Det var fryktelig vått i terrenget alle steder, så bekken ved slagghaugen gikk breddfull. Det er morsomt å ta med seg folk til gruvene som ikke har vært der tidligere. Det er en opplevelse å se hva folk i gamledager har fått til med rå håndmakt.
Slagghaugen møter oss i veikanten og strekker seg så langt oppover som øyet kan se.
Isteden for å klatre opp hele slagghaugen som jeg har gjort tidligere, så fulgte vi denne gangen bekken litt oppover for å gå en liten sti opp til toppen. Skarpe steiner er ikke det beste for hundepoter.
Etter Norgeskart.no så synes jeg stien svingte litt mye i feil retning så vi svingte mot slagghaugen og tok fatt med friskt mot.
Men først måtte vi sjekke ut sprekkene som var i berget. Nikkel er et grunnstoff med atomnummer 28 og atomsymbol Ni. Det er et sølvglinsende metall. I likhet med de to andre metallene i gruppe 8 i periodesystemet, jern og kobolt, kan det lett smis, valses og trekkes. Nikkel brukes hovedsakelig i legeringer, for å gjøre dem mer bestandige mot korrosjon, og som belegg på metallgjenstander, av samme grunn. Smykker, knapper og lignende som inneholder nikkel kan være et problem for folk med nikkelallergi.
Fra denne sprekken i fjellet har det kommet hvitt vann så lenge jeg kan huske.
Viktig å dokumentere slike naturfenomener. Syrer som saltsyre og svovelsyre løser nikkel ved oppvarming og danner grønne løsninger av tilsvarende salter. Rent nikkel løses ikke i konsentrert salpetersyre, fordi metallet da passiveres. Nikkel har vanligvis oksidasjonstall +II i uorganiske forbindelser. Med spesielle oksidasjonsmidler, for eksempel Br2, Cl2 eller NaOCl i basiske løsninger, kan nikkel oksideres videre til oksidasjonstrinn +III og under visse forhold til +IV. Nikkel danner mange kompleks-ioner. I disse er oksidasjonstall +II vanlig, men nikkel kan i komplekser også opptre med oksidasjonstall fra −I til +III.
Det er litt rart at det ikke blir tomt på en måte. Nå er det 100 år siden det har vært drift her og dette hvite stoffet renner nedover og ut av berget fremdeles.
Det kommer piplende ut av fjellet og danner en bekk.
Findus og Tølle sjekket hver krik og krok, her var det kjempespennende for smågutta.
Det er litt rart at det ikke kladder og klumper seg, det hele ser ut som melk på en måte.
Vi startet oppstigningen på en sti som det så ut til at flere andre også hadde gått for å ta seg opp til toppen av gruvene.
Til slutt var det ingen vei utenom, vi måtte nærmest krabbe opp slagghaugen. Det var ikke mange meterne til toppen nå.
Lurte et øyeblikk på hva beina til hundene var laget av, for det så ikke bratt ut i det heletatt på den farta de hadde for å komme seg opp.
Når hundene faktisk skjønte at vi skulle opp her, så var de oppe i løpet av veldig kort tid. Det var noe annet med oss tobeinte. Denne skråningen er slett ingen lett sak å forsere uten å støtte seg i bakken med hendene til tider. Jeg tror Inger Synøve støttet seg mer enn meg, for hun var mer skitten på hendene etter ferden opp.
Greit å holde god avstand, for steiner løsnet mens jeg gikk oppover. Brått kan den få litt fart og da er det ikke så enkelt å unngå å få den i hodet. Vi befant oss ganske langt fra folk, så skader er det best å unngå.
De fleste gruveinngangene er sikret med gjerder. De befinner seg i dype juv stort sett.
Det er ikke så enkelt å få fram hverken dybde eller dimensjoner på bilder.
Det er absolutt verdt turen. Hvor langt du kommer opp om du kjører fra Ask/Tyristrandsiden er jeg ikke så sikker på. Men jeg regner med at det er en låst bom der, ellers hadde det vært mye mer folk der.
Litt lenger ned på andre siden er det ennå et platå. Der er det ei åpen gruve som det går ann å gå inn i. Når jeg var liten var den stengt med planker, men i løpet av årene er de blitt både råtne og sikkert fått litt menneskelig hjelp. Nå er det fritt fram for å gå inn der.
Den inngangen ligger midt nede i slagghaugen på høyre side. Om du driver med geocaching så er det en cache like ved.
Den er ikke så vanskelig å finne, det er bare å finne platået. Det synes lang vei.
