Etter en svært omflakkende oppvekst på rimelige moteller i den ene byen etter den andre sammen med moren og søsteren, er Cheyenne Christensen takknemlig for at de har slått seg til ro. Hun er også takknemlig for de gode vennene hun har fått i Whiskey Creek. Og særlig Joe, som hun lenge har vært hemmelig forelsket i og som endelig begynner å få øynene opp for henne. Men tidligere minner plager Cheyenne, særlig minnene om en smilende, blond kvinne. En kvinne som ikke er den kriminelle moren hennes.
Selv om Cheyenne gjentatte ganger har bedt om en forklaring, er det ingen som har villet hjelpe henne. Hun er fast bestemt på å finne sannheten, men uten så mye som en fødselsattest, er det ikke lett.
Ting blir enda mer komplisert da bestevenninnen hennes også blir tiltrukket av Joe. For Eves skyld bestemmer hun seg for å trekke seg unna – og havner rett i armene på Dylan Amos, den eldste av de beryktede Amos-brødrene. Han er den type mann hun har sverget på å holde seg unna. Hun kan ikke gjøre noe dumt nå som hun er fast bestemt på å finne den tryggheten hun har lengtet etter. Og som Joe kan gi henne. Men kanskje det er mer ved Dylan enn hun trodde? Kanskje det å la ham gå er en stor feil?
Boka var litt mye usikkerhet for min del. At noen på 31 år som har opplevd så mye i livet sitt skulle være så barnslig og redd for hva andre skulle si, tro og mene er lire sannsynlig. Men bra skrevet sånn ellers. Mye handling hele tiden egentlig. Første boka jeg leser av denne forfatteren.
Når man får ett innfall eller to, så blir det fort en opplevelse man ikke egentlig hadde planlagt. Så jeg satte kursen til Vikersund fredag kveld. Men på veien til Vikersund ble det en liten stopp på Ask, der der var laget en iglo hadde jeg lest i avisa noen dager tidligere.
En lang periode med kaldt vær hadde vært ideelt for byggeprosjektet. Det hadde tatt omtrent tre uker, med litt sporadisk innsats. De hadde samlet mengder med tomme melkekartonger fra rundt omkring, fylt de med vann og konditorfarge og fryst dem. Hele igloen er laget av mellom 700 og 800 melkekartonger.
De hadde stablet, måkt sammen litt snø og tilsatt en del vann for å lage kram snø. For hver tredje eller fjerde høyde har vi hatt et døgn pause og vannet igloen så utsiden skulle bli solid is. Den spektakulære igloen er spesielt fin på kveldstid, da den har en lyslenke inni. Kan tenke meg at den kommer til å vare til Sangthans...
Jeg var kanskje litt frekk som valset inn på gårdsplassen deres på kveldstid. Men når de står fram i avisa så regner jeg med at de vil ha besøk.
Jeg var litt usikker på om jeg måtte leite etter igloen, men det slapp jeg, så da ble det tid til en liten runde i Vikersund før revyen startet. Greven ligger ved brygga fremdeles, til og med med full julebelysning ennå.
Vikersund er stemningsfull der den ligger helt nede ved Tyrifjorden.
På andre siden av fjorden ligger Tyrifjord hotell og litt lenger ut ligger Vikersund hoppbakken. Vikersundbakken er verdens største hoppbakke, sammen med Letalnica-bakken i Planica.
Så nærmet klokka seg og jeg kunne sette kursen mot Modum kulturhus.
Det er sendt ut gult farevarsel for latterbrøl i Modum kulturhus de neste dagene. Modumrevyen «Varsko her!» er her. Allerede torsdag kveld veltet de første lattersalvene ut i storsalen. Latteren er ventet å avta etter siste forestilling søndag kveld. Kommunedirektørens sparepisk, hemmeligheten bak norske hoppdresser og historien om Morten Wold, er bare noe av det revygjengen varter opp med i årets revy.
Salen var mye større enn det jeg hadde forestilt meg på forhånd. Her hadde jeg aldri vært tidligere.
Program ble utdelt og det var mye informasjon om både skuespillere og hva en kunne forvente seg.
De var inne om mange temaer, både elektriske sparkesykler, gjestebrygge som vannet ikke var dypt nok til at noen kunne legge til med annet enn gummibåt, Hoppdressproblematikken og en som fikk hele livshistorien sin oppramset, og til slutt ble gratulert med ny volvo.
Pilketurer og familieturer til skauen hadde også sine innslag. Før de til slutt hadde et avslutningsnummer.
* *
Gjengen var flinke til å synge, men det var litt langt mellom det som var morsomt. De kunne kuttet ned på antall sketsjer, men gjort litt mer ut av hvert enkelt nummer. Noen var over nesten før de hadde startet. Det var ikke noe å utsette på kostymene heller. Om man skal kaste terning, så blir det en firer.
