Stor tro på skjebnen

Ei hand å holde i når natt går mot dag. Og en stille sang om livet selv i våre hjerteslag. Ei hand å holde i når sol skal gå ned. Og vi aner at den tid vi har vil fly av sted og vi må følge med.

Sto det så fint på Internett et sted, så da tenkte jeg at fra 1. august skulle jeg starte prosjektet med å fylle livet mitt med ting som kom til å gjøre at denne boka ble en skikkelig god bok. I løpet av ett år skal jeg gå fra å ha et bra liv, til å få et liv som blir unikt på en veldig bra måte. Fra nyttår så startet jeg jo prosjektet med å få et lykkeligere liv. Halvveis i det prosjektet så passer det vel med å komplimentere med å skrive 365 sider til en god bok. Blir lenge å vente helt til nyttår for å starte synes jeg, så siden det var ny måned så gikk jeg igang først som sist.

For en stund siden begynte jeg å følge bloggen til Silje Kjenslevar. En slik variert hverdagsblogg med like hoppende innhold som min egen blogg, På mandag inviterte hun til at hun kunne trekke et kort eller to for å gi leserne et lite åndelig innblikk i hverdagen. Siden jeg ikke er så kjent med Orakelkortene så valgte jeg nettopp Orakeltolkning. Litt rart at jeg skulle få opp disse kortene, for de gjenspeiler tankene jeg har hatt i det siste. Jeg vil finne min "Soul mate" og jeg skal finne han før det har gått 365 dager. Jeg kunne kalt det for prosjekt Soul Mate, men velger heller å kalle det prosjekt Ei hand å holde i, akkurat som Jørn Hoel synger om. 

Jeg har litt problemer med å skjønne de som treffer sin livs store kjærlighet flere ganger i året omtrent. De deler på sosiale medier romanser med ny type stadig. Jeg har det litt tyngre jeg med å få de helt store følelsene, men blir fort litt småforelsket om de er kjekke. Blir ikke mindre kravstor med åra heller ser det ut til. Men forelskelser går like fort over som de kom. Jeg er kanskje litt i overkant kresen, for det er ikke mange jeg kunne tenke meg om en titter litt rundt på det mannlige utvalget. Og når en nærmer seg femti så er utvalget virkelig skrumpet inn.

Over halvparten er gift, om ikke lykkelig gift, så er de i det minste gift eller samboere. Jeg har ingen planer om å få ei klor hakke gæ'n kjerring på nakken. Det er jeg for gammel til, det kunne være spennende når en var 16 liksom, men ikke nå. To tredjedeler av de som er igjen da ser ikke ut. Lite hår og det håret som er er helt sølvmanke. Kulemage og ikke særlig interessert i å bevege seg nevneverdig på noe tur. Ikke bratt fjelltur i alle fall! Så er det de eksemplarene som er "ja kjære". Jeg må ha en med litt bein i nesa som tør å si i mot meg og ikke bare jatte med. En som ikke synes jeg blir en håndfull for mye, for å si det sånn. En med egne meninger som står ved dem og som det går ann å diskutere med. "Hold kjeft vesner" har jeg lite til overs for.

En som har like tør humor som meg. En som setter pris på meg og som setter pris på egentiden sin. En som ikke er så nøye, men tar ting litt på sparket. En som liker litt planlegging og struktur, men ikke er helt låst i det. En som holder det han lover og gjør som han sier. Det er mange egenskaper jeg kunne tenke meg, men kanskje flere egenskaper jeg ikke vil ha. Litt rart det der med at egenskaper han skal ha er diskuterbare, egenskaper han ikke skal ha er helt låst og ikke fravikelige. Godt den lista ikke er så lang som den første.

