tirsdag 17. november 2020

Svaner i solnedgang


Innimellom så har man skikkelig flaks når man skal ta bilder. På lørdag hadde jeg ikke egentlig tenkt å gjøre noen ting, men det var mye som trengtes. Jeg spylet av bilen min på jobb på fredag og fant ut at hele bilen egentlig var helt seig av ett eller annet, så bilvask med såpe ikke bare høytrykkspyler rygget straks ett par hakk oppover på lista.


Jeg og Kjersti hadde planer om grilling på søndag, så da måtte jeg nedover å kjøpe pølser også og kanskje litt annen mat som fristet. Jeg måtte egentlig ha brød til både frokost og niste i dag, så nåla bikket faretruende til at jeg måtte kjøre til Hønefoss. 


Hundene fikk en tur i bånd over på andre siden på formiddagen, jeg var også flink og vasket golvene. Med en Bella i hus så blir det fort Sahara inne i løp av natta når hun tørker. Hadde sikkert sluppet mye av det om jeg hadde vært flinkere til å blåse henne rein før hun fikk komme inn. Men en kommer langt med feiekost og søplebrett gjennom uka, så litt vann og såpe når helga nærmer seg.


Jeg tok med meg Bella og Ronja i bilen, for Bella har godt av litt nye opplevelser. Planen var å vaske bil, det bråker litt, så det har Bella godt av. Når jeg først skal kjøre bil så vet jeg aldri når jeg får et innfall om noe, så det er lurt å ta med kamera. Etter bilvasken stakk jeg innom Kjersti på jobb og vi fant ut at Hr Yr ikke var særlig grillturinnstilt for søndagen. Men en liten luftetur skulle vi alltids få til.


På vei hjem så så jeg at det faktisk kunne nærme seg en ganske så flott solnedgang. Og det er vel få steder i nærheten av Hønefoss som egner seg bedre for solnedgangsbilder enn på Røsholmstranda. 


Det sto en fem seks biler på parkeringen når vi kom fram, men jeg så ingen folk. Jeg lempet ut hundene og tok stien ned på stranda. Da så jeg en fotograf som hadde rigget seg til med stativ for å ta bilde av solnedgangen. Han hadde selskap av et par svaner. Hmm tenkte jeg, kanskje jeg får et par bra bilder av både svaner og solnedgang før jeg drar hjem. 


Hundene ble bundet i rekkverket til stien i strandkanten. Nytter ikke å ha hunder i bånd om man skal ta stødige bilder av fotomodeller som beveger seg. De er snille sånn, så de holder fred og sitter og venter. 


Angret bitte litt på at jeg bare hadde tatt med det "nye" kamera mitt, som jeg egentlig ikke er så veldig kammerat med. Men en kan jo ikke bli særlig venner om man ikke tilbringer tid sammen heller. Så noen ganger blir det med på tur på egenhånd. Det er et lettere kamera, så det er enklere å ha med om man skal gå et stykke, det har også bedre zoom mulighet. Men man må i tillegg holde det roligere enn en behøver med det andre. Skal man ta bra bilder på lang avstand så må man bruke stativ på det. Fotostativ er ikke akkurat det jeg løper rundt med på tur.


Sola begynte å nærme seg horisonten og jeg håpet at svanefamilien ikke hadde tenkt seg på langtur før jeg kunne ta bilde av dem med sola som bakgrunn. Litt rart det der med å ta bilder, man ser stadig muligheter som åpenbarer seg, men man får ikke gjort noe som helst med det for å få ting til å klaffe. Man må bare vente og håpe på det beste. Noen ganger skjærer alt seg og andre ganger så blir det full klaffe og mye mer enn en hadde håpet på å få til.


Rimelig fotogene disse her, kanskje det er de samme som holder til ved fossen i Hønefoss og er vant til å bli matet sammen med endene?


Jeg trodde ikke det var så mye spiselig å finne på bunnen her, for det er sand og litt leire. Men svanefamilien var ikke enig i det tydeligvis. Så ivrige som de var så var det vel en trerettersservering. 


Fotografen som sto der allerede var ikke fult så opptatt av solnedgangen lenger, men fokuserte mer på svanene som poserte fram og tilbake langs strandkanten.