Tiden går litt trått, men beinet blir stadig litt bedre. Spørs hvordan det blir i morgen, for i dag har jeg vært på loftet. Det har vært så mye veps på verandaen flere somrer nå, så jeg var sikker på at det var mer enn ett stort vepsebol på loftet.
Jeg krabbet opp stigen, for jeg må jo gjøre dette når det er kuldegrader der så jeg ikke ville blitt angrepet av 1000 illsinte veps. Siden huset mitt er bygd på med gavlen andre veien, så er det rimelig lite hull mellom takene og ut på loftet over verandaen. Når en i tillegg må balansere på sperrene i tilfelle takplatene egentlig ikke holder vekta mi. Det var to bitte små vepsebol helt ytterst og nederst på taket, så det ble åling på magen for å nå fram.
For en måneds tid siden hadde jeg et havari med drona mi. I dag kom Kenneth en tur for å se på hvilke deler jeg trengte for å reparere den. Jeg hadde truet med å bruke superlim, men da kan den jo bli litt skakk, i og med at den letter med propeller i fire hjørner. Jeg må vente til våren med å finne batteriet, men jeg har 2 til. Håper det virker til våren det som trolig ligger langt under snøen under furua. Reprasjonskit finnes på nettet. Så nå er nytt deksel bestilt. Har jeg flaks nå så kostet kræsjen meg kun 149,- kroner.
Jeg får vri fantasien litt i helga for en rolig helg full av aktivitet, for å si det sånn. Litt googling og litt avislesing så kan man brått få et innfall. Jeg skal prøve å holde meg unna skitur, tror jeg. Kanskje jeg får finne noe å ta bilder av. På lørdag er det spådd sol i det minste.
Sofie kom med bestemorsbukett til morsdagen, for hun og Kenneth hadde shoppet. Det er alltid hyggelig å få blomster.
Midt på natten lyser flammene fra tre branner opp himmelen. Det utelukkes fort at det skulle være snakk om en tragisk tilfeldighet. For etterforsker Helen Grace er flammene et varsel om en menneskelig ondskap hun aldri hittil har møtt. Pyromani er fryktinngytende nok, men dette handler om noe mer – om nøye planlagte mordbranner. Men hva er sammenhengen? Hva er det som driver gjerningspersonen? Og hvem blir neste offer?
Jeg er vanligvis veldig fornøyd med denne forfatteren, men slutten på denne boka var ikke det helt store. Det var ingen mulighet til å finne ut hvem som pyromanen kunne være ut fra den informasjonen vi fikk. Men opptakten var veldig bra og boka var spennende helt til siste 50 sidene.
Jeg hadde lest i avisen at det skulle være brannøvelse i Bjoneroa i helga. Et kjapt sjekk på kartet så viste det seg å være nabohuset til Grisemuseet vi besøkte i romjula. Siden jeg nå har tenkt å prøve å holde meg roligere, ja så passer det bra å kjøre bil en times tid, stå og se på at andre jobber.
Jeg har vært på øvelser som brannvesenet har hatt tidligere, så jeg veit at ting tar litt tid før de kommer igjen. I januar i 2025 var jeg litt seint ute for å få med meg starten på husbrann i Haugsbygd. I oktober i 2017 så skulle de ha øvelse i nabolaget på andre siden av elva for meg.
Det har vært flere øvelser også, men enten har det ikke passet, eller så har jeg fått greie på det for seint. Kontrollerte branner er fascinerende. Egentlig burde jeg være livredd branner. Nabohuset brant når jeg var liten, der slo lynet ned. Huset som jeg bor i i dag, brant når jeg var liten. Mine besteforeldre bodde der og vi delte gårdsplass. Men jeg elsket å være med når halmen på jordet skulle brennes. Når daugraset rundt grøftekantene skulle brennes. Lykken var når jeg ble så stor at jeg fikk lov å tenne på selv.
Pappa var brannmann i 30 år og jeg var ofte på besøk når han hadde vakt. Sitte i brannbilene og se på utstyret til slukking. Få prøve hjelmen og jakka som luktet røyk. Få skli stanga fra andre etasje og ned til garderoben.
Det er vedtatt kommunalt at det skal bygges ny brannstasjon i Hønefoss igjen. Ja igjen, for jeg husker at pappa flyttet fra den gamle brannstasjonen som lå midt i byen. Der de sov i sovesal, der de hadde telefonvakt to timer hver for å ta imot om noen ringte for å melde brann. 22155 var varslingsnummeret den gang.
Den nye brannstasjonen var virkelig luksus. De fikk hvert sitt soverom med do og dusj. Treningsrom og mange nye brannbiler.
