Bella i byen

Hønefossen i all sin prakt etter de siste dagenes regnvær. Bare sola som manglet da vi var på bytur for å lufte Bella en dag etter jobb.

Tatt i betraktning mitt lite sosiale liv, så må man ta seg sammen innimellom og ta seg en bytur etter jobb. Bella var hjemme i hundegården sammen med de andre på dagtid, så jeg måtte hjem og hente henne før vi dro til Hønefoss igjen.

Litt skummelt med mange lyder til å begynne med, men så utrolig nysgjerrig! Siden det er sommer så hadde mange av butikkene dørene åpne. Hun tittet inn samtlige. Var det trapp opp så gikk hun opp for å få sett inn. 

Om de ikke hadde dørene åpne så ble vareutvalget i vinduet sjekket.

Spennende med unger som løper, når vi passerte barnehagen ved Livbanen så fikk jeg henne nesten ikke med meg videre. De hadde full fart og leika med trehjulssykler og andre bilsaker. 

Det var ingen som lot seg friste av uteserveringen på torget i overskyet småkaldt vær.

Jammen var det vann på både oppgangsaga og i fossen da vi gikk over brua mot nordsiden av byen. Bella har blitt så stor nå at det blir litt og litt lenger runde for hver gang vi er i byen. Vi holder oss i de mest sentrale strøkene så vi møter folk. I dag møtte vi ikke en eneste annen hund. Kom sikkert av at vi var der når andre var på vei hjem fra jobb. 

Hele byen har sitt utspring fra elva og all aktiviteten som ble grunnlagt der på 1800 og framover til dagens by.

Bella ville inn og glede seg litt på Gledeshuset. Jeg har ennå ikke vært der på noe tilstelning, for det har ikke vært noe som har fristet. Kanskje de drar igang noe til vinteren, det er jo forholdsvis lenge siden de åpnet dørene.

Ved fossen er det alltid mange ender, denne gangen så vi ikke noe til svanene som det hender svinger innom.

På vei tilbake til bilen ble vi passert av flere sykelister. Så dagens sosialiseringstur var vellykket med en haug av nye impulser.

Det var ei som sovnet veldig raskt når vi kom tilbake til bilen.

Breivannet en heit ettermiddag

Det er godt for små pelsjentre å kunne avkjøle seg med en svømmetur i Breivannet når jeg har kommet hjem fra jobb og spist litt mat.

Bella vokser fra dag til dag og snart har hun tatt igjen både Hailey og Tessy, Kanskje litt til, men hun er langt forbi Ronja allerede.

Ronja var litt småfornærmet for at hun måtte svømme i bånd, så hun skulle veldig raskt opp på land igjen. Hadde det ikke vært for at den eneste ledige plassen langs Breivannet var rett i veien så kunne hun ha svømt uten, men bilene suste forbi i stor fart til å være grusvei og mange som hadde stoppet langs veien. Nei Brekkebygda er ikke hva den engang var når jeg var ung. 

Når en tenker etter så er det ikke veldig mye som er som når jeg var ung, eller er det bare at en trer en rosenrød tåke over at fra før og innbilder seg at ting var så mye finere og bedre og helt utrolig toppers?

Kanskje jeg skulle begynne med sånne tilbakeblikk innlegg for hva en husker og ikke minst setter pris på fra barndom og ungdommen?  Kan nok bli både gode og dårlige minner som dukker opp da, ikke sikkert alle setter så stor pris på dem heller... Får tenke litt på det...

Mitt liv før hunden... Mamma kan jeg få hest? 😂

Eller mitt første minne, noen sinne? Her var det mørkt gitt...

Et helt halvt år

ISBN 978-82-83313-096-6 på 495 sider. Lou Clark vet en god del. Hun vet hvor mange skritt det er fra bussholdeplassen og hjem. Hun vet at hun liker jobben sin på kafeen The Buttered Bun, og hun vet at hun kanskje ikke elsker kjæresten sin, Patrick. Det Lou ikke vet er at hun snart kommer til å miste jobben, eller at hun er avhengig av å vite hva som venter rundt neste sving, for ikke å gå fra forstanden. 

