» ble bestilt i 1952 og ble med det den første nybygde båten for tømmertrekking i Østlandsområdet etter krigen. Da Greven ble levert fra Glommen Mekaniske Verksted i Fredrikstad i 1953, var den tilpasset bruken som tømmertrekker. Mannskapet hadde lugarer under dekk i baugen. Akterut var det maskinistlugar. Størstedelen av rommet under dekk var maskinrommet. I hytta på hoveddekket var det messe og bysse, samt en salong hvor direksjonen i fløterforeningen kunne holde møter. Båten kom i seksjoner som ble satt sammen på slippen i Vikersund. Greven hadde en kraftig Wichmann motor.

Båten slepte bommer, dvs. løstømmer som lå inne i en lense. I Tyrifjorden ble tømmeret lagt i mindre bommer inne i den store bommen alt etter som hvor det skulle leveres. Det tømmeret som skulle videre ned mot Drammen ble sluppet i elva ved Vikersund. I løpet av sesongen 1954 slepte Greven godt over 50000 tylfter tømmer fra Storelva til Vikersund. Til vanlig hadde Greven 5-6000 tylfter tømmer i ei slepe, mens rekorden var ei slepe på hele 12000 tylfter.

Utover på 1960-tallet fikk vi store omveltninger i samfunnet. Industrien forandret seg fra mange og små enheter til få og store. Det ble bygget skogsbilveier, og fra 1960 kom frigivelsen av bilsalget. Den store fortjenesten som lå i frakt av tømmer ble da interessant for befraktere utenfor fløterforeningene. Greven gikk på fjorden i 10 år, fra 1953 til 1963. Da var det omtrent slutt på tømmerfløting i Tyrifjorden. I 1971 ble Drammensvassdragets Fellesfløterforening nedlagt. Etter noen år i opplag ble Greven i 1973 solgt til et firma i Halden og videre derfra til Hareid i Møre og Romsdal. Der ble båten brukt under bygging av oljeplattform utenfor Åndalsnes. Oljealderen hadde også tatt Greven. Da hadde den ligget uvirksom ved Vikersund siden 1968.

Da fartøyet igjen var til salgs i 2005, stiftet en gjeng med entusiastiske mannfolk Veteranbåtforeningen Greven og kjøpte fartøyet tilbake til Tyrifjorden. Sjøsettingen skjedde ved Vikersund 7. september 2006. Deretter gjennomgikk båten over noen år en betydelig restaurering og 16. april 2009 seilte Greven igjen for egen maskin på Tyrifjorden. Det var for første gang på 28 år at Greven la ut fra kai i Vikersund. Med sine 65 fot og en bruttotonnasje på 46 registertonn er Greven den største båten på Tyrifjorden. Det er uenighet lokalt om hvorvidt Greven bør få ligge ved Dampbåtbrygga i Vikersund. Noen hevder at Greven ligger i veien for badende og for andre båter. Veteranbåtforeningen Greven mener imidlertid bestemt at Dampbåtbrygga må kunne benyttes som hjemmehavn for Greven, i all den tid brygga i sin tid ble bygget til tømmersleperne som gikk på Tyrifjorden.

Oppdalen kapell

Oppdalen kapell ligger i Nordre Oppdalen og er kirke for denne kretsen og Søndre Oppdalen krets.

Fra 1907 ble det arbeidet for å få et kapell i Oppdalen. Det eldste dokumentet vedrørende kapellet er datert 31. juli 1907. Her står det:

Undertegnede Deltagere i et Møde paa Ulven i Hensigt at beslutte om Opførelse af et kapell i N. Oppdalen forpligter os til hver af os at pløie en Dag for Peder og Edvard Ulven som Vederlag for deres Overlatelse av Tomt til nævnte Kapell paa det sted som af dem i dag er anvist og som vi er bleven enig om, hvis de kommer at pløie op Resten af det indgjærdede Stykke af deres Jord, hvorpaa Tomten er.

Penger ble samlet inn på lister og ved basarer og fester. Emerense Ulven gjorde en stor innsats ved å gå med lister også andre steder i bygda. I 1913 bevilget kommunen midler til hjelpekirkegård og gjerde pluss kirkeklokke, ellers ble alle utgifter dekket av innsamlede midler.

Kapellet ble innviet palmesøndag 5. april 1914 av prost Havnsund da soknepresten var syk for dagen.

Kapellet ble reist på privat initiativ og var "privat" fram til 1969. Dette hadde betydning under krigen 1940-45, spesielt i den perioden Lunner hadde prest som var innsatt av nazi-styret. Da kunne nemlig kapellet brukes uavhengig av soknepresten. Slik ble Oppdalen kapell sentral i kirkekampen i Lunner, ja, på Hadeland, for det var den eneste «private» kirken.

Vettertjern

Denne cachen førte oss til et lite tjern jeg aldri har vært ved tidligere. Vi fulgte elva oppover fra Langvannet til vi kom til Vettertjern.

