Svaner i solnedgang

Innimellom så har man skikkelig flaks når man skal ta bilder. På lørdag hadde jeg ikke egentlig tenkt å gjøre noen ting, men det var mye som trengtes. Jeg spylet av bilen min på jobb på fredag og fant ut at hele bilen egentlig var helt seig av ett eller annet, så bilvask med såpe ikke bare høytrykkspyler rygget straks ett par hakk oppover på lista.

Jeg og Kjersti hadde planer om grilling på søndag, så da måtte jeg nedover å kjøpe pølser også og kanskje litt annen mat som fristet. Jeg måtte egentlig ha brød til både frokost og niste i dag, så nåla bikket faretruende til at jeg måtte kjøre til Hønefoss. 

Hundene fikk en tur i bånd over på andre siden på formiddagen, jeg var også flink og vasket golvene. Med en Bella i hus så blir det fort Sahara inne i løp av natta når hun tørker. Hadde sikkert sluppet mye av det om jeg hadde vært flinkere til å blåse henne rein før hun fikk komme inn. Men en kommer langt med feiekost og søplebrett gjennom uka, så litt vann og såpe når helga nærmer seg.

Jeg tok med meg Bella og Ronja i bilen, for Bella har godt av litt nye opplevelser. Planen var å vaske bil, det bråker litt, så det har Bella godt av. Når jeg først skal kjøre bil så vet jeg aldri når jeg får et innfall om noe, så det er lurt å ta med kamera. Etter bilvasken stakk jeg innom Kjersti på jobb og vi fant ut at Hr Yr ikke var særlig grillturinnstilt for søndagen. Men en liten luftetur skulle vi alltids få til.

På vei hjem så så jeg at det faktisk kunne nærme seg en ganske så flott solnedgang. Og det er vel få steder i nærheten av Hønefoss som egner seg bedre for solnedgangsbilder enn på Røsholmstranda. 

Det sto en fem seks biler på parkeringen når vi kom fram, men jeg så ingen folk. Jeg lempet ut hundene og tok stien ned på stranda. Da så jeg en fotograf som hadde rigget seg til med stativ for å ta bilde av solnedgangen. Han hadde selskap av et par svaner. Hmm tenkte jeg, kanskje jeg får et par bra bilder av både svaner og solnedgang før jeg drar hjem. 

Hundene ble bundet i rekkverket til stien i strandkanten. Nytter ikke å ha hunder i bånd om man skal ta stødige bilder av fotomodeller som beveger seg. De er snille sånn, så de holder fred og sitter og venter. 

Angret bitte litt på at jeg bare hadde tatt med det "nye" kamera mitt, som jeg egentlig ikke er så veldig kammerat med. Men en kan jo ikke bli særlig venner om man ikke tilbringer tid sammen heller. Så noen ganger blir det med på tur på egenhånd. Det er et lettere kamera, så det er enklere å ha med om man skal gå et stykke, det har også bedre zoom mulighet. Men man må i tillegg holde det roligere enn en behøver med det andre. Skal man ta bra bilder på lang avstand så må man bruke stativ på det. Fotostativ er ikke akkurat det jeg løper rundt med på tur.

Sola begynte å nærme seg horisonten og jeg håpet at svanefamilien ikke hadde tenkt seg på langtur før jeg kunne ta bilde av dem med sola som bakgrunn. Litt rart det der med å ta bilder, man ser stadig muligheter som åpenbarer seg, men man får ikke gjort noe som helst med det for å få ting til å klaffe. Man må bare vente og håpe på det beste. Noen ganger skjærer alt seg og andre ganger så blir det full klaffe og mye mer enn en hadde håpet på å få til.

Rimelig fotogene disse her, kanskje det er de samme som holder til ved fossen i Hønefoss og er vant til å bli matet sammen med endene?

Jeg trodde ikke det var så mye spiselig å finne på bunnen her, for det er sand og litt leire. Men svanefamilien var ikke enig i det tydeligvis. Så ivrige som de var så var det vel en trerettersservering. 

Fotografen som sto der allerede var ikke fult så opptatt av solnedgangen lenger, men fokuserte mer på svanene som poserte fram og tilbake langs strandkanten.

