Gygra ved Pilegrimsveien

Og der står Gygra da, som en steinkjerring den dag i dag. Det er mange spesielle steinformasjoner i bratthenget overfor Grøndokka i Hole. I boken "Steiftog på Krokskogen med Fredrik Schjander d.e." av Atle Graff er imidlertid Gygras utseende og beliggenhet beskrevet i bilder og ord.

Norges helgenkonge, Olav den Hellige, vokste opp på Ringerike. Han døde i slaget på Stiklestad og ble gravlagt i Nidaros. Ganske raskt etter at han ble helgenforklart begynte pilegrimmer å strømme til. Ikke bare skulle de til Nidaros, men mange ville også til Ringerike for å se bygda hvor han vokste opp. Fra Oslo og distriktene rundt Oslofjorden dannet det seg derfor raskt en pilgrimsvei over Krokskogen til Ringerike. Før Svartedauden gikk pilgrimsleden trolig over Retthella og ned til Grøndokka. Senere ble den lagt om og gikk ned Nordkleiva. I denne tiden oppstod flere lokale sagn knyttet til Olav den Hellige. Trollkvinnen Gygra er sentral i et par av dem. Gyrihaugen har forøvrig fått navnet sitt etter Gygra.

Start oppstigningen til venstre for raset. Du kommer snart inn i en stor ur. Den er styggbratt og løs. Steiner kommer fort i bevegelse ved berøring. Ta mest mulig til venstre og gå gjerne der det er vegetasjon. Ha god tid og trå forsiktig. Snart er du oppe ved søylerekken som har en slags steinete dal på innsiden, før selve skrenten. Her står Gygra - på ryggen framfor den steinete dalen. Gygra har god oversikt over den veien som Schjander beskriver som pilegrimsveien, etter at den svinger sørover ned mot tettbebyggelsen Grøndokka.

I et sagn Faye har skrevet ned hører vi: «Troldene kunde ikke fordrage St. Olaf, han gjorde ofte Korsets Tegn, og det kunde de paa ingen Maade lide, og desuden byggede han mange Kirker og lyden av disse Klokker fik de ingen Ro for. De gjorde ham derfor al den Hinder, de kunde; men nogen Magt med ham fik de ikke, fordi Kongen var for hellig. Men naar St. Olaf mødte dem, forvandlede han dem til Steen, og saadanne Stene, Som havde været Trolde før de vovede sig i kast med St. Olaf, kan man see rundt om i Landet. En slig Steengjøger staar f. eks. i den nordre Krogklev, der Veien gik i de Dage. Som St. Olaf reiste nedigjennem sprang hun ud af Fjeldvæggen med en stor Trugbøl paa Ryggen og skreg:

«St. Olaf med dit brede Skjeg

Du rider saa nær min Kjeldervæg.»

St. Olaf saa paa hende og svarede:

«Stat du der i Stok og Steen

Til jeg kommer her tilbars igjen.»

Og Gjøgren staaer der den Dag er.

Tyrifjorden

Av erfaring visste jeg at dagen i dag kom til å bli kjempelang siden jeg ikke hadde time til ultralyd før litt over halv ett i dag. Sendte Åse en liten forespørsel om hun kunne tenke seg å være med på litt fjellklatring etter en cache eller to for å få tankene over på noe annet.

Sundvollen og Kroksund

Som alltid så stiller Åse opp for å plukke noen høydemeter. Gygra har vært en veldig fristende grønn boks på kartet siden jeg startet med caching, men til å starte med så hadde jeg vel nok av bokser å ta av på topper rundt om. Og når vinteren kom så fristet det ikke å henge oppe i denne fjellsiden.

Steinsfjorden

For noen enkel tursti var det ikke, ikke var det særlig enkelt å forsere enkelte partier heller da det både var løse steiner og mose som ikke satt så godt fast. Men når en endelig kom opp på toppen etter litt sikk sakk krabbing til tider, så åpenbarte det seg en vannvittig flott utsikt over hele Hole.

En magisk følelse og stå så si på toppen av eggen som bare er noen centimeter bred og se på de store steinmassene som en gang har dundret nedover fjellsiden her.

Jeg liker meg aller best der det ikke har vært så fryktelig mange, der naturen så si er helt uberørt og ikke har hardtråkkede stier så brede som motorveier.