Et par av disse bildene skal jeg forstørre og ha på veggen i stua. Hvem av dem det blir er jeg ikke helt sikker på ennå. Men jeg skulle hatt et kjempestort hus, så jeg kunne forstørret opp mange av bildene jeg er veldig godt fornøyd med.


Det var vått i sanda og jeg har ikke knær til å sitte på huk i timesvis, så jeg så meg egentlig rimelig fornøyd med ettermiddagens fotofangst og hadde tenkt å ta med meg hundene på en tusletur bortover stranda. De trengte å få strekt på beina de også, ikke bare sitte ved gjerdet.


Dette er nok en av dem, det er en stille ro over bildet. Det kommer til å gjøre seg bra på veggen. Tenkte å kjøpe samme rammetypen som jeg har på de fire andre jeg forstørret i sommer. Det er litt rart, for alle de var også tatt med det samme kamera.


Mens dagslyset svinner litt etter litt så må man nesten benytte anledningen for å noen bilder. Bilder i naturen med blitz blir ikke bra.


Det er ikke en solnedgang som er lik. Når skyene samler seg går det veldig raskt før det hele er over.


Med alt regnværet i det siste så skal en ikke kimse av en solnedgang


Jeg skulle gjøre alvor av å gå, kikket litt rundt for å se om svanene hadde tenkt å holde seg der.


Da kom det en hel flokk med svaneunger svømmende rundt odden.


De slo seg sammen med svanefamilien som allerede poserte i vannkanten. Så jeg telte to voksne og fjorten unger. De nyankomne var skikkelig ten-åringer. Et par av dem valset opp på stranda og bresket seg til meg. Hveste og bruset seg opp.


Jeg tenkte at jeg utgjorde jo ikke noe trussel for dem. Jeg satt på huk når de kom svømmende, det var de som svømte opp til meg, det var bare å sitte rolig tenkte jeg, Kanskje jeg kunne få et par bra bilder på nært hold. Dagslyset var ikke mye å skryte av lenger nemlig.


I etterkant har jeg blitt tipset om at det trolig er foreldreløse unger som har klart seg. 


"I sommer tok dyrebeskyttelsen Ringerike inn til sammen 13 foreldreløse svaneunger. De mistet foreldrene av forskjellige årsaker. Det gjøres generelt altfor lite for å hjelpe ville dyr som lider pga menneskelig aktivitet. Knoppsvaner, som ofte er vennlige og oppsøkende, er spesielt utsatt. Vi er stolte av å kunne fortelle at prosjektet har vært en uforbeholden suksess. Ungene ble satt ut for noen uker siden og klarer seg bra som frie individer. Svaneungene finner mat selv, øver seg på å fly, varsler hverandre dersom det er fare på ferde og er sammen med andre voksne som de lærer av. Ungene er ringmerket slik at vi kan følge med på utviklingen deres videre. Så vidt vi vet er det ingen i Norge som har fått til en sammenlignbar suksess med svaner tidligere, så her er det mye å lære i forhold til fremtidig nødhjelp i liknende tilfeller. Håper på forståelse for at vi ikke automatisk går ut med lokalitet for utsettingen. Vi ønsker minst mulig menneskelig aktivitet rundt ungene nå. De skal få fortsette å øve seg på å være ville dyr, og helst forholde seg til artsfrender i stedet for mennesker i denne fasen hvor det er viktig at de lærer seg å være uavhengige."


De to voksne syntes ikke noe om at ungene var så nære meg, så de kom svømmende. Nå er det best å bare sitte stille tenkte jeg, så får jeg se om det er jeg eller ungeflokken som får kjeft av svanefar.


De fire ungene som hadde holdt seg sammen med de store hele tiden kom svømmende for å se hva som skjedde. Eller de hadde fått beskjed om å komme etter, det vet jeg ikke.


Svanefar og svanemor geleidet alle 14 ungene føre seg sik at de svømte tilbake rundt odden igjen.


