Natta nærmer seg

Sebrafinken har skiftet fjærdrakten helt det siste året. Om en googler sebrafinkbilder så er alle lyse og fine i brystet. Mamma har en teori om at den har blitt mørk siden den deler bur med degusen. Nå som degusen har vandret over regnbuebroen,så skal vi se om den blir lys igjen. Med en estimert levetid på 12 år så kan den leve i flere år til.

Kan vel ikke si at jeg sov så godt i natt, ikke var matlysta til frokost særlig stor heller. Må vel innrømme at det var godt å parkere ved sykehuset litt i tidligste laget, melde meg i skranken og vente på å bli ropt opp. 

Leif ble med inn for jeg kjente jeg var egentlig veldig frynsete og ville bare få det overstått. Jeg ble utrolig lettet da legen sa at det så bra ut. Da kunne jeg puste normalt og følge med på ultralydskjermen, Grave og spørre litt i god gammel stil. Fikk vel satt ting i litt perspektiv også.

Så når fastlegen tar på seg gummihansker og skal kjenne på lymfeknutene så er det egentlig bare latterlig. For en lymfekjertel er bitte bitte liten, og størrelsen har ikke mye å si. Det er fasongen på hver enkelt kjertel som har noe å si. En lymfekjertel trenger ikke vokse om noe er galt, den trenger bare endre fasong. 

På skjermen så lymfeknutene forholdsvis store ut. Etter å ha vært på ultralyd noen ganger når en skal ha unge så vet jeg at ting kan merkes og måles med en slik sak. Da måtte jeg jo spørre hvor stor denne lymfeknuten min var som var på skjermen der og da. Den var 56 mm med en tynn membran rundt den ovale formen sin. Litt rart å se at den pulserte som en blodåre. 

Om en var syk så ble lymfeknutene runde og fikk en svart kjerne og en litt tykkere membran. Lymfeknutene ligger ikke helt i "dagen" heller, stilig å se skinnet som en tynn strek øverst i bildet og underhudsfettet, før en kunne se muskelfibrene strekke seg over hele skjermen før boblene kom til syne som var lymfeknutene. 

Så skal altså en lege med hansker kjenne om en liten sak på en snau centimeter har endret form fra oval til rund, under noen centimeter fett og muskelmasse? Det er latterlig, For skal du kjenne endring på noe så må en jo vite hvordan det kjennes ut opprinnelig, det er en ting. For det andre så så jeg jo hvor langt inn i kroppen disse lymfene befant seg. 

Desto viktigere er det å sjekke sin egen kropp, kjenne sin egen kropp. En fremmed kan ikke kjenne endringer.

Etterpå kjørte jeg Leif til Gardermoen og plukket noen cacher på veien hjem. De var egentlig litt vriene, for to av dem hadde jeg leitet etter tidligere sammen med Patran. Jeg leitet litt i dag også, men fant dem allikevel forholdsvis raskt. De fleste jeg plukket var sånne bitte små microer, litt treklatring og litt pirking i betongpropper. 

Når jeg kom hjem ble det en runde oppe i havna og avslutning på jordet med hundene. Malin holder godt følge fortsatt, så hun får nok luft til tross for småløping rundt etter de andre. 

Nå kan jeg drømme og planlegge videre, ingen mørke skyer som henger borte i horisonten. Bare solskinn...