Det var ikke lange turen egentlig. Jeg møtte Åse ved nitiden på pendlerparkeringen og innen klokka var 11 så var vi godt igang med cache nummer to for dagen. Egentlig hadde vi beregnet formiddagen på denne her, men når vi hadde så mye tid til overs så satte vi kursen mot en nypublisering som kom for noen dager siden.

Det var stor forskjell på vårens framspring nede ved Tyrifjorden og det jeg har her hjemme. Men Tysbasten blomstrer både her og hjemme. Dette er en busk i tysbastfamilien. 0,5–1,5 m høy, med lysegrå bark og avlange blad. Blomstrer på bar kvist om våren, blomstene oftest tre og tre sammen ved bladarrene, rosenrøde og velluktende. Bærene er røde og svært giftige, likesom barken. Vokser i skyggefulle kratt, helst på kalkholdig grunn nord til Nordland. Tysbast er sammen med selsnepe og tyrihjelm giftplanter som har spilt en stor rolle i trolldoms- og folkemedisinen.

Tysbast er en meget giftig plante som må omgås med stor forsiktighet, og planten må ALDRI brukes til selvmedisinering! Selv om tysbast tidligere var brukt medisinsk, frarådes innvortes bruk på det sterkeste. Hudkontakt med plantesaften til tysbast kan gi blemmedannelse, og også utvortes må urten bare brukes under medisinsk oppsyn. I våre dager anvendes planten medisinsk hovedsakelig i homeopatisk fortynning.

Siste cache med Åse i dag førte oss nok en gang til himmels. Denne kunne minne mye om Led Zeppelins sang

* *

Kjente dagens første klatring litt i leggene når vi la i vei oppover her. Kjenner det var litt synd at jeg glemte å telle alle trappetrinnene innen vi var oppe på toppen og kunne fortsette på stien videre.

Når den ene trappa var ferdig så ble den avlastet av en ny, og oppover gikk de alle sammen.

Påskeliljene sto strake i flere hager vi passerte på veien opp.

På flyttefot...

Med slik utsikt og nydelig vær, så er det verdt litt slit mot toppen av verden for å knote ned noen kråketær i ei blokk i en gjemt boks eller to. Klokka nærmet seg tolv og det var på tide å sette kursen mot parkeringen igjen og  møte opp på timen sin. Nå er det bare å vente på telefon eller brev fra fastlegen om resultatet av ultralyden av leveren. Men med en helt taus lege, så er det litt uvisst om hva utfallet egentlig blir. Det medfører jo bare en ekstra aktiv periode igjen på meg for å holde tankene borte. Men en får ha trua, det er jo to år siden det var noe galt med føflekken som ble fjernet.

Hvorfor blogger jeg egentlig...

Jeg tror en må blogge for sin egen del og ikke for andres del. Den evige jakten etter flere lesere tror jeg ikke bringer med seg noe godt. Jeg leser noen forskjellige blogger mer eller mindre fast, men det er de med de fine bildene av ting jeg liker å se bilder av som jeg oppsøker først. En blogg med bare tekst, avsnitt etter avsnitt uten et eneste bilde må ha en veldig givende tekst for at jeg skal vende tilbake til den.

 Jeg for min del blogger for å dele mine bilder med andre, isteden for at de bare skal glede meg. Noen ganger bobler fantasien, så da trenger jeg å skrive litt... om det er så veldig interessant for andre er vel en annen sak. Men jeg håper nå å glede noen - få noen til å få lyst til å komme tilbake for å følge mitt hundeliv. Mine turer i skog og mark. Noen uventede innlegg i ny og ne, som gjerne får fram en latter eller en undring... 

Det er i tillegg hyggelig om de som leser legger igjen en liten hilsen, eller en liten bemerkning i kommentarfeltet. Man ser jo på statistikken hvor mange som er innom, hvor de kommer fra og hva de har søkt etter, men det er så upersonlig. Når man leser andres blogger og legger igjen en liten kommentar, som gjerne blir svart på av den som har bloggen. Ja da, jeg veit at jeg ikke er særlig flink til den delen, men jeg skal bli bedre. Jeg kan ha som et forsinket nyttårsforsett at jeg skal svare alle som legger igjen en liten hilsen hos meg. For jeg synes det er veldig koselig om mine kommentarer blir svart på.