Will Traynor vet at motorsykkelulykken tok fra han viljen til å leve. Han vet at alt føles veldig smått og meningsløst, og han vet nøyaktig hvordan han skal få slutt på det. Det Will ikke vet er at det er like før Lou stormer inn i livet hans som et levende fyrverkeri. Ingen av dem vet at de kommer til å forandre hverandre for alltid.

Ei bok full av overraskelser samtidig som den er veldig forutinntatt. Veien til slutten er kronglete og vanskelig og hverdagslig som jeg liker det. Synes slike, kall det trivielle hverdagssaker, er fine bøker. Boka har ingen døpunkter og den strekker handlingen over seks måneder som tittelen sier. Jeg har prøvd å se filmen, men boka trollbant meg fra første side. Jeg startet på den en kveld og leste hele neste dag omtrent for å avslutte med de siste kapitlene etter jobb den tredje dagen.

Patran syntes filmen var bedre enn boka. Kanskje jeg skulle se filmen nå, men da vet jeg jo hvordan det ender. Det er en bok som er oppfølger til denne også. Den skal jeg starte på nå. Om den er like levende skrevet så kan det bli mange lange kvelder etter jobb for å få lest den ferdig.

Stor tro på skjebnen

Ei hand å holde i når natt går mot dag. Og en stille sang om livet selv i våre hjerteslag. Ei hand å holde i når sol skal gå ned. Og vi aner at den tid vi har vil fly av sted og vi må følge med.

Sto det så fint på Internett et sted, så da tenkte jeg at fra 1. august skulle jeg starte prosjektet med å fylle livet mitt med ting som kom til å gjøre at denne boka ble en skikkelig god bok. I løpet av ett år skal jeg gå fra å ha et bra liv, til å få et liv som blir unikt på en veldig bra måte. Fra nyttår så startet jeg jo prosjektet med å få et lykkeligere liv. Halvveis i det prosjektet så passer det vel med å komplimentere med å skrive 365 sider til en god bok. Blir lenge å vente helt til nyttår for å starte synes jeg, så siden det var ny måned så gikk jeg igang først som sist.

For en stund siden begynte jeg å følge bloggen til Silje Kjenslevar. En slik variert hverdagsblogg med like hoppende innhold som min egen blogg, På mandag inviterte hun til at hun kunne trekke et kort eller to for å gi leserne et lite åndelig innblikk i hverdagen. Siden jeg ikke er så kjent med Orakelkortene så valgte jeg nettopp Orakeltolkning. Litt rart at jeg skulle få opp disse kortene, for de gjenspeiler tankene jeg har hatt i det siste. Jeg vil finne min "Soul mate" og jeg skal finne han før det har gått 365 dager. Jeg kunne kalt det for prosjekt Soul Mate, men velger heller å kalle det prosjekt Ei hand å holde i, akkurat som Jørn Hoel synger om. 

Jeg har litt problemer med å skjønne de som treffer sin livs store kjærlighet flere ganger i året omtrent. De deler på sosiale medier romanser med ny type stadig. Jeg har det litt tyngre jeg med å få de helt store følelsene, men blir fort litt småforelsket om de er kjekke. Blir ikke mindre kravstor med åra heller ser det ut til. Men forelskelser går like fort over som de kom. Jeg er kanskje litt i overkant kresen, for det er ikke mange jeg kunne tenke meg om en titter litt rundt på det mannlige utvalget. Og når en nærmer seg femti så er utvalget virkelig skrumpet inn.

Over halvparten er gift, om ikke lykkelig gift, så er de i det minste gift eller samboere. Jeg har ingen planer om å få ei klor hakke gæ'n kjerring på nakken. Det er jeg for gammel til, det kunne være spennende når en var 16 liksom, men ikke nå. To tredjedeler av de som er igjen da ser ikke ut. Lite hår og det håret som er er helt sølvmanke. Kulemage og ikke særlig interessert i å bevege seg nevneverdig på noe tur. Ikke bratt fjelltur i alle fall! Så er det de eksemplarene som er "ja kjære". Jeg må ha en med litt bein i nesa som tør å si i mot meg og ikke bare jatte med. En som ikke synes jeg blir en håndfull for mye, for å si det sånn. En med egne meninger som står ved dem og som det går ann å diskutere med. "Hold kjeft vesner" har jeg lite til overs for.