Selv om vi har gått et stykke ned fra det inngjerde området, er det fremdeles langt ned til veien.
Jeg har vært der mange ganger, så når vi skal inn i gruveinngangen så blir hundene bundet på utsiden. Inne i gruvegangen er det et så dypt hull at en hører kun vannet som sildrer og treffer en vannflate veldig langt nede. En fasinerende opplevelse. Et feiltråkk fra en hund og du vil aldri få tak i hunden igjen om den overlever eller ei.
Det står kald luft ut fra inngangen til gruva.
Minneplata til Brit Hofset
Brit Hofseth ble født 29.mars 1917. Hun bodde i Finnmark sine første fem leveår, da flyttet familien til Oslo. Brit Hofseth ble tidlig opptatt av friluftsliv, og hadde stor glede av å ferdes ute. Hun var uredd og eventyrlysten, en sommer i gymnastida dro hun alene på sykkeltur fra Trondheim til Mosjøen, hvorpå hun derfra videre tok båt til sin tante i Bodø. Året etter dro hun med sin søster til Finnmark som flisegutter under veistikking til Alta. De to søstrene bodde i telt den sommeren, og Finnmarkssommeren skulle bli en inspirasjon for hennes senere turer til Svalbard og Grønland.
Brit Hofseth tok artium ved katedralskolen i Oslo i 1935. Senere startet hun sine matematisk-naturvitenskaplige studier hvor geologi skulle utgjøre hennes hovedfelt, og tok sin embetseksamen fire år senere med hovedkarakter meget godt. Sommeren 1937 fikk hun seg et opphold på Svalbard. Hennes første møte med den uberørte naturen i polarområdene gjorde et sterkt inntrykk. På turen var hun innom både Isfjorden og Kongsfjorden. To år senere fikk hun sjansen til å reise til Grønland, og ble med ”Polarbjørn” til Øst-Grønland for å gjøre geologiske undersøkelser på Claveringsøya. Hun var i godt følge med professor Ahlmann - den svenske glasiologen, Kaptein Marø og flere fangstmenn, deriblant den kjente Henry Rudi – selveste isbjørnkongen og journalist Nils Johan Rud, som senere skrev en heftig kjærlighetsroman basert på turen: ”Drivende grenser”. Mange i reisefølget ombord på ”Polarbjørn” kan gjenkjennes i boka, deriblant Brit Hofseth.
Turen gikk innom Ny-Ålesund på Svalbard hvor fiskerikonsulent Thor Iversen var vertsskap, så videre til Amsterdamøya nordvest på Spitsbergen, før det bar over til Øst-Grønland. På Grønland fikk hun en uforglemmelig sommer, med et utrettelig feltarbeid og mange spennende opplevelser. Uheldigvis viste det seg at området var utforsket sommeren før av sveitsiske geologer uten at det norske geologiske miljøet var klar over det. Etter Grønlandsturen fikk hun tilbud om studietid i Lund hos professor Assar Hadding. Etter det var det håp om et stipendium til USA. Innimellom studiene foretok hun kartleggingsarbeide for Norges Geologiske Undersøkelser. Det var under en reise i Troms hvor hun skulle samle inn materiale for NGU at hun avgikk ved døden, bare 24 år gammel.
Gangen er nok en 20-30 meter innover før du ser lyset igjen. Golvet har vært dekket av treverk en gang, men nå er det like mye vann der som en stillestående sølepytt.
Den ene veien er det stablet en mur av steiner. Der har jeg aldri klatret opp, for andre veien er avgrunnen.
Det står ingen steder at det er forbudt, men sunn fornuft tilsier at du holder deg klokelig litt unna en løs steinkant som du ikke veit hvor ender.
Berget er alltid vått og sleipt om det er sommer uten regn eller vått vær som nå.
Gruva svinger litt så det er ikke mulig å se fra det ene lyset til det andre. Et strekke er faktisk mørkt, før du ser lyset igjen.
Den er ikke trang og lav, men kan nok virke klaustrofobisk på noen.
Hundene satt pent å ventet ved hver sin buske når vi kom ut igjen.
Ingen tvil om at det er håndlaget.
Hailey benyttet anledningen til å sove litt mens hun ventet.
Mens Findus hadde vært litt mer aktiv mens vi hadde vært ute av syne noen minutter. Vi tok dagens andre pause med kakao og nistemat. Det er nemlig to gruver til i forholdsvis nær omkrets. Den ene av dem har jeg vært i tidligere, men den siste har jeg aldri vært i. Været var knallfint og det var ennå forholdsvis tidlig på dagen så vi skulle rekke hele runden regnet vi med.