I påsken når det til tider var litt småguffent vær å være ute i, ble det litt blogglesing. Det som slo meg var at det var fryktelig mange som blogget kun for å kanskje få flere lesere. De hadde klikkeoverskrifter og vrengte sjela si med innsiden ut og gjerne så langt at utsiden kom ut igjen. Det evige slutt avsnittet med, hva synes dere om det, hva vil dere høre mer om, nå skal jeg snart ha spørsmålsrunde igjen bare å fyre løs!

Jeg fant et par nye blogger jeg la til på favorittlisten på høyre siden av bloggen min, så jeg ser når de har et nytt innlegg. Foto, hunder og fugler, var vel nykomlingene. Noen hadde konkurranser om dagens foto over gitt tema, noen hadde konkurranse om å melde seg på for å bli ukas blogger. Fotokonkurranser liker jeg, gjerne med valgt tema for hver dag, eller hver uke. Det er ikke alle som har nytt innlegg hver dag, men får de et stikkord eller to så klarer de kanskje å skrive noen ord om dette bildet de legger ut også. Det trenger ikke være fancy bilder, bare et lite glimt fra hverdagen.

For noen år tilbake var det "Ett foto i timen" som var veldig populært. For noen ble det litt i overkant, men man kan jo lage en litt mindre omfattende variant. Noen ganger når en søker litt hvileløst ute på det store internettet så får en ideer til noen en kan lage en vri på selv. Man leser kommentarer og det er mange "kjente" blogg navn som går igjen fra blogg til blogg med varierende temaer. Man blir på en måte litt kjent på denne måten. Noen veldig hyggelige som en ikke lagrer, men til stadighet stikker innom avlikevel. Ja hvorfor lagrer en ikke alle en leser så en får påminnelse? Hvorfor er det noen som fortjener å poppe opp med et nytt innlegg og andre som ikke gjør det? De man ikke lagrer leser en gjerne 6-8 innlegg om gangen, i motsetning til de som en bare "må" lese hver gang de har noe nytt.

Akkurat nå slo det meg at jeg burde gjøre alle disse forandringene, men de brude være fra et månedsskille egentlilg, i allefall fra en ukesstart, men både ukesstart og månedsskille er "langt unna", Kanskje jeg skal være litt ustrukturert og starte allerede i morgen? Men så rakk jeg ikke det heller, for nå har i morgen allerede rekt å bli i dag... Ja jeg veit, jeg er elendig på å legge meg tidlig. Side jeg skal på ny sjekk på sykehuset eh... seinere i dag, så blir det vel ikke så mye søvn i natt regner jeg med.

Jeg har fått logget en nypublisert cache i dag da. Jeg hadde ikke tenkt å hive meg på FTF jakt, men jeg skulle hente Patran på kvelden så da kunne jeg jo ta en bitte liten omvei for å få logget. Det manglet bare en grøftekant på at jeg hadde fått STF, men sånt tar jeg ikke så nøye. 

Prosjekt fuglekasse

Årets fuglekasse har fått sine leieboere ser det ut til. Når påskegjestene hadde dratt i dag så plugget jeg inn ledningene for å se på kamera i kassa. Det trenger en liten justering for å få med hele bunnen i kassa, men det har vært noen iherdige sjeler som har sanket tørt plengras etter at jeg tømte den etter fjorårets leieboere. Blir spennende å se om det er samme blåmeisparet som i fjor, eller om det er en annen art. Utvalget av arter har jo tross alt vokst betraktelig fra i fjor. Jeg får følge med litt i de andre kassene som er satt opp som ikke har kamera, for å se om de har fått seg noen leieboere også.

Hadde vært stilig med flere slike påskekyllinger.

Gåsungene på selja sier snart takk for seg også, så det er nok varmere tider på gang.

Snart står det full kø av alskens pollensaker.

I dag tidlig var det kommet mye snø igjen, men med varmegrader i lufta så ble det rimelig raskt bart igjen. Godt er det da jeg har sommerdekk på bilen og jeg skal på jobb i morgen. Det er ikke noe jeg gleder meg til.

I påsken ble det litt uttesting av innstillinger på kamera, så nå begynner jeg å bli ganske kjent med det. I alle fall så kjent at jeg kan dra på fototurer og få et bra resultat med hjem.