En som har like tør humor som meg. En som setter pris på meg og som setter pris på egentiden sin. En som ikke er så nøye, men tar ting litt på sparket. En som liker litt planlegging og struktur, men ikke er helt låst i det. En som holder det han lover og gjør som han sier. Det er mange egenskaper jeg kunne tenke meg, men kanskje flere egenskaper jeg ikke vil ha. Litt rart det der med at egenskaper han skal ha er diskuterbare, egenskaper han ikke skal ha er helt låst og ikke fravikelige. Godt den lista ikke er så lang som den første.

Jeg er ikke desperat, jeg er vel egentlig litt kravstor. Jeg har det bra aleine og trives i eget selskap. Kjeder meg aldri, for jeg har fantasi til å finne på noe om den situasjonen skulle inntreffe. Jeg skal ikke på noe sukker eller salt, møteplassen eller snuplassen, tinder eller dype daler. Jeg har da funnet meg partnere tidligere uten datahjelp som en må betale for å få noe ut av. Jeg kan ikke plukke opp en på byen, for jeg vil ikke ha noen som vanker på byen. Så jeg får ta noen fjellturer i kjente og ukjente terreng. Og høsten er jo en potensiell attraktiv årstid i så måte. Da vrimler det av jegere i skauen. Bare å håpe på at en blir truffet av Amorspil og ikke ei hagle... eller en krag eller kanon under elgjakta... det hadde vært særdeles kipt.

For å få ting som man vil så må man jo vite hva man går for. Det er som med skirenn, man går for gull, man løper da ikke etter funksjonærene. Jeg er ikke fult så skråsikker på hva jeg vil i detalj, men jeg er veldig sikker på hva jeg ikke vil. Så får vi se hvor dette bærer i vei. Ellers får jeg bli sånn gammel crazy cat lady som bor i skauen og forhekser små unger som går forbi sukkertøyhuset mitt. 

Tale er sølv, taushet er …

Nyt de små tingene, for en dag vil du kanskje se tilbake og oppdage at det var de som var de store.

Kraften i den lydløse kommunikasjonen. Taushet er som null i matematikken, et fravær med en funksjon. All taushet har mening. Men hvordan vi opplever den varierer sterkt med den sosiale konteksten. Det kan signalisere både makt og avmakt. Taushet er altså verken makt eller avmakt i seg selv. Forskjellen avgjøres blant annet av om man velger sin taushet, eller om man blir gjort taus. Taushet er ett av de vanskeligste argumentene å imøtegå.

Ifølge Aristoteles gir taushet verdighet til en kvinne, men ikke til en mann. I vestlig kultur blir tale assosiert med styrke, autoritet og frigjøring, taushet med passivitet, svakhet og lydighet. Men taushet kan også være en effektiv maktstrategi. Taushet gjør oss utrygge og ukomfortable når den opptrer hos dem vi forventer at skal snakke. Hos de som er forventet å være stille tolererer vi tausheten, og setter til og med pris på den.

Hvor god er du til å følge egne råd? Hvor mange ganger har en ikke hørt, det ville jeg gjort, det ville jeg ikke gjort? Har du en tendens til å si det selv også? Men når det lit i stikka, ville du fulgt dine egne råd? Ville du vært fornuftig, rasjonell, ville du rett og slett gjort det du råder andre til å gjøre? Jeg har sluttet mye med å gi andre råd, sagt hva jeg ville gjort i den situasjonen. Jeg stiller heller spørsmål for å få dem til å tenke selv. Er det sånn du vil ha det? Er det godt? Hvordan gjør det med deg i lengden? Er det sånn du vil ha det om mange år? Når man har levd noen år så vet man at fornuften og hva man faktisk gjør er to vidt forskjellige ting. Det er derfor det er så fryktelig enkelt å være etterpåklok! I ettertid har man fått ting på avstand, man står ikke i situasjonen og klarer å se ting fra flere sider. Og i ettertid så har man faktisk ikke handlet veldig klokt til tider. Man har ganske enkelt driti på draget, skikkelig ettertrykkelig. Noen ganger så er faktisk løpet kjørt da. Det er helt uopprettelig. Tiden leger alle sår sier dem, men et leget sår etterlater seg et arr.

