Solnedgang på Røsholmstranda

 

Kan jeg få invitere deg med på en magisk høsttur i november? Litt stemning og litt magi...

Det ikke akkurat første gangen jeg er på Røsholmstranda for å ta solnedgangsbilder. Det er flere grunner til det. Det er kort vei å reise, det er enkelt å få til bra bilder. Så er det sol, så er det bankers å dra dit. Er det sol til helga, så tar jeg en tur på Rytterager eller Lemostangen tenker jeg. Der er det en stund siden jeg har vært.

Isen hadde begynt å legge seg langs land. Det var spor etter skøyter der. Mens jeg var der så kom en pappa med to halvstore unger for å gå på skøyter.

Jeg passerte dem når jeg gikk langs stranda og overhørte samtalen mellom dem. Det var ikke fritt for at jeg måtte små le for meg selv. Denne jentungen hørtes mistenkelig ut som meg.

Hun ville ha hjelp til å knyte skøytene. Nei du må prøve selv sa han jeg antar var faren. Nei hun kunne ikke knyte. Prøv selv først gjentok faren, så kan jeg hjelpe deg etterpå. Jeg kan knyte da småfreste jenta, men kan du ikke knyte for meg? Nei prøv selv først. Da blandet broren seg inn i samtalen. Jeg knyter skøytene mine selv jeg. JA du er jo mann du også freste jentungen. Da lo jeg litt små høyt og tenkte at hun kom til å bli mye frustrert opp gjennom oppveksten. 

Det er landgrunt der, så om de datt gjennom isen så når de bunnen og kan gå på land.

Rundt steiner var det vel for mye bevegelse i vannet til at det hadde dannet seg is ennå.

Det er like små detaljer som gir unike bilder.

Jeg er glad i makrofotografering. Ligge på magen for å få riktig vinkel, eller sitte på huk. Alt for mange bilder som kunne vært bra, blir dårlige fordi folk ikke gidder å bøye seg før de knipser.

Det er bare fantasien som setter en stopper.

Disse to kjeder seg fort med slik tusletur med mye fotografering, Men på Røsholmstranda er det mange som lufter hunder, så de hadde mer enn nok å lukte på der.

Med de riktige innstillingene kan man få til den stemningen man vil.

Det var et godt stykke ut til iskanten.

Litt må man finne på mens man venter på at sola skal gå ned

Om det ikke er palmesus i marinaen, så er det i det minste et sus over furua... Du skal få en dag i mårra som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter til. 

Et hjerte i horisonten

Servering i solnedgang

Jeg er virkelig fornøyd med en del av bildene jeg tok på lørdag.

Solnedgangen nærmet seg og klokka var bare 15.

Det kom flere og flere skyer, så jeg håpet det ikke ble helt overskyet før jeg hadde tenkt meg hjem.

En enslig svane fløy forbi

Hit kan jeg og Sofie ta en tur til sommeren. Ikke for solnedganger, men for å bade.

Til sommeren vil jeg ha en skikkelig sommer, akkurat som jeg vil ha en skikkelig vinter i år. Med skikkelig mener jeg lagom med alt.

Svaner er praktfulle dyr

Det er rart de klarer å holde så stor fart som de gjør

På en måte så er det skyene som gjør hver solnedgang unik.

Det var et par andre på stranda som tok bilder også. Hvileløse sjeler som vandrer fram og tilbake for det siste øyeblikket med lys.

Det var ikke så enkelt å holde isen opp mot sola. Når isen er våt, så er den fryktelig glatt

Da er det enklest å få satt den fra seg.

Når man får inn litt silhuetter på bildet, så blir det bedre med en gang.

 Det er bare å nyte slike øyeblikk

Samme motiv, bare lenger hold

Isflak med frossene dråper på siden ned mot vannet

Godt det er mildt

 

Godt det ikke har vært den kaldeste vinteren hittil, men sauene stortrives med muligheten til å gå ut og inn som de vil. Her kan de ligge og skue utover sommerens beite.

Nå er tiden for å dele opp søyene i separate binger og putte inn værene til sine potensielle kjære.

Det er absolutt forskjell på sauene også. Noen står på litt avstand for å følge med på hva jeg gjør.

Med motlys i fjøset så kan en prøve å få til forskjellige effekter. Om det ble vellykket...  nja jeg ble ganske godt fornøyd.

Denne her var mer opptatt av å spise enn å kose seg når jeg var på besøk.

Her var det enklere å dele ut litt kos.

Litt småskuffet at jeg ikke hadde med meg noe annet enn kos til dem så det ut til.

Nydelig. Se på det blikket da.

Velkommen til verden

 

For å være ærlig så er vel ikke slutten av november den tiden av året jeg forventer at det dukker opp kalv. Det fristet å stikke innom når jeg skulle forbi avlikevel, så da ble fotoapparatet med. Kalven sto ved gjerdet når jeg tittet inn døra. Ikke var den skeptisk heller, så jeg fikk klappe den.

Det er veldig hyggelig å komme inn i fjøset når kuene titter på deg og fortsetter med det de holdt på med når jeg kom. De som ligger ligger fremdeles og noen er så nysgjerrige at de kommer tuslende for å få litt kos.

Jeg hadde ikke så god tid i går, for jeg hadde planer om å ta bilder av solnedgangen på Røsholmstranda. Ikke engang jeg har styring over sola, så den forsvinner når den finner det for godt. 

500 var veldig kosete, den likte veldig godt å bli klødd bak ørene og i panna. 

Man må bare passe seg litt så en ikke får fingrene mellom kua og gjerdet. Når den koser seg så hufser den for å bli klødd litt mer.

Jeg gikk en runde på baksiden, der kvigene står og koser seg. De har egen binge og eget hus å gå inn i.

Disse har ikke  sett meg så mye, så litt kos fikk jeg ikke overtalt dem til.

Det tok en liten liten stund før det var flere som kom tuslende. Disse holdt også avstand. Kanskje jeg får lurt dem neste gang.

Nydelige disse og jammen har de vokst siden i sommer når jeg så etter dem i utmarka.

Takk for titten

Hvil i fred

 

Hvil i fred Lene, sto det på Facebook. Hvil i fred Lene. Men i all verden tenkte jeg. Det var jo en stund siden jeg hadde snakket med henne, men at hun var borte liksom. Jeg sendte ei melding for å høre hva som hadde skjedd. 45 år er ingen alder å være ferdig med livet...

Jeg har inntrykk av at alle som holdt på med hundeutstilling visste hvem Lene var. Jeg for min del har lært mye av Lene, og jeg er ikke alene om det. Hun hadde alltid en vennlig gest og elsket å dele av sin kunnskap. Lene var ei du henvendte deg til for å drodle litt og spørre om råd om du ikke var helt enig med deg selv. Hvil i fred Lene, varme tanker går til familien. 

Man blir liksom litt matt når det skjer noe som er veldig overraskende. Både positive og negative ting. Ting man ikke har regnet med. Lene hadde vært syk en stund, og når kroppen er bosatt med kreft så er det ikke mer håp. Jeg har tenkt mye på Lene disse dagene, overraskende mye egentlig i og med at vi var  nære venninner. Men var vi på utstilling eller treninger sammen så ble det alltid en prat.