Kort fortalt så ble det mange flere bilder enn jeg hadde regnet med, og mye kortere tur på hundene enn jeg hadde regnet med. Men for en opplevelse å se så mange unger.




mandag 16. november 2020

Du skal være tro

 

Husker du jeg nevnte i sommer at noen ville bruke bildet mitt på forsiden av sin roman? Nå er boka trykket og den er klar for salget i bokhandelen. Jeg er bitte litt stolt da!


Om Du skal være tro

Arnstein driver våronn på Haugerud gård. Han er alene og savner ungene sine sånn at det verker i brystet. Han tenker på den morgenen for noen måneder tilbake, da Ellen pakket sakene deres i hui og hast og reiste. På det hun sa. Det hun visste om ham, som hun ikke kunne leve med. Rutinene i hverdagen, kyrne som skal stelles og melkes, jorda som skal gjøres klar for en ny vekstsesong, og morens evinnelige mas om at han må spise, er det som holder ham sammen. Inni ham er minnene og uroen så sterk at han knapt kan sove. Jan P. Solberg har skrevet en berørende og følsom roman om det å finne den store kjærligheten og å skusle den vekk, om hvor vanskelig det kan være å komme ut av skapet i en tid da alle dører står åpne. Du skal være tro er en roman om motet til å leve og til å akseptere seg selv. Samtidig er det en varm og sanselig skildring av livet som melkebonde. Kjærligheten til arbeidet med dyra og jorda går som en rød tråd gjennom handlingen, og gir trøst og styrke til Arnstein når han står i en livskrise.


I helga leste jeg boka som jeg fikk tilsendt av forfatteren med en personlig hilsen. Det var en annerledes bok enn jeg pleier å lese. Den var godt skrevet, hoppet fram og tilbake i tid. Litt tam slutt egentlig, for gjennom hele boka sliter hovedpersonen, men så ordner alt seg til slutt. Ting er ikke så farlig som det kan virke for enkeltpersoner.


søndag 15. november 2020

Ei seng å ligge i...

Oliver er en ivrig jeger. Om han ikke rekker inn til kvelds før jeg legger meg, så har han en ganske utspekulert plan. Som regel så er alle inne på ettermiddagen. Da hviler de ut og spiser mat før de tar seg en tur ut igjen. Ved ti elleve tiden så henger de på verandadøra og skal inn for å spise, før de småjogger ut igjen. 


Regner det derimot er det ikke et flertall som går ut igjen. Men Oliver går stort sett ut igjen. Han har nemlig en liten backup plan. For uansett når på døgnet det er så er soveromsvinduet hos mamma og pappa åpent. Det har Oliver funnet ut. 


Han hopper inn om han føler litt for en hvil, om det er dag eller natt. På dagtid hender det han tar en liten cowboystrekk, vil han ha litt kos så hopper han ikke ut igjen, men mjauer ved døra så han kommer inn i stua.


Nattestid så er han ikke alltid like trøtt. Noen ganger har han et lite res rundt i senga, en runde under dyna og litt småbiting om kosen ikke vanker raskt nok. Når han virkelig er i slaget har han med seg en liten musebit eller fuglevinge. Noen ganger har han det litt travelt med å komme inn, så byttet er ganske varmt og til tider fortsatt levende.


Pappa er ikke fult så begeistret over våt pus med vår nistemat ved tretiden om natta, men med en brannmanns evne til å sove til enhver tid, ja så blir ikke nattesøvnen ødelagt. 


Det er ikke første gangen Oliver stjeler showet når jeg har tenkt å ta bilde av hundene på tur heller. Det er ikke alltid han er like rabiat, noen ganger sniker han seg bare med og stryker seg rundt beina på dem. Andre ganger er han kun ute etter å stelle istand spetakkel og ikke noe harmonisk bilde.



lørdag 14. november 2020

Naturens gang

 

Når en bor på bygda så er det naturlig å ta en titt innom sauefjøset når det er lamming på våren. Små lamunger er yndige foto objekter. Og det er vel ikke noe som er så fredelig som ettermiddagsstemningen når maten er vel fortært. I år var jeg så heldig å få følge de små sammen med bonden og bondekona. Jeg fikk til og med overlatt ansvaret for de firbeinte noen ganger gjennom sommeren.