Jeg er litt glad i lister, fordeler og ulemper. Ja det heter faktisk ulemper og ikke bakdeler som mange bruker. Språkrådet sier at det er greit å bruke bakdel, men det høres da slett ikke ut som noe bra språkanvendelse. En bakdel er noe helt annet enn en ulempe. Den beste definisjonen på bakdel er en svensk sak jeg kom over for mange år siden. "Den köttiga delen av den mänskliga kroppen som man sitter på." Så det heter ulempe når man skal sette opp lister. 

Når listen over fordeler blir lenger enn listen over ulemper, da følger man rådet. Om det er motsatt så tenker man litt til og kommer opp med en annen løsning. Stort sett så har en sak mer enn to sider, om man er villig til å lette litt på de trangsynte brillene en har på. Man velger praktisk talt ikke resultatet, men oppveier konsekvenser av utfallet mot hverandre. Dette utfallet kan faktisk endre seg når en får sett saken fra flere sider. Så kommer en faktor til inn i bildet, det er ikke bare deg dette resultatet gjelder. Stort sett når du tar et valg så innbefatter det en tredjepart også, men skal du ta hensyn til andre enn deg selv? Er ikke ditt liv bare deg selv, du kan jo ikke leve andres liv...

En ting er å gi råd i praktiske ting og på områder vi har kompetanse. Men med en gang en sak innbefatter følelser så blir råd heller plagsomme. Følelser lar seg ikke styres, men de kan faktisk bearbeides og over tid bli litt rasjonelle. Selvmedlidenhet og dyrking fører ingen steds fram. En liten stund kan vi gjøre det. Det er da skikkelig godt å føle ordentlig synd på seg selv... er det ikke? Legge skylden på alle andre? Ja for en er helt feilfri selv, og om man har noen feil så er de ikke på langtnære så store som andres feil. Så er det i bunn og grunn to ting som betyr noe her i livet.

Sorg og glede. Kjærlighet og tap. 

En kort historie om nesten alt

En veldig fasinerende bok å ta fatt på med nærmere 600 sider av fakta som er vel dokumentert med navn og årstall. Noen vil hevde det er tørt stoff, men han har gjort det veldig lesevennlig og forklart alt ned på et forståelsesfull nivå. Ved å lese boka fikk en lyst til å lese enda mer om de forskjellige emnene boka omhandlet. Du lærte noe på hver side omtrent. 

"Big bang" var ikke noen eksplosjon, men en ekspansjon. Universet utvider seg konstant, mens vår galakse er konstant, livet på jorden ble skapt av en kjemisk reaksjon fra en super nova i universets spede begynnelse. 

Jeg sleit litt med å komme meg gjennom kapittelet med dinosaurer, kanskje fordi det ikke interesser meg i det hele tatt. Jeg må innrømme at jeg sleit også litt om kapittelene om fysikk og kjemi. Men når han kom til de forskjellige bruksområdene, da var jeg med igjen. Jeg kan jo ikke hoppe over noe kapittel, for plutselig står det noe interessant. Som f.eks at arbeidsdokumentene til hun som forsket på stråling på 1800-tallet, fremdeles er fulle av sterke stråler slik at folk i dag må ha på beskyttelsesdrakt for å bla i dem. 

At når forskjellige stoffer ble oppdaget og tatt i bruk, skjønte de ikke langtidsvirkningen av å ha de nære før alt for seint. De som jobbet på blyfabrikker fikk permanente skader som sjangling og noen døde faktisk. De anvendte bly i absolutt alt, og det henger jo ennå igjen i bensinen til biler f.eks. Men i dag vet vi at det har en skadelig virkning på naturen og ikke minst at det blir lagret i blodet og skjelettet hos levende vesener. 

Kvantefysikk lå også litt utenfor både interesse og fatteevne. Når de snakker om noe som er mange milliontedel av et hårstrå og eksisterer såder. Men jeg var fortsatt standhaftig og leste side opp og side ned. Etter en stund så ble temaet geologi og det var veldig interessant. Kontinentplater, vulkaner, meteorittnedslag og annet mer fattende. 

Interessant hvordan verden har plassert de største byene på steder som statistisk sett skal blåses himmelhøyt nå veldig snart. Tokio er 30 000 år på overtid. Yellowstone nasjonalpark har alle signaler på nært forestående vulkanutbrudd, da hele parken er på en gedigen slette av krateret til en vulkan som har vært død i overkant lenge allerede. 

