Byvandring i Hønefoss

Hønefoss er egentlig en merkelig by, det kommer av alle de merkelige politikerne som egentlig er noen sirumpa gamle menn hele bunten. Ingen som tørr å skjære gjennom å få til noe nytt. Nei vi må avvente det ene og avvente det andre. Utbyggere og næringsliv vil skape nye arbeidsplasser og boliger, men nei det er litt for vanskelig å ta stilling til for disse politikerne.

Hønefoss har mange gamle bydeler, men midten skal liksom bære preg av litt moderne. Imidlertid virker det som om 1970-talls stil er det optimale for Hønefoss. Alle ideer som har kommet etterpå er tatt opp til vurdering... konklusjonen venter vi fortsatt på.

Politikerne tror at svaret på en kulturell by ligger i skulpturer, for er det en ting det er mye av i Hønefoss så er det skulpturer. Jeg laget en multicache med hus som har årstall på seg i Hønefoss sentrum, den hadde blitt bitte bitte liten iforhold til en med skulpturer. 

Selve byen var fra gamledager sentrert rundt knutepunktet mellom Randselva og Begna som blir til Storelva når den renner videre ut av byen. Elva er byens perle, men også byens største begrensning. En elv har aldri stabil vannstand, ikke engang en regulert elv som går gjennom en kraftstasjon. At man drar byens skoler helt ned i elvebredda er helt vanvittig synes jeg. Gamle skoler er nå en ting, men når man skal bygge ny storskole så skal den ligge helt nede ved elva i et flatt område. Det er bare å titte noen meter lenger bort fra den nye skoletomta. Der er det reist en flomstein til minne om Storofsen, som gjorde det ganske reint på si ferd. Klart det er over 100 år siden den raserte, men jo større er sjansen statistisk for at det skal komme en ny storflom. Blir den like stor så står både kjeller og første etasje i den nye skolen under vann.

Kreftverket har gått med på å sende vann utenom kreftverket så turistene har noe å beundre når de er på besøk. Tre måneder i året sildrer det litt vann i fossen på dagtid. Om natten og ellers i året er den tørrlagt. Men når vår eller høstflommene raser så når vannet opp på første rad med vinduer. Jeg husker at det lakk inn i butikken gjennom vinduet da jeg var liten. I dag hadde nok kjøpesenteret blitt stengt i tilfelle vinduet hadde gitt etter for vannmassene. Men slikt var ikke så nøye i gamledager. 

Oppgangssaga var en gave fra Hønefoss Sparebank til Ringerike kommune i forbindelse med bankens 100-årsjubileum. Kunstneren Knut Steen fikk i oppgave å fange byens sjel og finne det leddet som bant skogen, elvene og fossen sammen. Svaret ble oppgangssaga. Oppgangssaga ble først plassert på bybrua i 1978, men plasseringen var ikke bra. Fonteneeffekten virket aldri slik den skulle og oppgangssaga ble derfor flyttet ut i fossen i 1987 der den nå står i all sin prakt.

Oppgangssag, eldre betegnelse for en sagmaskin der ett sagblad er vertikalt innspent i en ramme som beveges opp og ned. Etter hvert ble det mulig å sette inn flere sagblad i samme maskin. Oppgangssagen ble brukt til fremstilling av planker og bord fra tømmer. Den eldste beskrevne oppgangssagen (fra 1230) ble drevet av vannkraft. Dette var et stort fremskritt fra den tidligere manuelle saging eller tilhogging av trelast. Først fra 1500-tallet er det registrert bruk av oppgangssager i Norge. 

Bruken av oppgangssager fikk en voldsom vekst, og det ble etter hvert bygget oppgangssager i nesten hver eneste elv og foss av noen størrelse. Bare i Hønefossen var det registrert 23 sager. På midten av 1600-tallet var det anslagsvis 1750 sagblad i drift i Norge. Mesteparten av trelasten ble eksportert til utlandet, spesielt til Storbritannia og Nederland. I 1670 ble det eksportert hele 1 200 000 m3, noe som gjorde trelast til vår langt viktigste eksportartikkel, og som samtidig førte til en oppblomstring av skipsfarten.

 Navnet oppgangssag kommer av at den har en opp- og nedgående bevegelse. Mer moderne oppgangssager i stål og med flere blad kalles rammesag.