Når man spør så får man lov å være med til fjells for å prøve å få dem med hjem igjen til fjøset. Det var en virkelig imponerende opplevelse når en ser gjeterhunden jobbe selvstendig fra ellevetiden på formiddagen til halvsekstiden når vi hadde fått flokken ned til innsamlingsgjerdet. Fikk du ikke med deg den seansen så kan du se HER


Men de går ikke å sprader resten av livet disse ulldottene. Nei de tar seg en tur på slaktehuset og kommer i retur til bonden og bondekona. Jeg skulle få litt lønn for saue og storfepassingen min i sommer, så da vanket det sauekjøtt på meg. 


Takk for maten i dag. Det ble lammekoteletter som ble krydret med rosmarin før de ble lagt i panna, baktpotet, mais, rømme med grasløk og hvotløkspulver oppi.  


Dødens ansikt


Den lave duren fra en påhengsmotor skar gjennom stillheten. Femten år gamle Jane Killian trår vannet og veiver med armene for å gjøre føreren oppmerksom på henne. Men i steden for å endre retning, styrer han rett mot henne. Jane skriker, et skrik som drukner i lyden fra motoren... 

Nå, sytten år seinere, har Jane all grunn til å føle seg lykkelig. En rekke operasjoner har rekonstruert ansiktet hennes. Og hun er en berømt kunstner. Hun og hennes mann, den kjente plastikkirurgen Ian Westbrook, er svært forelsket og gleder seg til barnet Jane venter.

Men så snur lykken seg. En kvinne med tilknytning til Ian blir funnet brutalt myrdet, og politiets mistanker rettes umiddelbart mot han. Samtidig får Jane en beskjed med teksten: "Jeg gjorde det med hensikt. For å høre deg skrike." Og det er bare begynnelsen...

Ting holdt seg i det uvisse til siste kapittel. Jeg trodde jeg visste hvem morderen var omtrent midt i boka, men bommet litt. Litt sånn ut av det blå morder egentlig. 

fredag 13. november 2020

Paraskavedekatriafobi


 Fredag den trettende ble ikke sett på som en ulykkesdag før rundt 1800 tallet, selv om tallet 13 og dagen fredag tidligere ble forbundet med ulykke eller fare i seg selv. I våre trakter finner vi så tidlig som i Norrøn mytologi noe magisk og negativt rundt tallet 13, og i kristen tro var for eksempel dagen da Eva fikk Adam til å spise eplet i Edens Hage en fredag. Andre bibelske hendelser som skal ha funnet sted en fredag var også syndefloden og ødeleggelsen av Salomos tempel. Fobi mot denne datoen har et eget navn: Paraskavedekatriafobi.


Før kristendommens inntog var fredag en lykkedag og en perfekt dag for å gifte seg blant annet. I romersk mytologi var fredag oppkalt etter kjærlighetsgudinnen Venus og i norrøn mytologi var fruktbarhetsgudinnen Frøya opphavet til navnet på denne dagen.
Kombinasjonen av fredag og tallet 13 i Norrøn mytologi


Med kristendommen ble Frøya og mytene rundt henne sett på som hekseri. I mytene sies det at de 12 heksene i nord var samlet hver fredag på en kirkegård og en dag kom Frøya ned til dem, gav katten sin til heksene og kompletterte hekseringen som den 13. tilstede. Etter dette var det derfor alltid 13 i en heksering, og kombinasjonen fredag og 13 ble sett på som ulykke. 


Det er også flere myter om tallet 13 i norrøn mytologi, og ett av dem er myten rundt Balders død. Ifølge myten var det fest i Valhall for 12 guder, og Loke, som ikke var gud, ankom uanmeldt og uinvitert. Loke lurte så Hod, den blinde guden, til å drepe Balder og etter det var det forbundet med ulykke å være 13 tilstede i et rom eller til bords.


Andre ulykkelige hendelser som inkluderer tallet 13 er også det velkjente siste måltid Jesus hadde med sine 12 disipler. Like etter dette blir Jesus korsfestet, og dette skjedde som kjent på en fredag, også kjent som langfredag.


