Hvil i fred

 

Hvil i fred Lene, sto det på Facebook. Hvil i fred Lene. Men i all verden tenkte jeg. Det var jo en stund siden jeg hadde snakket med henne, men at hun var borte liksom. Jeg sendte ei melding for å høre hva som hadde skjedd. 45 år er ingen alder å være ferdig med livet...

Jeg har inntrykk av at alle som holdt på med hundeutstilling visste hvem Lene var. Jeg for min del har lært mye av Lene, og jeg er ikke alene om det. Hun hadde alltid en vennlig gest og elsket å dele av sin kunnskap. Lene var ei du henvendte deg til for å drodle litt og spørre om råd om du ikke var helt enig med deg selv. Hvil i fred Lene, varme tanker går til familien. 

Man blir liksom litt matt når det skjer noe som er veldig overraskende. Både positive og negative ting. Ting man ikke har regnet med. Lene hadde vært syk en stund, og når kroppen er bosatt med kreft så er det ikke mer håp. Jeg har tenkt mye på Lene disse dagene, overraskende mye egentlig i og med at vi var  nære venninner. Men var vi på utstilling eller treninger sammen så ble det alltid en prat.