Første delen av veien kan du lese om HER. Den tok jeg i juni. Jeg hadde vel mer eller mindre glemt bort resten av denne trailen, men så var det noen grønne bokser på kartet. Siden det var elgjakt rett rundt hjørnet så fant jeg ut at det sikkert var lurt å plukke disse boksene før den startet. Så på onsdag satte jeg kursen mot Krødsherad for å gå resten av den gamle postveien mellom Sokna og Krødsherad.
Lady, Tessy og Mounty i bilen og ferden gikk mot Krødsherad. Jeg satt vel litt i egne tanker og havnet på nyveien. Ja ja kan jo bare kjøre litt nedigjen tenkte jeg. Men problemet var at jeg bare fortsatte oppover og fant ikke ut at jeg hadde kjørt for langt før jeg var på Gulsvik!!! Hadde jeg ikke plukket mange oppover i Hallingdal så hadde vel kanskje dagens mål blitt endret, men det var nå bare å snu. Med nok av tid så skulle jeg finne parkeringen da, men så langt kom jeg ikke. Det var en effektiv mann med traktor og henger som kjørte på pukk på veien. Og han hadde ikke tenkt å skrape veien. Så skulle jeg kommet lenger måtte jeg hatt traktor.
Men freidigheten lenge leve, jeg parkerte på en gårdsplass der det så ut til at folkene ikke var hjemme. Cachene ble plukket en etter en, slavisk etter GPS avstand så Det ble bushing tur retur Mannekastet-Bonus. Når jeg kom oppover lia fant jeg et elghorn. Jeg hadde tenkt å bære det med meg hjem, men siden jeg ikke hadde med sekk i dag så endte det med at jeg hang det i en buske like ved denne cachen. Når jeg kom på toppen så var det jammen en blåmerket sti her, men jeg bushet like godt ned samme veien som jeg kom opp.
Forholdsvis bløtt hele veien, men med brei sti som var kvistet og kjørt med firhjuling så gikk det helt greit. Rett før Haugerudkleiva er det fra gammelt av et «påkast». Etter sigende skal en mann ha blitt drept her. Alle veifarende la på en grankvist for å markere stedet. På den måten ble påkastet vedlikeholdt gjennom lang tid. Opphavet til Mannekastet i Haugerudkleiva, er denne historien.
Hundene tester Gvilarbenken
I den bratte østlia opp fra øvre Krøderen ligger fire Rudgårder: Enderud, Haugerud, Ormerud og Gubberud. Slektshistorien til de som har bebodd gårdene viser at det er nære forbindelser til Soknedalen, og deler av gårdene er også overført til Ringerike fra Krødsherad kommune.
Omkring år 1700 var det uenighet om grenser og bruksrettigheter mellom Haugerud og Enderud. Dette førte til at Erik Veikåker fra Haugerud fikk en brå død i 1708.
Ved St. Hanstider var Erik sammen med Elling Olsen på vei hjem fra setra. Erik red mens Elling gikk etter den andre hesten og jaget på den antakelig med kløv. De snakket om ei hagleskur og Erik sa: «Gud nåde oss for ei syndestraff over oss i går aftes, da var her på bergene, og så på myrene, da slo haglene så hardt at de slo grønne laublad av trærne». I det samme smalt det et skøtt, Erik steg av hesten og la seg nesegrus i bakken.
De var da en fjerdings vei fra bygda og Elling dro ned til Helge Enderud og meldte det som var skjedd. Det kan se ut til at retten hadde mistanke, men det er ikke nevnt noe mer om dette drapet, hva det kommer av. I Erling Bjørkes papirer om Bjørke står det at en Tor Olsen som bygslet halve Bjørke var mistenkt for dette snikmordet, men man fikk ikke noe på ham.
Og så er det noen som hevder at det er til minne om en av disse historiene:
Til minne om en rik mann som skal være slått i hjel der.
En Soknedøl som slo i hjel en krylling fra Veikåker.
Hvilken historie som er korrekt er ikke godt å si … En tragisk hendelse har det i alle fall skjedd på stedet.
På vei til Åsen passerer man et stikryss med et skilt som viser veien til Brekkebygda og Lunder. I følge kartet fra 1826 kom vinterveien fra Rud over Rudslangevannet, Breivannet og opp forbi Breili til rideveien.
Postruta gikk i 1813 fra Rud til Enderud hver annen uke. Tilsvarende ruter gikk for øvrig fra Rud til Slevika ved Hamremoen og fra Rud til Veme.
Kopi av den gamle veivisertavla er satt opp ved veikrysset.
Almannaveien følger høydedraget over Merraløken eller Dypedalsbekken fram til Haugerudåsen. Her var plassen Åsjordet, eller Åsen, bebodd i alle fall fram til 1913.
Myrene er kavlelagte, men det ser vi ikke spor av i dag.
Det var noen bjeller å høre fra tid tilannen, så det ble bånd på hundene hele turen.
Det var godt været var overskyet, for det ble skikkelig varmt på vei innover i skauen. Hundene stupte ned i hver bekk og myrhull for å få avkjølt seg.
Litt kjedelig med sånn tur som en må gå fram og tilbake, men det ble mange nye smilefjes på kartet.
Har man tatt bilder en vei, så er det ikke så mye å ta bilde av på veien tilbake.
Noen dammer var dypere enn andre.
Liten sannsynlighet for å gå seg bort i virrvarret av stier.
9,4 kilometer og en høydestigning på nesten 500 meter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Nyt hver dag, den kommer ikke tilbake. Legg igjen en liten hilsen, så ser jeg at du har vært innom...