Den gregorianske kalendere er kalenderen slik vi kjenner den idag, og den har sin opprinnelse i den Babylonske kalenderen som også var inndelt i 12 måneder. Siden hver måned hadde 30 dager i denne beregningen var det nødvendig å justere kalenderen for å passe årstidene innimellom og hvert 17. – 19. år ble den siste eller midterste måneden i året satt inn to ganger. Denne 13. måneden var en måned forbundet med ulykke og en periode hvor universet gikk av hengslene og var helt uforutsigbart. Med dagens kalender justerer vi for forskyvninger mellom solåret og kalenderåret med å sette inn en ekstra dag hvert 4. år, også kalt skuddår. Februar får da 29 dager, mot normalt 28. Denne ekstra dagen blir også sett på som «magisk» på sin måte og er blant annet den eneste dagen det er «lov» for kvinner å fri. 


Selv i dagens samfunn lever overtroen om at tallet 13 betyr ulykke og endel hoteller unngår rom nummer 13 og til og med etasje nummer 13 i enkelte bygninger, og de fleste vestlige flyselskaper hopper over sete rad 13 og går direkte fra 12 til 14 for å ikke «utfordre skjebnen.


Som vi ser så er hver for seg både tallet 13 og dagen fredag forbundet med ulykke, og kombinert blir det derfor sett på som dobbelt ulykke og en dag hvor alt kan skje! Fredag den 13. inntreffer minst en gang hvert år, men kan inntreffe opp til 3 ganger på ett kalenderår. Neste gang dette skjer er i 2026 da vi vil ha fredag den trettende i februar, mars og november. Siden dagen er så myteomspunnet har de i Finland innført en årlig nasjonal oppmerksomhetsdag på ulykker, og denne er alltid lagt til en av fredag den trettende iløpet av året.


I spansktalende land og i gresk kultur er ikke fredag den 13. forbundet med ulykke. Tirsdag den 13. er derimot sett på som en ulykkesdag. Det har sammenheng med at tirsdag opprinnelig er knyttet til krigsguden Mars, og at flere store og ulykksalige hendelser har skjedd på en tirsdag, som for eksempel Constantinopels fall både til Det Fjerde Korstog på 1200-tallet og til Ottomanerne på 1400-tallet. I spansk folketro er det et ordtak som sier at man ikke skal hverken gifte seg, gå ombord i en båt eller forlate huset sitt på en tirsdag. Tallet 13 har samme forbindelser med ulykke som i annen vestlig myter og overtro.


Tradisjonelt var ikke fredag den 13. sett på som en ulykkesdag i Italia men fredag den 17. var derimot forbundet med død og ulykke. Måten tallet 17 var skrevet på med romertall, XVII, er noe av årsaken. Flytter man litt på rekkefølgen i bokstavene kunne man skrive VIXI, noe som betyr «jeg har levd» og dette kunne selvsagt tydes som et varsel om død. Forestillingene om fredag som en ulykkesdag følger den øvrige vestlige overtro.






















torsdag 12. november 2020

#29 Frihet gjennom begrensing


Bilder blir ofte dårligere av å inneholde for mye, enn for lite. Du må lære å ta bilder fem meter fra sengen din. Hold deg innenfor denne avstanden og se hva du finner.


Dette er vel det nærmeste jeg kommer til å legge ut bilder fra min seng. Jeg sover med vinduet åpent og med tåke og kalde grader så blir vinduet fult av frostroser.


Dette blir nok det siste innlegget med kamerakuren, det er alt for mye som er basert på å ta bilder av andre. Jeg liker mye bedre å ta bilde av ting og dyr, enn noe samspill mellom andre folk og personligheter. 


onsdag 11. november 2020

Lufte tankene

Jeg vil ha en staselig mann, som er stolt som en hane over å kunne kalle meg "dama si". Når 2019 nærmet seg slutten så ble planene lagt for 2020. The sky is the limit, for å si det sånn. Alt skulle bli så bra i 2020. Ja for er det en ting jeg har, så er det trua på at ting skal bli som jeg vil. Om ikke akkurat så i allefall så si.


Så når tåka lå tjukk nedi bygda på søndag, dro jeg til Kjersti og plukket henne opp. Frida og Bella setter alltid pris på å få være med, men på søndag hadde jeg tatt med meg Ronja også. Hun trenger litt sosialisering hun også innimellom. Vi dro opp på Ringkollen for å kunne nyte sola over tåka. 