Jeg er ikke desperat, jeg er vel egentlig litt kravstor. Jeg har det bra aleine og trives i eget selskap. Kjeder meg aldri, for jeg har fantasi til å finne på noe om den situasjonen skulle inntreffe. Jeg skal ikke på noe sukker eller salt, møteplassen eller snuplassen, tinder eller dype daler. Jeg har da funnet meg partnere tidligere uten datahjelp som en må betale for å få noe ut av. Jeg kan ikke plukke opp en på byen, for jeg vil ikke ha noen som vanker på byen. Så jeg får ta noen fjellturer i kjente og ukjente terreng. Og høsten er jo en potensiell attraktiv årstid i så måte. Da vrimler det av jegere i skauen. Bare å håpe på at en blir truffet av Amorspil og ikke ei hagle... eller en krag eller kanon under elgjakta... det hadde vært særdeles kipt.

For å få ting som man vil så må man jo vite hva man går for. Det er som med skirenn, man går for gull, man løper da ikke etter funksjonærene. Jeg er ikke fult så skråsikker på hva jeg vil i detalj, men jeg er veldig sikker på hva jeg ikke vil. Så får vi se hvor dette bærer i vei. Ellers får jeg bli sånn gammel crazy cat lady som bor i skauen og forhekser små unger som går forbi sukkertøyhuset mitt. 

Tale er sølv, taushet er …

Nyt de små tingene, for en dag vil du kanskje se tilbake og oppdage at det var de som var de store.

Kraften i den lydløse kommunikasjonen. Taushet er som null i matematikken, et fravær med en funksjon. All taushet har mening. Men hvordan vi opplever den varierer sterkt med den sosiale konteksten. Det kan signalisere både makt og avmakt. Taushet er altså verken makt eller avmakt i seg selv. Forskjellen avgjøres blant annet av om man velger sin taushet, eller om man blir gjort taus. Taushet er ett av de vanskeligste argumentene å imøtegå.

Ifølge Aristoteles gir taushet verdighet til en kvinne, men ikke til en mann. I vestlig kultur blir tale assosiert med styrke, autoritet og frigjøring, taushet med passivitet, svakhet og lydighet. Men taushet kan også være en effektiv maktstrategi. Taushet gjør oss utrygge og ukomfortable når den opptrer hos dem vi forventer at skal snakke. Hos de som er forventet å være stille tolererer vi tausheten, og setter til og med pris på den.

Hvor god er du til å følge egne råd? Hvor mange ganger har en ikke hørt, det ville jeg gjort, det ville jeg ikke gjort? Har du en tendens til å si det selv også? Men når det lit i stikka, ville du fulgt dine egne råd? Ville du vært fornuftig, rasjonell, ville du rett og slett gjort det du råder andre til å gjøre? Jeg har sluttet mye med å gi andre råd, sagt hva jeg ville gjort i den situasjonen. Jeg stiller heller spørsmål for å få dem til å tenke selv. Er det sånn du vil ha det? Er det godt? Hvordan gjør det med deg i lengden? Er det sånn du vil ha det om mange år? Når man har levd noen år så vet man at fornuften og hva man faktisk gjør er to vidt forskjellige ting. Det er derfor det er så fryktelig enkelt å være etterpåklok! I ettertid har man fått ting på avstand, man står ikke i situasjonen og klarer å se ting fra flere sider. Og i ettertid så har man faktisk ikke handlet veldig klokt til tider. Man har ganske enkelt driti på draget, skikkelig ettertrykkelig. Noen ganger så er faktisk løpet kjørt da. Det er helt uopprettelig. Tiden leger alle sår sier dem, men et leget sår etterlater seg et arr.

Jeg er litt glad i lister, fordeler og ulemper. Ja det heter faktisk ulemper og ikke bakdeler som mange bruker. Språkrådet sier at det er greit å bruke bakdel, men det høres da slett ikke ut som noe bra språkanvendelse. En bakdel er noe helt annet enn en ulempe. Den beste definisjonen på bakdel er en svensk sak jeg kom over for mange år siden. "Den köttiga delen av den mänskliga kroppen som man sitter på." Så det heter ulempe når man skal sette opp lister. 