Ruudsvassdraget omfatter flere mindre innsjøer i Brekkebygda. Disse består av Nordtjern, Sætertjern, Breivannet, Langevannet, Vettertjern samt småelvene i mellom. Hele Ruudsvassdraget er et populært område for fiske. Ørret på omkring 1 kg er ikke uvanlig, men man kan også få både abbor, sik karuss og røye der.Sokna JFF selger fiskekort for Ruudsvassdraget. Det er merket opp flere fine fiskeplasser som har en lett tilgjengelighet og flere fiskestier. Det er også fine muligheter for isfiske her. Vettertjern har også vært en del av tømmerfløtingen i Ruudsvassdraget, fløtingen herfra ble avsluttet i 1936.

Godt for småpelsa å få avkjølt seg i elvevannet etter en lang dag på tur i varmen. Sola steika skikkelig når vi gikk oppover.

Oppe ved tjernet ble det svømming på hele bunten. Synd at vannet holder på å gro igjen av flyteøyer.

Mounty bare nøt vannet som avkjøling.

Lenger ut lå det fremdeles is.

Nå som isen begynner å smelte er det mange yndige motiver for en som er bitte litt fotoentusiast.

Mounty sjekker bæreevnen

Selvsagt måtte vi alle ut på demningen

Før hundene startet øyhopping...

Jeg tok ingen sjanse på at øya skulle holde meg, så jeg snudde for å gå demningen tilbake også.

Det var ikke mye vann som rant over demningskaten.

Kanten begynner å synke, så snart må Lady svømme,

Nydelig sted med sus i furutoppene og fossebrus fra dammen.

Så var det bare å vende nesa mot bilen igjen.

Sankt Jørgens dag

Sankt Jørgens dag minnedag for Sankt Georg eller Sankt Jørgen, som han ble kalt i Norge. På Vestlandet finnes en rik tradisjon om Sankt Jørgen, som blant annet var skytshelgen for spedalske, og Sankt Jørgens hospital i Bergen har holdt navnet levende i merkedagstradisjonen.

Flere steder i Norge var denne dagen flyttedag for husmenn og nye gårdeiere. Jfr. Sankt Georgs dag. Dette er også speiderbevegelsens dag.

Morgenfugl

Ingen store planer i dag, jeg og Patran skal bare en liten tur til Vikersund og se om vi finner igjen den sporbare saken min til geocaching. Den ligger nemlig i en boks som vil bli arkivert innen noen uker om ikke den som har boksen har litt vedlikehold på den, Så da kan jeg jo likegodt plukke den opp for å prøve å få den i sirkulasjon igjen.

Hundene måtte få seg en tur på formiddagen, da kunne jeg likegodt ta en tur oppover Holleia for å sjekke snødybden. Jeg har jo litt lyst til å plukke de boksene som er der også. Det viste seg av det var litt i tidligste laget, så om et par uker så er alt inntakt tenker jeg for en Holleia tur.

Samtidig justerte jeg plasseringen på min egen cache der, for nå var det bart. Da endte den opp litt høyere, slik at det ble litt utsikt for de som logger den.

Sognafarets King of Neptun

CT viste at kjære Kenzo hadde en STOR svulst som vokste rundt den ene nakkevirvelen hans. Det ble konstatert spredning til lunger også.

Nok et hundehjerte har sluttet å slå...

Titt opp!

Egentlig kunne jeg tatt bilder av himmelen hver dag, flere ganger om dagen. Den er alltid unik!

Sol opp ganger og sol nedganger er en favoritt

En annen favoritt er også månen, men den er enklest å ta bilde av på vinteren. På sommeren er det alt for lyst.

Håper du får en strålende soloppgang i morgen!

Insektshotell

Det er en økende interesse og bevissthet for insekter i hagen og den viktige pollineringen de står for. Visste du at du kan gjøre det enklere for insektene ved å tilby dem insekthotell?

Det har skjedd et ørlite skifte i nordmenns tankegang omkring det å ha hage. Det gjelder ikke alle, men flere og flere får opp øynene for mer naturlige hager. En fersk undersøkelse utført av HUI research på vegne av Plantasjen viser at vi nå i stadig større grad søker mot naturlige hager. Vi ser at vi dyrker stadig mer spiselige vekster, og at vi ikke lenger er så redde for insekter. Vi har skjønt at de er en forutsetning for alt liv i hagen. Dersom du er av dem som helst vil bruke hagen til å sitte og se på humlen suse, kan dette også innebære noe mindre hagearbeid. Men til deg som tror at du kan få en helt vedlikeholdsfri hage, har vi dessverre en dårlig nyhet. Ifølge gartner Karsten Raddatz må du til pers en gang i blant: Det finnes ikke vedlikeholdsfrie planter!

