Kom mai du skjønne milde

 

Nå har det blitt mai og det blomstrer mange steder, til og med hos meg har dette kirsebærpyntetreet slått til med blomster i år. Flott det etter ikke en eneste blomst i fjor. Når april takker for seg i solnedgang, så kan en vel ikke annet enn å nyte fornemmelsen av sommer.

Jeg nyter varmen som våren bringer med seg. At det er så mildt at en kan sove ute i hengekøye. At man ikke behøver jakke om man tar en tur ut. 

Det dukker opp nye blomster hver dag og kveldene er blitt lyse og lange. Ikke fult så varme når sola går ned, men absolutt verdt å sitte litt ute.

En kan ta med fotoapparatet ut og det er alltid ette eller annet å ta bilder av. Nye minner å ta med seg.

Humlene titter fram fra vinterdvalen, du hører de kommer summende i lav høyde for å sette seg på de første blomstene.

Det trenger ikke være mange, bare noen få er nok

Ennå er det knopper, så blomstringen holder en god stund til.

Hva liker du best med mai måned?

Disse to skjærene som jeg har nevnt tidligere holder fremdeles til rundt huset, De burde vel egentlig være litt opptatt med å bygge rede nå om de skal bli ferdige før sommeren kommer.

Etter jobb på fredag klippet jeg plenen for første gang. Samtidig tok jeg en runde for å sjekke om alt spiret og gror. Stikkelsbær, solbær og ripsen har knall grønne blader alle sammen.

Solbæra blomstrer som bare det allerede.

Rabarbraen har kommet med store blader allerede.

Jeg kjøpte to slike trær, men det er bare det ene som ser ut som det skal. Det andre tok helt av i fjor sommer. Det skøyt greiner til alle kanter, så jeg kappet de av like raskt som de kom. Poenget med dette treet er at greinene skal vokse nedover, ikke til alle kanter.

Jeg må luke i bedet med pinselinjer og peoner. Der har det virkelig poppet opp med brennesle. Det er ikke så trivelig å ha rundt blomster.

Rosa spretter fra rota, kvistene er like tørre i vår som de var i fjor vår. Det virker ikke som denne rosa skal sette blader fra kvistene sine, men kun fra rota. Eller om den holder på å dø hver vinter og rota er det eneste som overlever. Hva slags rose det er aner jeg ikkem for denne har jeg spadd opp fra et gammelt forlatt hus.

I drivhuset har drueramken klart seg veldig bra. Den har fått vann et par ganger allerede.

*

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter

*

Lutevollen til Klomshue

Asbjørnsens legendariske beretning om «En tiurleik i Holleia» sto første gang på trykk i 1841, og siden har disse dype furu- og granskogene mellom Tyrifjorden og Krøderen lokket skuelystne naturelskere fra hele Østlandet. Men Holleia er mye mer enn tiuren som leker seg. 

Her ligger de to DNT-koiene som ga startskuddet for drømmen om å gå skauleis til fjells, her er kulturminner fra gruvedrift på 1700-tallet og her er det magnifike Grønknuten barskogsvernområde som en naturperle av de virkelig sjeldne. Jeg har en følelse av at Klomshue er mest besøkt på vinterstid, men noen hadde gått hit på barmark også. Holleia fra min side er bratt opp, så jeg hadde også funnet ut på egenhånd at Lutevollen ville være et bra startpunk for en tur etter jobb.

Hilde ble med for å kunne sjekke av en topp i Fjelltoppjakten, så da ble det litt skravling denne ettermiddagen også. Om du ikke er fra disse trakter og du har lyst til å tilbringe natta her, så er DNT Hovinkoia et alternativ.

I 1933 bygget turistforeningen sin aller første koie, Vikerkoia under Vikerfjellet i Ådal. Denne koia var et eksperiment, som ble så vellykket at de i 1937 gikk i gang med Hovinkoia på Holleia. Koia ligger på en tange ut i vakre Setertjern, og historiebøkene forteller oss at kranselaget ble holdt 11. juli 1937.

Hovinkoia er av den gamle typen med inngang på endeveggen, har 2 soverom og 8 sengeplasser og er ypperlig som utgangspunkt for turer innover mot Holleias perler som Klomshue traktene og Grønknuten naturreservat.

Selv om vi fulgte en traktorvei eller noe som lignet på det, så viste GPS'n at vi ikke var på den stien som vi skulle være på. Det gikk to veier med hver sin sti opp til toppen, så vi tenkte vi skulle gjøre en runde ut av det. Men brått var vi midt i mellom begge stiene. 

Ja det er sjelden en skautur uten at det er litt bushing av en eller annen sak når en er på tur.

Hilde har en egen radar for ormer. Denne dagen fant vi stålorm. Den biter ikke, men den er litt guffen avlikevel synes jeg. I år har jeg sett tre stykker, det er vel flere enn jeg har sett de siste 7 åra til sammen.

Vi snudde oss til tider for å se på utsikten. Tyrifjorden i det fjerne.

Vi vurderte om vi skulle gå rett til høyre for å finne stien, eller om vi skulle gå rett fram og skrå sakte, men sikkert bort på stien. Vi skrådde sakte, for nedoverbakke når man skal oppover frister lite.