Langs fossen er det små dammer som pynter opp litt så lenge de får tilføring av vann. Stillestående vann blir fort til en grønn jurpete dam som lukter vondt.

Bare endene som mangler her oppe nå.

Du kan gå elvelangs fra den ene enden av byen til den andre. En trivelig tur som egner seg bra både for to og firbeinte.

På toppen av kraftverket er det en vindeltrapp opp til en takterasse, så har du god oversikt over fossen.

Det er ikke så langt du skal følge elva før det ikke er noe gjerde. Det er nesten bare fossen de har gjerdet inn.

Jernbanebrua inn til Hønefoss stasjon fra Jevnaker.

Det er ikke noe problem å ha med firbeinte på byvandring i Hønefoss, et er nok av steder de kan slukke tørsten eller ta et bad for å avkjøle seg.

Ronja sier aldri neitakk til et bad, men jeg ville ikke bade og båndet var ikke lenger, så da ble det med dette.

Jeg har alltid vært flink til å ha med hundene rundt fra de var små, så mine hunder protesterer sjelden på steder vi går. Du vet aldri når du har behov for at hunden takler ting som kan virke skummelt til tider, uvante lyder og trapper du kan se igjennom helt ned i fossen, Har du med deg mer enn en hund kan du ikke bære dem rundt når en liten hindring oppstår.

Litt posering

Et minne fra gamledager

Ringerikspiken en skulptur i bronse som har fått navnet «Ringerikspiken». Skulpturen ble gjort av Ståle Kyllingstad i 1951 og var en gave til byen i forbindelse med åpningen av nye Hønefoss bru i 1952.

Byens nyeste fasade med en ennå nyere i speilbilde.

Caterham Super 7, 2009 modell

Fugletitting i Hønefoss

I Hønebyen er det et yrende fugleliv

Med kamera i hånda når en tusler rundt i byen, så blir det noen blinkskudd. Så når en kommer over en fugl jeg aldri har sett tidligere i Hønefoss, så er det bare å fyre løs med kamera. Det første som falt meg inn når jeg kom hjem for å sjekke hva slags fugl dette kunne være var Tjeld. Litt googling og det viste seg å stemme.

Tjeld, latinsk navn: Haematopus ostralegus. Stor og kompakt vadefugl med en lengde på 39 til 45 cm. Nebbet er 6 til 9 cm. Vingespennet er på 72–83 cm. I hovedsak hvit under og svart på oversiden. Har langt, rødt nebb, rosafargede ben og røde øyne.

Kjønnene er nokså like, men hunnens nebb er i snitt er noe lengre enn hannens. Hunnen er også marginalt større, ifølge enkelte kilder. I all hovedsak trekkfugl. En av de første artene som dukker opp langs norskekysten om våren. Det er om lag 40 000 hekkende tjeldpar i Norge. Hekker nesten utelukkende langs kysten i Norge, men kan også hekke i innlandet. I Norge er dette påvist i Trøndelag og på Østlandet.

Spiser i første rekke muslinger, men også insekter, krepsdyr, bløtdyr og makk. I innlandet er meitemark hovedføden. Reiret er vanligvis på bakken. Tre egg er mest vanlig, og de ruges av begge foreldrene i rundt 27 dager. Tjelden starter å hekke når den er fire år gammel. De er som regel monogame, og parene holder vanligvis sammen livet ut. Tjelden kan bli gammel. Den eldste vi kjenner til ble 36 år. I motsetning til de fleste andre vadefugler blir ungene matet av foreldrene til de er store.

Det er ikke mange hønene i Hønefoss lenger, men det yrer av annet fugleliv langs med elvene som deler byen i to. Midt i Hønefoss møtes Begna og Randselva, de samler seg og blir til Storelva som renner ut i Tyrifjorden like nedenfor der Sogna renner ut i fjorden. Der elvene  møter Tyrifjorden er det fuglreservat, 

Det kunne vært gøy å vært der for å se på fugler, men da bør jeg nok ha en bedre linse enn det jeg har. Man skal jo ikke forstyrre fuglene i hekkesesongen. 

Siden de var så trege til å få bilen ferdig, så ble det noen timer jeg og Ronja tuslet rundt i byen og knipset bilder. Jeg liker dyr og vann, så det er ikke til å komme fra at det ble litt bilder av det. 