Et par av disse bildene skal jeg forstørre og ha på veggen i stua. Hvem av dem det blir er jeg ikke helt sikker på ennå. Men jeg skulle hatt et kjempestort hus, så jeg kunne forstørret opp mange av bildene jeg er veldig godt fornøyd med.

Det var vått i sanda og jeg har ikke knær til å sitte på huk i timesvis, så jeg så meg egentlig rimelig fornøyd med ettermiddagens fotofangst og hadde tenkt å ta med meg hundene på en tusletur bortover stranda. De trengte å få strekt på beina de også, ikke bare sitte ved gjerdet.

Dette er nok en av dem, det er en stille ro over bildet. Det kommer til å gjøre seg bra på veggen. Tenkte å kjøpe samme rammetypen som jeg har på de fire andre jeg forstørret i sommer. Det er litt rart, for alle de var også tatt med det samme kamera.

Mens dagslyset svinner litt etter litt så må man nesten benytte anledningen for å noen bilder. Bilder i naturen med blitz blir ikke bra.

Det er ikke en solnedgang som er lik. Når skyene samler seg går det veldig raskt før det hele er over.

Med alt regnværet i det siste så skal en ikke kimse av en solnedgang

Jeg skulle gjøre alvor av å gå, kikket litt rundt for å se om svanene hadde tenkt å holde seg der.

Da kom det en hel flokk med svaneunger svømmende rundt odden.

De slo seg sammen med svanefamilien som allerede poserte i vannkanten. Så jeg telte to voksne og fjorten unger. De nyankomne var skikkelig ten-åringer. Et par av dem valset opp på stranda og bresket seg til meg. Hveste og bruset seg opp.

Jeg tenkte at jeg utgjorde jo ikke noe trussel for dem. Jeg satt på huk når de kom svømmende, det var de som svømte opp til meg, det var bare å sitte rolig tenkte jeg, Kanskje jeg kunne få et par bra bilder på nært hold. Dagslyset var ikke mye å skryte av lenger nemlig.

I etterkant har jeg blitt tipset om at det trolig er foreldreløse unger som har klart seg. 

"I sommer tok dyrebeskyttelsen Ringerike inn til sammen 13 foreldreløse svaneunger. De mistet foreldrene av forskjellige årsaker. Det gjøres generelt altfor lite for å hjelpe ville dyr som lider pga menneskelig aktivitet. Knoppsvaner, som ofte er vennlige og oppsøkende, er spesielt utsatt. Vi er stolte av å kunne fortelle at prosjektet har vært en uforbeholden suksess. Ungene ble satt ut for noen uker siden og klarer seg bra som frie individer. Svaneungene finner mat selv, øver seg på å fly, varsler hverandre dersom det er fare på ferde og er sammen med andre voksne som de lærer av. Ungene er ringmerket slik at vi kan følge med på utviklingen deres videre. Så vidt vi vet er det ingen i Norge som har fått til en sammenlignbar suksess med svaner tidligere, så her er det mye å lære i forhold til fremtidig nødhjelp i liknende tilfeller. Håper på forståelse for at vi ikke automatisk går ut med lokalitet for utsettingen. Vi ønsker minst mulig menneskelig aktivitet rundt ungene nå. De skal få fortsette å øve seg på å være ville dyr, og helst forholde seg til artsfrender i stedet for mennesker i denne fasen hvor det er viktig at de lærer seg å være uavhengige."

De to voksne syntes ikke noe om at ungene var så nære meg, så de kom svømmende. Nå er det best å bare sitte stille tenkte jeg, så får jeg se om det er jeg eller ungeflokken som får kjeft av svanefar.

De fire ungene som hadde holdt seg sammen med de store hele tiden kom svømmende for å se hva som skjedde. Eller de hadde fått beskjed om å komme etter, det vet jeg ikke.

Svanefar og svanemor geleidet alle 14 ungene føre seg sik at de svømte tilbake rundt odden igjen.

Kort fortalt så ble det mange flere bilder enn jeg hadde regnet med, og mye kortere tur på hundene enn jeg hadde regnet med. Men for en opplevelse å se så mange unger.