Når listen over fordeler blir lenger enn listen over ulemper, da følger man rådet. Om det er motsatt så tenker man litt til og kommer opp med en annen løsning. Stort sett så har en sak mer enn to sider, om man er villig til å lette litt på de trangsynte brillene en har på. Man velger praktisk talt ikke resultatet, men oppveier konsekvenser av utfallet mot hverandre. Dette utfallet kan faktisk endre seg når en får sett saken fra flere sider. Så kommer en faktor til inn i bildet, det er ikke bare deg dette resultatet gjelder. Stort sett når du tar et valg så innbefatter det en tredjepart også, men skal du ta hensyn til andre enn deg selv? Er ikke ditt liv bare deg selv, du kan jo ikke leve andres liv...

En ting er å gi råd i praktiske ting og på områder vi har kompetanse. Men med en gang en sak innbefatter følelser så blir råd heller plagsomme. Følelser lar seg ikke styres, men de kan faktisk bearbeides og over tid bli litt rasjonelle. Selvmedlidenhet og dyrking fører ingen steds fram. En liten stund kan vi gjøre det. Det er da skikkelig godt å føle ordentlig synd på seg selv... er det ikke? Legge skylden på alle andre? Ja for en er helt feilfri selv, og om man har noen feil så er de ikke på langtnære så store som andres feil. Så er det i bunn og grunn to ting som betyr noe her i livet.

Sorg og glede. Kjærlighet og tap. 

En kort historie om nesten alt

En veldig fasinerende bok å ta fatt på med nærmere 600 sider av fakta som er vel dokumentert med navn og årstall. Noen vil hevde det er tørt stoff, men han har gjort det veldig lesevennlig og forklart alt ned på et forståelsesfull nivå. Ved å lese boka fikk en lyst til å lese enda mer om de forskjellige emnene boka omhandlet. Du lærte noe på hver side omtrent. 

"Big bang" var ikke noen eksplosjon, men en ekspansjon. Universet utvider seg konstant, mens vår galakse er konstant, livet på jorden ble skapt av en kjemisk reaksjon fra en super nova i universets spede begynnelse. 

Jeg sleit litt med å komme meg gjennom kapittelet med dinosaurer, kanskje fordi det ikke interesser meg i det hele tatt. Jeg må innrømme at jeg sleit også litt om kapittelene om fysikk og kjemi. Men når han kom til de forskjellige bruksområdene, da var jeg med igjen. Jeg kan jo ikke hoppe over noe kapittel, for plutselig står det noe interessant. Som f.eks at arbeidsdokumentene til hun som forsket på stråling på 1800-tallet, fremdeles er fulle av sterke stråler slik at folk i dag må ha på beskyttelsesdrakt for å bla i dem. 

At når forskjellige stoffer ble oppdaget og tatt i bruk, skjønte de ikke langtidsvirkningen av å ha de nære før alt for seint. De som jobbet på blyfabrikker fikk permanente skader som sjangling og noen døde faktisk. De anvendte bly i absolutt alt, og det henger jo ennå igjen i bensinen til biler f.eks. Men i dag vet vi at det har en skadelig virkning på naturen og ikke minst at det blir lagret i blodet og skjelettet hos levende vesener. 

Kvantefysikk lå også litt utenfor både interesse og fatteevne. Når de snakker om noe som er mange milliontedel av et hårstrå og eksisterer såder. Men jeg var fortsatt standhaftig og leste side opp og side ned. Etter en stund så ble temaet geologi og det var veldig interessant. Kontinentplater, vulkaner, meteorittnedslag og annet mer fattende. 

Interessant hvordan verden har plassert de største byene på steder som statistisk sett skal blåses himmelhøyt nå veldig snart. Tokio er 30 000 år på overtid. Yellowstone nasjonalpark har alle signaler på nært forestående vulkanutbrudd, da hele parken er på en gedigen slette av krateret til en vulkan som har vært død i overkant lenge allerede. 