Halvveis i boka tar han for seg mer sånn livet er nå på en måte. Den dypeste kløfta i havet er Challengerdypet i Marianegropen i Stillehavet 10924 meter dyp. Der er trykket 1125 kilo per kvadratcentimeter. Verdens høyeste fjell er Mount Everest i Himalaya og måler 8844 meter. 

Så ble vi tatt med opp i atmosfæren, skyene og vannets sirkuleringssystem. Vannets mengde er konstant på jorda. Så det samme vannet som dinosaurene drakk er det samme som vi drikker i dag. Inne i jorda og alt som finnes der og samspillet det fungerer i. Bakterier og mikrober som er i alle ting. Til og med inne i steiner inne i jorda. Blir de pulverisert av laserstråler så omgrupperer bakteriene seg og blir til nye. En av en million eller så blir til en mutasjon. Noen bakterier lager en ny generasjon hvert 9. minutt, mens andre kan bruke 500 år på å få til en ny generasjon. At bare en av tusen kan dyrkes i laboratorier...

Jeg visste ikke at virus kunne angripe bakterier, at noen dukker opp av det blå for å forsvinne like raskt igjen helt uten videre. At det faktisk ikke er bakterier og virus vi dør av, men at kroppen dør når den prøver å bekjempe dem. At de kan endre celler til å gjøre så kroppen angriper sine egne celler. At om noe havner på feil område enn det pleier å være så blir de farlige for seg selv. At noen angriper iløpet av minutter, mens andre kan ligge latent i kroppen i årevis før de plutselig angriper og døden inntrer iløpet av timer. 

Videre i boka går den inn på fossiler og hvor lite av forhistoriske dyr som er blitt fossiler og hvor lite område de faktisk kan danne seg fossiler. Slutten av boka tok for seg mange sammenligninger for å sette ting i perspektiv. Blant annet om hele jordas eksistens ville bli delt inn i et døgn, så ville ikke dinosaurene komme trampende før ved 23 tiden på kvelden, 23:40 forsvinner de og pattedyrene kommer. Menneskene dukker opp 1 minutt og 17 sekunder før midnatt. Tenk det du. Grovt sett har 70-90% av alt liv blitt utryddet 4 ganger og det har tatt millioner av år å få opp bestandene igjen. Ingen av de fire gangene kan vi med sikkerhet si hva skjedde. For 245 millioner år siden forsvant 95% av fossilartene vi kjenner til, for aldri å dukke opp igjen. Totalt har 99,9% av jordens arter blitt utryddet, derfor kalles planeten vår for dynamisk.

Vi står grovt sett igjen med rundt 20 grunner til utryddelsestilfellene. Global oppvarming, global nedkjøling, forandringer i vannstand, oksygen utmattelse i havene, epidemier, enorme lekkasjer av metangass fra havbunnen, kollisjoner med meteorer eller kometer, løpske orkaner, gigantiske vulkanutbrudd, katastrofale utbrudd på sola for å nevne noen. Når en har lest boka sitter en igjen med tanker om hvor tilfeldig livet er, alt fra når det startet, hvordan det har klart seg og hvor lite vi veit om alt vi omgir oss med. Vi veit mer om månen enn om vår egen jord under jordskorpa, for ikke å snakke om havdypene. Alt i alt så er alt bare antagelser og sannsynlighetsberegninger, for gang på gang så har jordsystemet bevist ting som er helt usannsynlig at skal kunne skje. Jeg anbefaler virkelig å lese boka, den gjør vitenskapen forståelig for deg og meg uten at vi har doktorgrader i hytt og pine.

Boka tok for seg både kromosomer og DNA, og hvordan vi utviklet oss. Den langvarige debatten om utviklingen fra apen til det vi er i dag, som slett ikke er noen sannsynlighet lenger.

Liste #31

Velg et sted jeg vil ha mer orden og struktur i mitt hjem eller på min jobb. Et reint og velorgansisert sted er et enkelt sted å få ro i sinnet og glede.

Vil du være med på årets utfordring?

Hver søndag klokka 12 kommer en ny liste, vil du være med på denne utfordringen og skape deg et lykkeligere liv?  Forhåpentligvis blir listene like godt gjennomtenkt alle som en. Nytt år, så 2019 har jeg skikkelig trua på! Vil du være med så skriv en kommentar i kommentarfeltet.