Torevannet i skumring

Innimellom står været til humøret. Når man ikke gidder å kjøre så langt så ender en opp ved Torevannet en sein ettermiddag. Det er det som er så tragisk nå, ettermiddagene blir mørkere og mørkere. Det er ikke så lenge det er lyst lenger og når klokka nærmer seg åtte så begynner det å mørkne. Særlig om det er litt uttrykt for regnvær.

Jeg hadde lyst på smågodt og det er unnskyldning nok får å ta en liten sosialiseringstur med Bella. Sosialisering innebærer ikke alltid å treffe andre folk eller dyr. Noen ganger innebærer sosialisering å utforske nye områder. Eller gamle for å sjekke om det er noe nytt der. På Jomfruøya har det vært folk hver gang vi har vært i det siste, så nå ble det en ny opplevelse å være der aleine. Klart det er vel ikke så rart, det er ikke mye som minner om badetemperaturer og stor trang til å kjøle seg ned lenger.

Jeg endre opp med å kjøpe et par nye bøker også, jeg har jo tross alt lest ut de jeg hadde og noen nye jeg har bestilt i posten har blitt forsinket fra forlaget. Og nei jeg skal ikke ha meg e-bøker eller lydbøker. Jeg liker å ha noe å bla i, gjerne når jeg ligger i badekaret. Og med lydbøker så er det så mange gyselige stemmer, så det har jeg funnet ut at jeg ikke passer så godt til. Sakte leser dem også. 

Jeg hadde planer om å kjøpe med noen flasker smoodi så jeg hadde drikke om jeg skulle brå bestemme meg for fjellturer. Men de glemte jeg, så da må jeg vel ta en liten tur for å handle det i morgen. Kjekt med alle unnskyldninger en har for å innom butikken så en kan kjøpe litt smågodt. Ikke det at det blir tomt til i morgen tror jeg... for posen ble litt større enn den pleier i dag gitt.

“Jeg tror den viktigste livsoppgaven vi alle har fått, er å bli det beste av oss selv – uansett hvor vanskelig livet kan være.”