Forsvarets flysamling

Flysamlingen består av nær 40 flymaskiner fra alle epoker i luftforsvarets historie, fra pionertiden 1912-1920 og til nyere tid.

Allerede i 1916 kom de aller første luftvernkanonene til Norge og 1. juli 1931 ble alt luftvernartilleri samlet i Luftvernregimentet. Under andre verdenskrig ble en del luftvernpersonell utdannet i Storbritannia og etter krigen ble Luftvernartilleriet (LVA) i Norge en svært omfattende våpengren, med 21.000 mann fordelt på 21 bataljoner i Krigsoppsetningsplanen .

Helt inn i 1950-årene var materiellet hovedsaklig etterlatenskaper etter den tyske okkupasjonsmakten, og blant annet en Flak 88 mm kanon fra den tiden inngår i utstillingen ved siden av Flysamlingens Junkers Ju 52/3m.

Luftvernartilleriet var fra 1946 til 1953 tillagt Luftforsvaret, men ble i perioden 1953 til 1957 en del av Hæren. En kraftig oppbygging av LVA medførte at det i 1953 var oppsatt hele 45 tunge og 40 lette batterier, og utstyret var godt tilpasset tidens behov.

I 1957 ble LVA tilbakeført Luftforsvaret i forbindelse med beslutningen om å akseptere opprettelsen av et rakettbasert luftforsvar for store høyder. Tungt kanonluftvern ble da nedlagt med øyeblikkelig virkning.

Et stort antall 40 mm Bofors L-60 kanoner ble i løpet av 1950-årene tilført som amerikansk våpenhjelp. Våpenet var utviklet allerede tidlig på 1930-tallet, hadde enkelt ringsikte og ble håndrettet av to mann. Det ble gradvis utfaset fra midten av 1980-årene.

Etter lange evalueringer og prøver og en del endringer fram og tilbake underveis, ønsket Luftforsvaret å gå inn for et rakettsystem med norsktilpasset radar, Norwegian Adapted Hawk (NOAH) for midlere høyder og Bofors L-70, også den en 40 mm kanon, for lavere. Kanonen hadde høy skuddhastighet og det meget gode og presise sentralsiktet RSS-40 med radar og elektronisk sikte.

Med RSS-40 oppnådde avdelingene etter hvert kapasitet til å beskyte målene under all slags værforhold. Hver tropp hadde et sentralsikte og to kanoner, samt to firling 12,7 mm mitraljøser på svingbar elektrisk lavett.

Sammen med det svenske bærbare Robot-70 systemet for kort hold, var denne våpensammensetningen meget god for forsvar av flystasjoner og andre viktige luftforsvarssystemer fra slutten av 1980-årene. RB-70 ble til slutt faset ut rundt år 2000.

Kanonbasert luftvernartilleri med L-70 og RSS-40 som var oppgradert til FCS-2000 (Fire Control System), ble utrangert i LVA til tross for at oppgraderingene hadde gitt systemet forbedret rekkevidde på radar, høy presisjon, kort reaksjonstid og gode muligheter til å motstå elektroniske stridsmidler.

Flysamlingens utstilling av luftvernartilleri omfatter kanonen Bofors L-70, firling 12,7 mm mitraljøse og RSS-40 sentralsikte.

en 22. juni 1957 aksepterte Stortinget et tilbud fra amerikanske myndigheter om utstyr til og utdanning av en bataljon med fire batterier Nike Ajax raketter som områdeforsvar for luftrommet over Østlandet opp til over 30.000 meters høyde. 

I 1958 ble dette endret til Nike Universal System med både Nike Ajax og den langt større Nike Hercules.

Personellet ble utdannet i USA og den 27. april 1959 var denne utdanningen fullført og kvalifiserende skarpskyting utført. Bataljonens hovedkvarter ble lagt til Linderud, mens Nike Teknisk Avdeling ble lokalisert til Skar i Maridalen og senere til Luftforsvarets forsyningskommando på Kjeller.

Bataljonen ble formelt oppsatt på norsk jord 1. september 1959 med ildledningsområde, utskytningsområde og administrasjonsområde i kommunene Asker, Nes, Trøgstad og Våler. En modell i utstilingen viser alle delene et Nike-batteri besto av.

Våren 1960 ble batteriene erklært operative slik: Asker batteri 25. april, Trøgstad batteri 26. april, Våler batteri 27. april og Nes batteri 28. april. Nike-bataljonen var da Luftforsvarets mest høyteknologiske avdeling og innledet en periode med vakthold og sikring av luftrommet over Østlandsområdet som skulle vare i 30 år.