Brått fant vi stien vi skulle vært på, så da var det bare å følge den videre.

Selv om stien er blåmerket, så var den ikke like framkommelig hele tiden.

Det var fremdeles våte myrer når man kom opp og det begynte å flate ut. Så joggesko var ikke det riktige skovalget, men når jeg hadde reist fra turskoa hjemme når jeg tok med meg Varga på jobb. Ja da er det bare å gå på tur i det man har.

På veien ned igjen møtte vi en mann med stor sekk, så han hadde nok tenkt å tilbringe natta ute. Kanskje for å høre på fugl.

Vi klarte å holde oss på den blå merkede stien resten av turen. På veien oppover når vi kom kjørende så sto det en elg midt i veien. Den snudde og løp veien videre innover når vi nærmet oss. Når vi rundet svingen så var den borte.

Det var ikke mye farge noen steder, så det hadde nok ikke vært snøfritt veldig lenge.

Det var ikke alltid like godt å følge blåmerkingen, for myrene var forholdsvis våte. Da måtte vi ta noen alternative ruter.

Om du trodde Holleia var flat, så må du tro omigjen. Klomshue er på 506 moh, så da må man opp noen motbakker.

Oppe på toppen ved varden så ble det en liten pust i bakken og posering for kamera. Viktig å huske innsjekkingen i Fjelltoppjakten, da topper ikke kan etter registreres.

Etter en liten stund så var vi klare for returen til bilen. Vi måtte legge noen planer om langturen vi har snakket om tidligere. Vi må ha noen timer til rådighet med dagslys, så da trengs det litt planlegging. Vi havnet brått langt fram i kalenderen for å finne en lørdag vi begge ikke skulle noen verdens ting. Ikke hadde ferie eller andre planer. 

Det var bare å stoppe opp og notere i kalenderen at vi trolig skulle på denne langturen 26. juli. Det er følt at vi ikke hadde en felles ledig helg tidligere på året. Så nå håper vi bare at Hr Yr klarer å få til et ultimat turvær til oss.

Det var bare å nyte utsikten og langt i det fjerne kunne vi skimte Gaustadtoppen.

Stien ble snart til en brei sti som kunne minne om en vei.

Etter 5,6 kilometer kunne vi sette oss i bilen igjen og jammen kom det ikke noen få regndrøpp på frontruta. Takk for turen Hilde, kan jo hende vi får til en ettermiddagstur før juli er over.

Litt Fjelltoppjakten statistikk etter årets 4 første måneder.

Rekognisering til Åbortjern

1. mai nærmet seg med stormskritt og de nye plassene jeg hadde tenkt å ha overnatting i hengekøye var ikke så egnet egentlig. Mye å ta hensyn til når det er 4 hunder og ei på vel to år som også skal sove litt om natta.

Jeg har vært på Åbortjern et par ganger tidligere, Men hva husker man egentlig etter 8 år? I allefall ikke om det egner seg for hengekøyetur. Da tok jeg og Kenneth med oss Sofie for å sjekke. Det var blitt ny bom siden sist jeg var der. Åpne bommer er jeg veldig skeptisk til, brått er de låst når vi kommer tilbake. 

Små jenter har mye å sjekke ut om det er i veien eller i grøfta. Var nok litt tungt å gå etter all gåinga på Oscarsborg festning dagen før. Det virket ikke så mye oppover før en sjekket klokka i etterkant. Fra bommen og opp var det 1,5 kilometer omtrent, og på det strekket var det 117 høydemeter stigning. Så kanksje ikke så rart at de små beina var litt slitne.

Når veien flater ut så kommer man til Lomtjern. Der er det forholdsvis mye myr å forsere før en kommer til vannkanten. Ikke er det noe særlig med bergknauser å holde seg tør på heller.

Vi gikk over myra der det er laget vei for å sjekke ut neste vann.

Her er det straks mer egnet for små jenter, for å utfolde seg litt.

Ved Åbortjern er det plenty av furutrær i god størrelse som man kan henge opp hengekøya i.

Sofie konstaterer at blåbæra ikke er helt moden ennå.

Kenneth sjekker holdet i myra.  Den var forholdsvis fast ut til vannkanten.

Kenneth fikk se noen padder som svømte rundt i vannkanten. Vi så ikke noe froskeegg, så enten hadde de ikke kommet igang, eller så var paddene enerådene. De legger egg i lange slimsnorer i vannet ikke i klaser som frosken.

Med pappa'n innen rekkevidde var Sofie trygg. Jeg er ikke sikker på om Kenneth var like klar for årets første bad, om det hadde blitt behov for det. Froskene liker ikke å bli forstyrret, så de ble borte, en etter en.

Jentene ble bindt i ei buske mens vi satt litt i sola.

Sofie passet på at Pink holdt seg i aktivitet, men var ikke like villig til å bli med nedover veien igjen om vi ikke hadde tenkt oss etter også.

Vel hjemme igjen ringte jeg til Elling og fikk bekreftet at vi kunne kjøre opp veien til Åbortjern uten fare for å bli låst inne natt til 1. mai. Vi fikk beskjed om å kose oss på tur!