Gjengen la i vei oppover til Ringkolltoppen og både jeg og Kjersti merket vel at det har blitt litt vel mye sofa liv i det siste, for jammen ble en litt kortpustet før en nådde toppen. Siden 2020 også nærmer seg slutten så ble det litt snakk om hva vi egentlig hadde fått til i løpet av året som har gått. Vi har jo drevet med litt av hvert, for fantasien er ikke den som setter en stopper for meg. Har vel til tider litt i overkant mye fantasi over ting som trolig kan gjennomføres. Ja for det må jo kunne gå ann å...


Ved nærmere ettertanke så var det vel bare Countryfestivalen på Vinstra i sommer som vi ikke hadde fått gjennomført av de planene vi hadde i 2019. Det er ikke noe problem å ha et liv med de begrensingene livet har hatt i år. Men å si det er positivt for sjekkefronten, det er å dra det litt langt. Det får være måte på hvor optimist det er lov å være. 


Tåka skjuler mulighetene og sånn er det vel blitt i år også. Covid-19 skjuler livets muligheter som er gjennomførbare om man ikke leiter veldig godt. Men om man ikke forviller seg rådløs rundt nede i tåka, så kan en ha et bra liv oppe i solskinnet. Hva tåka har å skjule finner en ut når sola får varmet opp slik at den fordamper. Så som du skjønner så bød ikke livet på noen overraskelser på søndag. Tåka passet på å ligge tjukk hele dagen.


Så for å ta en kort oppsummering av hva 2021 kommer til å bli... jupp jeg tror det er ganske uvisst hva en kommer til å få ut av det året. Det kommer til å bli fult av overraskelser, og med min flaks så er det sikkert ikke bare positive overraskelser. Men en må ha trua og måla ligger i skyene. I dag er det 50 dager igjen av dette året. Jeg har med andre ord 50 dager på meg for å få "klåvsa" det jeg har satt som mål i 2020. 


Jeg klarer ikke å finne igjen der jeg listet opp alt jeg skulle gjennomføre i år, men jeg har jammen gjort mye nytt som jeg ikke hadde trodd jeg skulle gjøre. Noe har gikk veldig gode minner, mens andre ting kunne jeg vel spart meg for. Jeg er ikke veldig typen til å overtenke ting, men har nok tenkt mer enn jeg egentlig hadde trengt sånn gjennomsnittlig gjennom året. Men kom ikke her å si at jeg ikke har vært impulsiv i år. Men må nok innrømme at jeg er litt glad i å planlegge for å få til mest mulig i praktisk rekkefølge. 


Så i 2021 skal jeg prøve noe nytt, jeg skal gjøre som de gjør i turistforeningen. Jeg skal følge den blåmerka stien! Og for de som har vært med meg på tur før, så veit de at jeg ofte detter bort fra den godt merka stien som noen vil hevde. Men jeg kommer da fram til bilen igjen, mer eller mindre tilfeldig. 


Men holder man seg til livets smale sti som er merket med blå maling i naturen, så dukker det opp små livbergende enheter langs livets vei. Her var det vann, og jammen virket den også. Det er klart slike ting må testes når man passerer. Kjersti prøvesmakte vannet, noe som ikke var helt enkelt uten å nesten drukne. Stråla var litt uberegnelig kan du si... man kunne ikke klage på at det kom for lite.


Livet er som å være på tur i ukjent terreng, plutselig dukker det opp både folk og dyr helt ut av det blå.


Noen setter en seg ned med, mens andre løper man i fra så fort det lar seg gjøre.


Så med strategien for 2020 friskt i minnet, så håper jeg at livet mitt i 2021 blir som en blåmerket sti fra turistforeningen med tydelig skilting i ethvert stikryss. Hadde ikke det vært skikkelig praktisk? Ingen overraskelser og en visste til enhver tid hvilke valgmuligheter en hadde og hvor langt det var til neste mål.


Forhåpentligvis så går stien forbi her i 2021 også, så en kan ha nye mål i 2022 som skjærer seg... En må ha trua, for The Sky's The Limit...