Allerede mens andre verdenskrig pågikk, begynte Bell Laboratories i USA å utarbeide planer for et luftvernrakettsystem. Det fikk navnet Nike. Første Nike Ajax ble testet i november 1951 og raketten kom i tjeneste i 1953. 

En versjon med forbedrede ytelser fikk navnet Nike Hercules, kunne avskjære langdistanseraketter, hadde mulighet for å bære atomstridshode og kom i tjeneste fra juni 1958.

Atomladningene for de norske rakettene lå lagret i Vest-Tyskland, klar for transport til Norge for montering av amerikansk personell om det skulle bli nødvendig. Noe det heldigvis aldri ble.

I 1972 fikk Nike en stor oppdatering med SAMCAP (Surface to Air Missile Capabilities Program) som var en stor modifikasjon for alle radarsystemer. 

I tillegg fikk man langt høyere ytelser på radarutstyret, bla. ved innføring av et eget system for avstandsmåling, TRR (Target Ranging Radar).

Siste store oppdatering kom i 1983, med Nike Support Plan som brakte systemet inn i digitalverdenen med datamaskiner og prosessorer som forbedret hele systemet sterkt. Nike var da et våpen på høyden av sine ytelser. Rakettene ble årlig heloverhalt på Hauerseter og Kjeller og holdt en svært høy standard.

Nike-bataljonen ble offisielt nedlagt 9. januar 1991, ettersom den da ble ansett for lite kosteffektiv av Luftforsvaret.

Nike-utstillingen i Forsvarets flysamling omfatter den 12,5 m lange og 5 tonn tunge Nike Hercules-raketten som står på en like tung launcher, en Nike Ajax og en jetdrevet drone.

I tillegg finnes en nesten komplett RC-vogn (Radar Control Van) og en komplett TTR målfølgeradar antenne på flatsengtilhenger foruten montre med blant annet deler fra rakettene som motor og styringsmekanismer.

Marius sjekker ut våpnene som var lenket fast og plomberte.

Gjett hva jeg skal i sommer?

SAS museet på Gardermoen

 

Museet er åpent på tirsdager og søndager. Scandinavian Airlines System – SAS – ble dannet i 1946 av de tre nasjonale flyselskapene SILA (Sverige), DDL (Danmark) og DNL (Norge) for å drive interkontinental trafikk.

I 1951 ble konsortiet SAS opprettet og overtok all trafikk for de tre nasjonale selskapene (SILA var da slått sammen med ABA). En felles SAS-aksje ble i 2001 innført i de tre skandinaviske land (SAS AB). SAS har gjennom årene hatt forskjellige organisasjonsformer. 

I 2009, etter milliard-underskudd året før, startet en fullstendig omstrukturering av konsernet med konsentrasjon om kjernevirksomheten, fokus på det nordiske hjemmemarkedet og salg eller avvikling av en rekke datterselskaper. De nasjonale SAS-selskapene ble forent til ett flyselskap med hovedkvarter i Stockholm. DNL / SAS Historielag ble stiftet 20. november 1989. Foreningen har flere aktiviteter gjennom året og står sammen med de historiske foreningen i Danmark og Sverige for driften av SAS Museet på Gardermoen.

DNL-SAS Historielags hovedoppgave er å ivareta SAS Museet på Gardermoen. Vi er per januar 2018 26 personer fra DNL-SAS Historielag som arbeider med en mengde saker på historielagets arbeidsdag, tirsdag, men også andre ukedager her på SAS Museet. Det kan være i forbindelse med utleie, omvisning av foreninger og grupper, fornying og vedlikehold av bygningen og utstillingen. Her legges det ned et betydelig antall timer.

Historielagets medarbeidere forestår alt musealt arbeid, tilrettelegging av all møtevirksomhet, omvisninger, serveringer og lignende. Det være seg på våre vanlige åpningstider, så vel som dager utover vanlige åpningstider. I tillegg er det stort behov for å bevare og å formidle SAS historien for media og våre etterkommere.

Bli medlem i dag av det norske historielaget, ditt medlemskap er med på å holde driften i gang av SAS Museet på Gardermoen. Ta kontakt med oss i dag så sender vi deg en giro på medlemskap, det koster 300,- i året.

​For meg virket det som de hadde modeller av alle flytyper selskapet har benyttet seg av, i flere størrelser.

Da vi hadde gjort en runde i museet i begge etasjene tok vi vindeltrappa opp på taket for å kunne se på flystripa. På Gardermoen er det en flyavgang hvert tredje minutt eller så, så det er stor mulighet for å få med seg et fly i lufta på nært hold.

Norges størsteflyplass, men en liten flyplass i verdenssammenheng.

Selv med dagens teknologi sitter det folk i tårnet.

