Tale er sølv, taushet er …

Nyt de små tingene, for en dag vil du kanskje se tilbake og oppdage at det var de som var de store.

Kraften i den lydløse kommunikasjonen. Taushet er som null i matematikken, et fravær med en funksjon. All taushet har mening. Men hvordan vi opplever den varierer sterkt med den sosiale konteksten. Det kan signalisere både makt og avmakt. Taushet er altså verken makt eller avmakt i seg selv. Forskjellen avgjøres blant annet av om man velger sin taushet, eller om man blir gjort taus. Taushet er ett av de vanskeligste argumentene å imøtegå.

Ifølge Aristoteles gir taushet verdighet til en kvinne, men ikke til en mann. I vestlig kultur blir tale assosiert med styrke, autoritet og frigjøring, taushet med passivitet, svakhet og lydighet. Men taushet kan også være en effektiv maktstrategi. Taushet gjør oss utrygge og ukomfortable når den opptrer hos dem vi forventer at skal snakke. Hos de som er forventet å være stille tolererer vi tausheten, og setter til og med pris på den.

Hvor god er du til å følge egne råd? Hvor mange ganger har en ikke hørt, det ville jeg gjort, det ville jeg ikke gjort? Har du en tendens til å si det selv også? Men når det lit i stikka, ville du fulgt dine egne råd? Ville du vært fornuftig, rasjonell, ville du rett og slett gjort det du råder andre til å gjøre? Jeg har sluttet mye med å gi andre råd, sagt hva jeg ville gjort i den situasjonen. Jeg stiller heller spørsmål for å få dem til å tenke selv. Er det sånn du vil ha det? Er det godt? Hvordan gjør det med deg i lengden? Er det sånn du vil ha det om mange år? Når man har levd noen år så vet man at fornuften og hva man faktisk gjør er to vidt forskjellige ting. Det er derfor det er så fryktelig enkelt å være etterpåklok! I ettertid har man fått ting på avstand, man står ikke i situasjonen og klarer å se ting fra flere sider. Og i ettertid så har man faktisk ikke handlet veldig klokt til tider. Man har ganske enkelt driti på draget, skikkelig ettertrykkelig. Noen ganger så er faktisk løpet kjørt da. Det er helt uopprettelig. Tiden leger alle sår sier dem, men et leget sår etterlater seg et arr.

Jeg er litt glad i lister, fordeler og ulemper. Ja det heter faktisk ulemper og ikke bakdeler som mange bruker. Språkrådet sier at det er greit å bruke bakdel, men det høres da slett ikke ut som noe bra språkanvendelse. En bakdel er noe helt annet enn en ulempe. Den beste definisjonen på bakdel er en svensk sak jeg kom over for mange år siden. "Den köttiga delen av den mänskliga kroppen som man sitter på." Så det heter ulempe når man skal sette opp lister. 

Når listen over fordeler blir lenger enn listen over ulemper, da følger man rådet. Om det er motsatt så tenker man litt til og kommer opp med en annen løsning. Stort sett så har en sak mer enn to sider, om man er villig til å lette litt på de trangsynte brillene en har på. Man velger praktisk talt ikke resultatet, men oppveier konsekvenser av utfallet mot hverandre. Dette utfallet kan faktisk endre seg når en får sett saken fra flere sider. Så kommer en faktor til inn i bildet, det er ikke bare deg dette resultatet gjelder. Stort sett når du tar et valg så innbefatter det en tredjepart også, men skal du ta hensyn til andre enn deg selv? Er ikke ditt liv bare deg selv, du kan jo ikke leve andres liv...

En ting er å gi råd i praktiske ting og på områder vi har kompetanse. Men med en gang en sak innbefatter følelser så blir råd heller plagsomme. Følelser lar seg ikke styres, men de kan faktisk bearbeides og over tid bli litt rasjonelle. Selvmedlidenhet og dyrking fører ingen steds fram. En liten stund kan vi gjøre det. Det er da skikkelig godt å føle ordentlig synd på seg selv... er det ikke? Legge skylden på alle andre? Ja for en er helt feilfri selv, og om man har noen feil så er de ikke på langtnære så store som andres feil. Så er det i bunn og grunn to ting som betyr noe her i livet.

Sorg og glede. Kjærlighet og tap.