Fugler er greie å trene på, da er det ulik bakgrunn og ikke minst et farge og mønster på fjærene som gjør at ikke en eneste er lik som en annen om du studerer dem litt.

Ha en flott uke!

Påske krim del 9

Miss Marple kunne ikke slå seg til ro om kvelden, det er ikke veldig trivelig med en morder som går løs oppe eller nede i dalen. Soldat Kjøttmeis fra Mekanisert Infanterikompani 3 i Telemark bataljon banket på døren til Miss Marple for å kunne gå gjennom alle sakens fakta og vinkler og mangler på fakta en gang til. Det måtte være noe de hadde oversett, et viktig spor som alle andre trodde noen hadde vurdert ferdig...

Skiene til familien Påske! Ja der hadde det vært noe blod! Men familien Påske hadde jo akt i akebakken hele dagen... eller hadde de ikke det? Miss Marple ringte til Pappa Påske for å høre. Pappa Påske kunne fortelle at de hadde jo vært hjemme midt på dagen for å spise påskelunsj. Da hadde skiene ligget ved trappa. Hmm tenkte Miss Marple... hadde nabokona blitt drept allerede i lunsjen?

Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt tok Miss Marple seg fram øverst i dalen igjen for å sjekke ut nabolaget... det må da være noen som hadde sett noe? Det var det ikke helt øde der heller. Utstyrt med forkledning og litt niste, penn og papir for gode ideer og en stor porsjon tålmodighet gikk hun i skjul.

Før hun så mye som hadde åpnet nistepakka så hun en merkelig skikkelse som smøg seg huslangs på andre siden av veien. Det var tydelig at denne personen ikke ville bli oppdaget og avslørt på det den holdt på med. Miss Marple smøg seg fram fra skjulestedet for ikke å gå glipp av en eneste bitte liten detalj. Denne skikkelsen kunne hun ikke huske å ha sett tidligere, og alle hadde jo praktisk talt snakket med henne tidligere i uka når det brutale mordet hadde skjedd. Hvorfor hadde ikke denne skikkelsen vært noe interessert i å høre hva hun hadde funnet ut?

Miss Marple angret et bitte lite øyeblikk på gjemmestedet sitt, her var det neimen ikke enkelt å komme seg verken raskt eller lydløst fram igjen. Det var nok siste marsipanbiten i går kveld som hadde fylt ut sidebeina bitte litt...

Sixpencen hadde hun ikke tid til å ta på etter at den falt av i farten, her fikk det bære eller briste. Denne skikkelsen kunne ikke unnslippe, den måtte sjekkes ut eller inn av saken!

Var det ikke noen kjente i nærheten som kunne hjelpe henne da? Men hverken Dr Watson eller Jessica var å se noen steder. Luftskvadronen var selvsagt på jobb, så hun måtte bare innse at hun var helt på egenpote med en potensiell morder.

Hun satte avgårde i en vill fart, for skikkelsen hadde forlengst kommet ut av syne! Her var det ingen tid å miste...

Men når man ikke ser, så må man ta i bruk snuta!

Miss Marple var slett ikke sikker på hvordan en morder lukter, men her var det definitivt en fremmed lukt. 

Lukta holdt seg og det var store spor i snøen, så bare en konsentrerte seg skikkelig så ble det nok en fangst denne dagen var Miss Marple veldig sikker på.

Miss Marple måtte passe seg for ikke å gå for raskt fram, ja for det kunne jo hende skikkelsen hadde stoppet opp for å se om det var noen som fulgte etter han... det ville ikke Miss Marple bompe inn i uten å være litt oppmerksom...

Tankene jobbet på høygir og adrenalinet pumpet gjennom årene...

Isj at ikke Dr Watson var her for å sikre slike viktige spor! Miss Marple håpet at ingen andre kom tråkkende for å ødelegge de, eller at det ble mange varmegrader så de smeltet bort.

Problemet var bare at snuta tettet seg med all denne snøen, alle hjelpemidler lå jo igjen i sekken som fortsatt sto der hun hadde holdt seg skjult... nei da var det bare å gjøre det beste ut av det!