Et SASfly i lufta. Så satte vi oss i bilen og satte kursen mot neste museum. Forsvarets flymuseum.

Fetsund lenser

Lenge siden jeg og Marius har vært på tur, så når jeg spør om vi skal ta en tur til Fetsund så ble han med. Kort fortalt så var besøket ved Fetsund Lenser skuffende, så da det begynte å regne var googel vår venn. Jeg fant flymuseum og Marius fant flymuseum, så da satte vi kursen mot Gardermoen. Når jeg stilte inn GPS'n så var ikke det til samme museum som det Marius hadde funnet. Hmmm Gardermoen har to flymuseer... 

Fetsund Lenser er et nasjonalt kulturminne, fløtningsmuseum og våtmarkssenter ved Glommas utløp i Øyeren ved Fetsund i Lillestrøm kommune. Fetsund Lenser ble opprettet som tømmersorteringsanlegg i 1861, og nedlagt da fløting av tømmer i Glomma opphørte i 1985. I dag er det en del av MiA - Museene i Akershus. Autentisk fløtingsanlegg som byr på spennende historie med utstillinger både ute- og innendørs. Fløtingsanlegget er et nasjonalt tekniskindustrielt kulturminne. Ute på anlegget vil du også se hvilebrakker og arbeidsbåter som er i daglig drift.

Fra 1861 til 1985 var Fetsund lenser, ved siden av Bingen lenser i Sørum selve krumtappen i Glomma-tømmerets ferd fra de dype innlandsskogene til industrien og sagbrukene i den nedre delen av vassdraget. Fetsund lenser var i årtier en av de største sysselsetterne på Romerike med over 300 arbeidere på det meste. I august 1990 åpnet Fetsund Lenser som fløtingsmuseum. Museet omfatter i dag et 2,5 kilometer langt fløtingsanlegg i vann, samt 25 bygninger på land. Anlegget i vann er et unikt industrielt kulturminne, som det eneste gjenværende fløtingsanlegget i sitt slag i verden.

Gjennom flere hundre år var fløting den eneste måten å få fraktet tømmer over lengre avstander, og det var først i 1960-åra at lastebil og jernbane ble et reelt alternativ til fløting. Fløtinga i Norge henger naturlig sammen med skogsdrift og behov for trevirke. Glomma, Norges lengste og mest vannrike elv, har til alle tider vært et av de viktigste fløtingsvassdragene i landet. Her har det antakelig vært drevet fløting allerede fra 1300-tallet, men det ble for alvor fart i fløtinga da oppgangssagene kom på 1500-tallet.

Helt fram til de siste tiårene før nedleggelsen av Glomma-fløtinga, var flere hundre mennesker sysselsatt med fløting i landets største fløtingsvassdrag. Mange kombinerte skogsarbeid om vinteren med fløting om sommeren. I skogen ble tømmeret hogd og kvistet før det ble kjørt fram til elvebredden. Her ble tømmeret målt og merket med et tømmermerke, slik at fløterne kunne se hvem som skulle ha stokken. Tømmeret ble så lagt opp i en tømmervelte i påvente av våren, da velta ble slått uti elva. Mange skogsarbeidere skiftet da ut sag med fløterhake og gav seg i kast med å få tømmeret nedover elva.

Forskjellene var store mellom løsfløteren og lensearbeideren. Løsfløting i strie deler av Glomma kunne være et farlig arbeid og det fortelles om flere dødsulykker. Det hendte ofte at tømmeret satte seg fast og ble til digre tømmervaser som fløterne måtte løse opp. Noen ganger måtte de ty til dynamitt for å få løsnet vasene. Dette forekom ved fossefall og stryk, som Funnefoss i Nes kommune og Bingsfoss i Sørum.

På de store sorteringslensene ved Fetsund og i nedre Glomma var elva derimot rolig og hvor arbeiderne stort sett gikk tørrskodd på flåter i elva. Ei tømmerlense kan defineres som sammenhengende tømmerstokker med hensikt å lede eller samle tømmeret. Stokkene er lenket sammen med jernringer.

Til å forsterke lensene mot trykket fra alt løstømmeret er lensestokkene forankret til faste installasjoner i elva. Blant annet steinkar som består av en laftekonstruksjon fylt med stein. I tillegg er lensene festet til påler, pålebind eller galger (avledet av fransk duc-d’Albe – frittstående fortøyningspunkter). Galgen består av påler satt sammen som en kjegleform. Fra elvebunnen og til toppen er galgen ni meter høy. Pålene blir slått ned opp til fire meter ned i elvebunnen.