Det var mye som skulle testes før det kunne ta skikkelig fyr. Vifte i døra for å tømme huset for røyk. Da kunne de spyle vann for å slukke brannen. Spyle der brannen er og ikke der de tror den er.
Varga var med for sosialiseringen sin skyld.
Brannbiler er røde av tradisjon og for rask gjenkjenning som utrykningskjøretøy. Gule brannbiler brukes fordi gul (og gulgrønn) farge er mer synlig i trafikken og øker sikkerheten for mannskapet. Mens rødt er standard historisk sett, har moderne vurderinger og behov for bedre synlighet i dagslys ført til bruk av gult. Mange brannvesen kombinerer nå ofte fargene med tydelig refleksmerking for optimal synlighet, uavhengig av om hovedfargen er rød eller gul,
Jeg lempet Varga i bilen etterhvert, for til tross for tjukk pels, så er det greit å ligge på teppe enn i snøen.
Taktikker og erfaringer diskuteres
Det var lett å se når det var noe annet som tok fyr
Det er egentlig overraskende å se hvor mye det brenner uten at det går ut av kontroll.
Gårdsplassen var et virrvarr av vannslanger
Ny teori skal testes ut. Får man slukket et helt hus med et brannslukkingsapparat gjennom et rør i veggen?
Når ledelsen skal jobbe på golvet...
Da må det dokumenteres!
Jeg ble overrasket over hvor raskt flammene ble mindre med denne taktikken.
Men det var vann gjennom røret som måtte til for å få slukket brannen.
Jeg var spent på samen rullingen av slanger, for med en slange på plenen om sommeren, så blir det både knekk og tugge med stort kaos.
Så ga de opp og anså seg som ferdig med øvelsen. Det var ikke mange tilskuerne denne dagen. Sånn er det når det er sport på tv, da er ingen ute. Jeg ble stående å snakke med huseieren og iløpet av dagen så fant jeg ut at jeg egentlig kjente han fra gamledager. Jeg hadde til og med vært der for 30 år siden og kjørt hest.
Fremdeles var det en optimistisk brannmann som satt på kne i døråpningen.
Brannvesenet er den eneste etaten som kaster seg i bilen og dukker opp når du ringer. Uten noen som helst diskusjon eller vegring.
Ennå har de ikke gitt opp
Ei yrkesgruppe som er avhengig av at kollegaen gjør jobben sin og ikke noe annet, en som er fokusert og følger med i utviklingen.
Retrett og flammene fikk utfolde seg
I løpet av minutter var det overtent.
* *
Det går uhyggelig raskt
* *
Trist at hus må gi tapt, men når ingen har bodd der på 30 år, når mugg og sopp har tatt over og grunnmuren er på vei inn i kjelleren. Nei, da er det ikke mye håp da, så da er det greit å ofre huset til brannøvelse.
* *
Kjenner varmen stråler mot en, mer og mer.
* *
Når det virkelig sto på så måtte vi trekke litt bakover mot utkanten av gårdsplassen.
En prøvde å få tinet koblinga som hadde frosset når den lå i snøen i mange timer,
Tipper det stakk godt i øreflippene
Det tok ikke mane minuttene før det var et skikkelig inferno
Snøen ble liggende overraskende lenge.
Takraset gikk og da tok det ikke lang tid før takplatene begynte å skifte farge.
Utstyret samles
Når det først er overtent så går det så fort og ting begynner å falle ned og fallere.
Stabburet skulle også brennes ned.
* *
Det er merkelig at det ikke var flere som kom for å titte. Det var endel som stoppet nede ved veien, men de tok et par bilder så dro de videre. Det var ikke sikkert de trodde de kunne smyge seg forbi brannbilene som sto på rekke og rad oppover veien.
* *
Jeg koset meg litt når jeg sto der, nå var det blitt godt og varmt. Jeg var blitt litt kald på beina etter å ha stått på snøen i flere timer.
* *
Brannmennene hadde pakket det meste sammen og gjorde seg klar for å spise lapskaus
* *
Ga måtte jeg trekke litt på smilebåndet.
De linet seg opp og nøt dagens verk
De regnet med at det ville være glør på tomta helt til dagen etter.
Det utviklet seg raskt på denne siden også
Det var to vaktlag som hadde vært i aksjon gjennom dagen. En innsats fra Nes i Ådalen og ett fra Hønefoss. Jeg så veldig få kjente.
Jeg så ikke på klokka hvor raskt det gikk
Stabburet ble veldig raskt historie, det var snakk om minutter
Nå var hovedhuset også snart historie
Da var det bare å finne fram bilnøklene og dra hjem. Følge med i avisa for neste øvelse og håpe på at det passer for oppmøte.