Sporene gikk rett inn i skaukanten! Miss Marple var modig da, men hvor lurt det var å fortsette denne jakten helt på egenhånd var hun slett ikke sikker på... om hun hadde rett i sine misstanker så var det tross alt en morder hun jaktet på.

Miss Marple brådtoppet... HVA var det som sto i skaukanten? Det var den skikkelsen hun hadde fulgt etter og hun trengte ikke akkurat å være noen Einstein for å skjønne at hun var oppdaget!

Det gikk kaldt nedover ryggen på Miss Marple...

Hun snudde rundt på høyre bakpote og satte avgårde samme veien som hun hadde kommet.

Morderen kastet seg etter Miss Marple, kastet øksa mot henne av all sin kraft...

Det gikk så snøen sprutet til alle kanter, Miss Marple løp som hun aldri før har løpt i hele sitt liv!

Det var det siste som noen gang ble sett av denne morderen i den dalen...

Miss Marple tok seg en velfortjent sydentur etter påske og vurderte å legge opp detektivkarrièren den nærmeste måneden eller to... 

Påske krim del 8

Avslutning i ekte Alfred Hitchcock stil, og når jeg var liten så var Alfred Hitchcock stil den mest tragiske slutten på noen film jeg kunne tenke meg. 

Prisen for å elske er sorgen av å miste

Til tross for det så ville jeg ikke vært uten en eneste dag eller en eneste pelsdott, de beriker livet ditt på alle mulige måter. De fleste av livets skygger skyldes at vi selv står i veien for solen. Gjør det du føler er din oppgave i livet! Da kan du aldri håpe eller våge for mye.

Påsken har gått fryktelig raskt, til tross for at det er fri i morgen også så er den nærmest over. Leif dro til bake til Danmark i dag og i morgen drar Marius og Merethe hjem. Da blir det hverdagen på meg og Patran igjen. Godt med besøk, men jammen er hverdagen best egentlig. Alt i sin vante gang og rutinene som følges. Været har ikke vært det beste, men en time eller to har det blitt på hundene hver dag. Jeg kan jo ikke bare sitte på rumpa i sofaen og mumse godsaker og drikke brus heller. 

Skal jeg følge planen om å tette noen cachehuller i april, så må jeg jammen starte snart. Halve måneden har gått og det er ikke mange dagene jeg har vært på boksejakt. Jeg og Åse har en liten plan på onsdag, men om snøen fortsetter å lave ned så er det vel ikke til å komme fram. Men yr sier varmegrader, så da får en stole på det. Jeg har nemlig ingen planer om å legge på vinterdekk på bilen igjen før til høsten.

Kaldt vann øker blod- og lymfesirkulasjonen, og gir videre mer næring til huden. Blodet forsyner jo som kjent huden med oksygen, og hudceller med god blodsirkulasjon fornyer seg raskere. Kaldt vann hjelper også blodårene med å trekke seg sammen, noe som derfor hjelper til med å redusere hevelser og mørke ringer under øynene. I antikkens Hellas var det bare kaldt vann som var tilgjengelig om du ønsket å ta et bad. Og selv da grekerne etter hvert utviklet et oppvarmingssystem for sine offentlige bad, fortsatte de i stor grad å bade i kaldt vann fordi de mente dette hadde positiv innvirkning på helsen.

Det har blitt litt av både data og tv-titting i påsken og da er det jo ikke fritt for at en undrer litt til tider. På 80 og 90 tallet fantes det noe rart som het privatliv. Dette var en tanke som omhandlet at ikke noen andre enn deg selv har noe med hva du gjør, sier eller mener. Nå om dagen blir privatliv nesten regnet som et fremmedord. Med Facebook, blogging og Twitter kan man konstant plage offentligheten med et hvert aspekt av livet sitt. Vi lever i et samfunn der man kan utlevere dårlig evne til oppdragelse, matlaging eller økonomisk kontroll i beste sendetid. Der pinlige sykdommer, tenårings-graviditet og grøftefyll er regnet som underholdning. Hvis man vil overvåkes 24 timer i døgnet eller utlevere sine innerste hemmeligheter iført løgndetektor så er det bare å kontakte nærmeste TV-kanal. Et samfunn der ''Se & Hør'' er Norges største ukeblad og der årets høydepunkt er når skattelistene legges ut på internettet.

Ha en fortreffelig første påskekveld fortsatt...