Det var flere sorteringsanlegg for tømmer i Norge. Fetsund lenser var et av de største og et knutepunkt for fløtinga i Glomma. Arbeidet var sesongbetont, og varte som regel fra mai til oktober. På det meste arbeidet over 300 mann her i sesongen. Noen hadde også helårsarbeid ved bedriften.

Sorteringsanlegget på Fetsund ble tatt i bruk i 1861. Tidligere hadde sorteringen foregått ved Bingen Lenser, noen få kilometer opp i elva i Sørum Kommune. Men da Kongsvingerbanen ble anlagt, ble det bygget ei bru over Glomma ved Fetsund. Brukarene var så smale at det var umulig for slepebåtene å komme igjennom med tømmerslep. Derfor ble sorteringsanlegget flyttet nedenfor brua, til Fetsund.

Bingen lenser ble omgjort til en attholdslense (tømmerlager). Her kunne det ligge millioner av tømmerstokker. Fra Bingen slapp lensearbeiderne tømmeret i porsjoner ned til Fetsund lenser. Ved Fetsund ble tømmeret fordelt til de to lenseanleggene som lå på hver sin side av elva. De fleste tømmerstokkene ble buntet i store buntemaskiner med 500 stokker i hver bunt. Dette tømmeret ble så slept videre med en slepebåt gjennom Nord Europas største innlandsdelta og ut i Øyeren.

I sydenden av innsjøen ble tømmerbuntene løset opp og fløtet videre nedover til det kom til sorteringsanlegget Glennetangen Lenser i Østfold. Her ble tømmeret finsortert og buntet på nytt. Mye av dette tømmeret skulle til papir- og cellulosebedriften Borregaard i Sarpsborg. Slepene over Øyeren var de største buntslepene i Norge med opptil 200 000 stokker.

Med unntak av de siste årene før nedleggelsen i 1985, fungerte Fetsund lenser også som et sorteringsanlegg for tømmer. Alle stokkene hadde et tømmermerke slått inn på stokken. De stokkene som skulle til lokale sagbruk eller papir/cellulosebedrifter i Fet, Lillestrøm, Strømmen og Rælingen, ble sortert ut før de store buntemaskinene. Det lokale tømmeret ble buntet for hånd med en vinsj og de ferdige buntene ble slept med mindre slepebåter til sitt bestemmelsessted.

Mange av lensearbeiderne ved Fetsund jobbet her hele yrkeslivet. 50-60 sesonger var ikke uvanlig. Yrkesstoltheten var stor og samholdet sterkt blant arbeiderne helt fram til nedleggelsen høsten 1985. Lensearbeiderne hadde en egen fagforening, Fetsund Lensearbeiderforening, som var tilknyttet Norsk Papirindustriarbeiderforbund og senere Norsk Skog- og Landarbeiderforbundet.

De fleste arbeiderne ble rekruttert lokalt men bedriften knyttet også til seg sesongarbeidere fra områder som Odalen og Solør. Enkelte av de lokale hadde også helårsarbeid ved lensene hvor de blant annet jobbet med restaurerings- og vedlikeholdsarbeider på anlegget. Fetsund lenser hadde også egen smie, snekkerverksted, båtbyggeri og mekanisk verksted. Ved de to sistnevnte stedene ble det produsert over 400 kravellbygde robåter og 40 mindre stålbåter. Fra ca. 1950 og frem mot nedleggelsen hadde lensene også en funksjon som hovedlager for reservedeler for hele Glomma-fløtinga.

Fetsund lenser var også administrasjonssenter for Glomma fløtningsdistrikt åtte, som innbefattet Bingen, Fetsund lenser og Akershus-delen av Øyeren. Fra 1960-tallet ble stadig mer av tømmeret fraktet med lastebil og flere sagbruk og treforedlingsbedrifter nedlagt. Dette fikk store konsekvenser for fløtinga i vassdraget, hvor det meste av tverrelvfløtinga ble lagt ned frem mot 1970. 

Ved Fetsund lenser ble arbeidsstokken kraftig redusert utover i 1960-åra. I 1965 arbeidet 118 mann ute på fløtingsanlegget. Fire år senere var antallet redusert til 30. Dette skyldtes at anlegget på østsiden av elva ble lagt ned (etter 1965-sesongen) og mekanisering av det gjenværende anlegget på vestsiden før 1969-sesongen. I 1985 ble Glommafløtinga nedlagt og Fetsund lenser stengt av etter 124 års drift.

I dag er museet Fetsund Lenser er et unikt industrielt kulturminne og er det eneste bevarte fløtingsanlegget i sitt slag i verden. Ved Bingen lenser i Sørum står det også igjen 51 store steinkar etter fløtinga. Disse steinkarene er helt unike kulturminner i nasjonal og internasjonal sammenheng.