På Hagemessen hadde gartnerstudentene ved Vea - Statens fagskole for gartnere og blomsterdekoratører laget en flott utstillingshage, hvor de blant annet viste frem insekthoteller i ulike varianter. Insekthotellene er som fuglekasser eller beholdere som kan fylles opp med kvister, bark, strå eller lignende. Hagen bør være et sted å oppholde seg for pollinerende insekter som humler, bier, blomsterfluer og sommerfugler. Det finnes også en rekke andre nyttige insekter som man med fordel kan lokke inn i hagen: Marihøner, nettvinger, en del teger og biller som forsyner seg grovt av uønskede skadeinsekter som f eks bladlus.

Bestanden av bier er synkende både i Norge og resten av verden. Her i landet skyldes det mest at det stadig blir færre birøktere. Vi har startet et prosjekt som heter BieBlomst. I samarbeid med Hageselskapet, Birøkterlaget og Norges største hageblogg, Moseplassen, så skal vi informere og bidra til et bie- og insektsvennlig samfunn, forteller Nauf Steinsholt og Martiniussen.  Ringblomst, kornblomst, valmuer, bondebønner, lavendel, solsikker, oregano og timian er blant plantene som bier liker godt. I tillegg kommer løkplanter som for eksempel floks og georginer. Både frø og knoller er forholdsvis enkelt å få til.

Humlene er en av mange som driver bestøvning, noen planter greier seg ikke uten, andre kan bruke andre bestøvere, men det er ikke nok av de heller. Humlen er spesielt viktige i nordisk klima ettersom den er langt mer hardfør enn feks bier og fint kan fly i kaldt og vått vær. Humlene overvintrer i Norge og våkner stort sett tidlig på våren, og når de våkner opp så er det viktig at de har god tilgang på mat fra dag en, det påvirker nemlig hvor mange egg humledronningen legger. Mat for en humle er nektar, og de aller fleste planter tilbyr nektar til hagegjestene, men det er ikke alle som har mye, og det er slettes ikke alle som tilbyr det på en slik måte at humlene får tak i det. Ulike humler har dessuten ulike snabler, så det som passer for en humle passer ikke nødvendigvis for en annen. Det er derfor en stor fordel om du kan få til et bredt utvalg av planter slik at det alltid er noe som blomstrer, og slik at du kan gi mat til ulike humlesorter.

Ronja har vært syk

Bildene i dette innlegget er fra en cachetur til Nordtjern på onsdag.

Det startet tirsdag morgen da hun hadde spraylakkert golvet inne hos Patran om natta. Hadde liten matlyst og ellers litt sjaber form. Jeg dro på jobb og mamma lovet å holde et øye med henne ute i bingen om dagen. Da hadde hun mulighet til å gå på do hele dagen. Det virket som hun frøys litt, så det ble ullgenser. 

Da jeg kom fra jobb var hun fremdeles ikke i slaget, ingen logring eller løping. Ingen bjeffing når jeg kom heller. Ikke gikk hun trapper, eller hoppet ut og inn av bingen. Jeg trodde først at hun hadde spist noe som satt fast i magen eller i tarmen, så jeg klemte og kjente på magen. Da var det ingen reaksjon. Hver gang hun var på do så var det bare jurpe. Jeg regnet med at om det var noe sykdom så fikk de fire andre det også innen kort tid. Siden jeg hadde fri fra jobben i går så tenkte jeg at jeg skulle se det ann. 

Onsdag morgen  virket hun litt bedre. Logret og bjeffet litt, men fortsatt ingen matlyst. På med ullgenser og ut i hundegården, mens jeg var på tur med de andre hundene til Pipenatten. Siden ingen av de andre hadde problemer med hverken matlyst eller det som kom utigjen i andre enden, så tror jeg hun har spist noe hun ikke har tålt. Kokt ris og vann var det eneste hun fikk, for å prøve å stabilisere magen litt. 

Hun har hatt noen små uhell hver natt, så det har blitt endel hundeteppevasking, men formen er stadig bedre. I dag tidlig var første dagen hun har virket sulten og kastet seg over maten når hun fikk den servert. Ullgenser og hundegården i dag når jeg var på jobb også. Hun hadde fartet litt rundt i hundegården og vært nesten som normal i dag. Så i ettermiddag ble det en liten runde i havna på henne. Full fart egentlig og ikke en eneste gang på do.

Blir spennende å se om det er noen uhell i natt. Går det bra da, så er hun erklært frisk. Med Ronja vel plassert i sofakroken, så ble det en lengre tur med de andre. En runde i havna og en avslutning på jordet som slett ikke var så klinete som jeg hadde regnet med. 

Kamera var med i dag siden det var knall solskinn en periode. Malin hadde ingen form for lyst til å bade, men det gjorde de tre andre. Malin har ikke vært særlig hippen på maten sin i det siste, men i går og dag så har hun spist bra igjen. Formen er litt varierende, men stort sett så er det rimelig full fart. Om en måneds tid nå så er hun elleve år, så da skulle det bare mangle om farten var bitte litt redusert. Det er jo litt rart å tenke på at sønnen døde av kreft rundt hjertet for få dager siden, og hun løper rundt her. Man skal liksom ikke overleve sine barn, men mange av mine tisper har det.