Stor tro på skjebnen

Ei hand å holde i når natt går mot dag. Og en stille sang om livet selv i våre hjerteslag. Ei hand å holde i når sol skal gå ned. Og vi aner at den tid vi har vil fly av sted og vi må følge med.

Sto det så fint på Internett et sted, så da tenkte jeg at fra 1. august skulle jeg starte prosjektet med å fylle livet mitt med ting som kom til å gjøre at denne boka ble en skikkelig god bok. I løpet av ett år skal jeg gå fra å ha et bra liv, til å få et liv som blir unikt på en veldig bra måte. Fra nyttår så startet jeg jo prosjektet med å få et lykkeligere liv. Halvveis i det prosjektet så passer det vel med å komplimentere med å skrive 365 sider til en god bok. Blir lenge å vente helt til nyttår for å starte synes jeg, så siden det var ny måned så gikk jeg igang først som sist.

For en stund siden begynte jeg å følge bloggen til Silje Kjenslevar. En slik variert hverdagsblogg med like hoppende innhold som min egen blogg, På mandag inviterte hun til at hun kunne trekke et kort eller to for å gi leserne et lite åndelig innblikk i hverdagen. Siden jeg ikke er så kjent med Orakelkortene så valgte jeg nettopp Orakeltolkning. Litt rart at jeg skulle få opp disse kortene, for de gjenspeiler tankene jeg har hatt i det siste. Jeg vil finne min "Soul mate" og jeg skal finne han før det har gått 365 dager. Jeg kunne kalt det for prosjekt Soul Mate, men velger heller å kalle det prosjekt Ei hand å holde i, akkurat som Jørn Hoel synger om. 

Jeg har litt problemer med å skjønne de som treffer sin livs store kjærlighet flere ganger i året omtrent. De deler på sosiale medier romanser med ny type stadig. Jeg har det litt tyngre jeg med å få de helt store følelsene, men blir fort litt småforelsket om de er kjekke. Blir ikke mindre kravstor med åra heller ser det ut til. Men forelskelser går like fort over som de kom. Jeg er kanskje litt i overkant kresen, for det er ikke mange jeg kunne tenke meg om en titter litt rundt på det mannlige utvalget. Og når en nærmer seg femti så er utvalget virkelig skrumpet inn.

Over halvparten er gift, om ikke lykkelig gift, så er de i det minste gift eller samboere. Jeg har ingen planer om å få ei klor hakke gæ'n kjerring på nakken. Det er jeg for gammel til, det kunne være spennende når en var 16 liksom, men ikke nå. To tredjedeler av de som er igjen da ser ikke ut. Lite hår og det håret som er er helt sølvmanke. Kulemage og ikke særlig interessert i å bevege seg nevneverdig på noe tur. Ikke bratt fjelltur i alle fall! Så er det de eksemplarene som er "ja kjære". Jeg må ha en med litt bein i nesa som tør å si i mot meg og ikke bare jatte med. En som ikke synes jeg blir en håndfull for mye, for å si det sånn. En med egne meninger som står ved dem og som det går ann å diskutere med. "Hold kjeft vesner" har jeg lite til overs for.

En som har like tør humor som meg. En som setter pris på meg og som setter pris på egentiden sin. En som ikke er så nøye, men tar ting litt på sparket. En som liker litt planlegging og struktur, men ikke er helt låst i det. En som holder det han lover og gjør som han sier. Det er mange egenskaper jeg kunne tenke meg, men kanskje flere egenskaper jeg ikke vil ha. Litt rart det der med at egenskaper han skal ha er diskuterbare, egenskaper han ikke skal ha er helt låst og ikke fravikelige. Godt den lista ikke er så lang som den første.

Jeg er ikke desperat, jeg er vel egentlig litt kravstor. Jeg har det bra aleine og trives i eget selskap. Kjeder meg aldri, for jeg har fantasi til å finne på noe om den situasjonen skulle inntreffe. Jeg skal ikke på noe sukker eller salt, møteplassen eller snuplassen, tinder eller dype daler. Jeg har da funnet meg partnere tidligere uten datahjelp som en må betale for å få noe ut av. Jeg kan ikke plukke opp en på byen, for jeg vil ikke ha noen som vanker på byen. Så jeg får ta noen fjellturer i kjente og ukjente terreng. Og høsten er jo en potensiell attraktiv årstid i så måte. Da vrimler det av jegere i skauen. Bare å håpe på at en blir truffet av Amorspil og ikke ei hagle... eller en krag eller kanon under elgjakta... det hadde vært særdeles kipt.

For å få ting som man vil så må man jo vite hva man går for. Det er som med skirenn, man går for gull, man løper da ikke etter funksjonærene. Jeg er ikke fult så skråsikker på hva jeg vil i detalj, men jeg er veldig sikker på hva jeg ikke vil. Så får vi se hvor dette bærer i vei. Ellers får jeg bli sånn gammel crazy cat lady som bor i skauen og forhekser små unger som går forbi sukkertøyhuset mitt.