Ankelen min er ikke av den beste etter turen på Tjuvenborgen, så det har blitt landeveisturer på hundene de siste dagene. De protesterer ikke på det, for da tar vi stort sett en runde ned til elva så de får badet, før vi går hjem igjen. Bading blir aldri klaget på av flatgjengen.

Måker er ikke så skvetne, de er forholdsvis store og veldig greie å ta bilder av. Lite posering av dem, men man kan ikke forlange alt heller da.

Svanene tok morgenstellet, ganske fascinerende å følge med på.

Sangsvanen som var der sist jeg tok bilder av dem var borte denne gangen.

Kun en hunnand, resten hanner.

Ved første øyekast trodde jeg svanene kom svømmende med mange unger, før jeg så at det var ender.

Staselige fugler som byr mye mer på seg selv enn måkene gjør.

Ved nærmere ettersyn så viser det seg at svanen er ringmerket, men noe mer av nummeret enn dette fikk jeg ikke sett.

Trenger ikke gå over bekken etter vann denne her.

Samling av gutta boys

Mye en kan lande på nær fossen

Hele gåsefamilien på tur i solskinnet

Inn for landing i håp om at jeg hadde med noe brød til dem.

Snart står vannspruten til alle kanter.

Linerle

Ganske så nysgjerrig liten tass.

Åbortjern

En av de siste cachene jeg la ut er ved Åbortjern. Om navnet viser til fiskebestanden er jeg ikke så sikker på, men det kan sikkert testes. Jeg har ikke helt tålmodigheten til fisking, men det er nok av de som driver med slikt.

Ingenting er som freden ved et tjern langt inn i skauen. Merkelig nok så var det ikke noe kø av mygg når jeg var der, det er ikke det når det er litt drag i lufta.

Med Tjuvenborgen som nærmeste nabo, så er ikke utsikten noe å klage på heller. Men det er begrenset med utsikt når du er i et flatt landskap.

Litt lenger bort så ser en toppen på Hestebrenna.

Ikke fult så mye multeblomster, men en god del.

Tjuvenborgen og Hestebrenna i horisonten. 

Myrsnipe, fugleart i snipefamilien. Gråbrun, spraglet vadefugl med relativt langt nebb. I vår/sommerdrakt har den en stor, svart flekk under buken. Hann og hunn er like. Vekt 40–50 g, noe mer enn gråspurv. Ruger i Nord-Europa, hos oss relativt vanlig over det meste av landet, men i Sør-Norge hovedsakelig langs vestkysten og på fjellmyrer.

Plasserer reiret på bakken i myrvegetasjon og i lyngmarker. De fire olivengrønne eller brungule eggene med kastanjebrune flekker ruges av begge foreldrene i 20–21 dager. Etter klekkingen forlater ungene reiret så snart de er tørre. De passes av foreldrene, hovedsakelig hannen, til de blir flygedyktige ca. 4 uker gamle. Er den vanligste småvaderen som sees langs kysten i trekktidene. Overvintrer fra Nordvest-Afrika og østover til Den arabiske halvøy og India.

En jeger gikk engang i skogen; og så møtte han myrsnipen. «Kjære vene, skyt ikke mine barn!» sa myrsnipen. – «Hvem er det som er dine barn da?» spurte jegeren. – «De vakreste barna som i skogen går, det er mine!» svarte snipen. – «Jeg får vel ikke skyte dem da,» sa jegeren.

Men da han kom tilbake, hadde han et helt knippe myrsnipeunger i hånden, som han hadde skutt. «Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da!» sa snipen. – «Var disse dine?» spurte jegeren – «jeg skjøt de styggeste jeg fant jeg.» – «Å ja, å ja!» svarte snipen, «vet du ikke, at hver synes best om sine barn?»

I slike myrområder så er det kjekt med litt fjell så en kan ta en pust i bakken. Myrsnipa hadde nok rede like ved stien ettersom hun fulgte etter oss et godt stykke for å forsikre seg om at vi virkelig gikk videre.

Når vi var på vei tilbake så møtte hun opp igjen på samme stedet som hun forlot oss. Vi listet oss samme stien tilbake til veien som vi kom, og tror hun fikk være ifred resten av dagen.

Her var det kunn myrull og ikke en eneste multeblomst. Det var nok litt i våteste laget langt ute på myra.

Men lenger inn til skaukanten vokste de villig.

Mange detaljer når en er ute i naturen med fotoapparat. I morgen er en ny dag med nye muligheter. Nyt helga, nå går det mot mørkere tider igjen...