Halvveis i boka tar han for seg mer sånn livet er nå på en måte. Den dypeste kløfta i havet er Challengerdypet i Marianegropen i Stillehavet 10924 meter dyp. Der er trykket 1125 kilo per kvadratcentimeter. Verdens høyeste fjell er Mount Everest i Himalaya og måler 8844 meter. 

Så ble vi tatt med opp i atmosfæren, skyene og vannets sirkuleringssystem. Vannets mengde er konstant på jorda. Så det samme vannet som dinosaurene drakk er det samme som vi drikker i dag. Inne i jorda og alt som finnes der og samspillet det fungerer i. Bakterier og mikrober som er i alle ting. Til og med inne i steiner inne i jorda. Blir de pulverisert av laserstråler så omgrupperer bakteriene seg og blir til nye. En av en million eller så blir til en mutasjon. Noen bakterier lager en ny generasjon hvert 9. minutt, mens andre kan bruke 500 år på å få til en ny generasjon. At bare en av tusen kan dyrkes i laboratorier...

Jeg visste ikke at virus kunne angripe bakterier, at noen dukker opp av det blå for å forsvinne like raskt igjen helt uten videre. At det faktisk ikke er bakterier og virus vi dør av, men at kroppen dør når den prøver å bekjempe dem. At de kan endre celler til å gjøre så kroppen angriper sine egne celler. At om noe havner på feil område enn det pleier å være så blir de farlige for seg selv. At noen angriper iløpet av minutter, mens andre kan ligge latent i kroppen i årevis før de plutselig angriper og døden inntrer iløpet av timer. 

Videre i boka går den inn på fossiler og hvor lite av forhistoriske dyr som er blitt fossiler og hvor lite område de faktisk kan danne seg fossiler. Slutten av boka tok for seg mange sammenligninger for å sette ting i perspektiv. Blant annet om hele jordas eksistens ville bli delt inn i et døgn, så ville ikke dinosaurene komme trampende før ved 23 tiden på kvelden, 23:40 forsvinner de og pattedyrene kommer. Menneskene dukker opp 1 minutt og 17 sekunder før midnatt. Tenk det du. Grovt sett har 70-90% av alt liv blitt utryddet 4 ganger og det har tatt millioner av år å få opp bestandene igjen. Ingen av de fire gangene kan vi med sikkerhet si hva skjedde. For 245 millioner år siden forsvant 95% av fossilartene vi kjenner til, for aldri å dukke opp igjen. Totalt har 99,9% av jordens arter blitt utryddet, derfor kalles planeten vår for dynamisk.

Vi står grovt sett igjen med rundt 20 grunner til utryddelsestilfellene. Global oppvarming, global nedkjøling, forandringer i vannstand, oksygen utmattelse i havene, epidemier, enorme lekkasjer av metangass fra havbunnen, kollisjoner med meteorer eller kometer, løpske orkaner, gigantiske vulkanutbrudd, katastrofale utbrudd på sola for å nevne noen. Når en har lest boka sitter en igjen med tanker om hvor tilfeldig livet er, alt fra når det startet, hvordan det har klart seg og hvor lite vi veit om alt vi omgir oss med. Vi veit mer om månen enn om vår egen jord under jordskorpa, for ikke å snakke om havdypene. Alt i alt så er alt bare antagelser og sannsynlighetsberegninger, for gang på gang så har jordsystemet bevist ting som er helt usannsynlig at skal kunne skje. Jeg anbefaler virkelig å lese boka, den gjør vitenskapen forståelig for deg og meg uten at vi har doktorgrader i hytt og pine.

Boka tok for seg både kromosomer og DNA, og hvordan vi utviklet oss. Den langvarige debatten om utviklingen fra apen til det vi er i dag, som slett ikke er noen sannsynlighet lenger.

Liste #31

Velg et sted jeg vil ha mer orden og struktur i mitt hjem eller på min jobb. Et reint og velorgansisert sted er et enkelt sted å få ro i sinnet og glede.

Vil du være med på årets utfordring?

Hver søndag klokka 12 kommer en ny liste, vil du være med på denne utfordringen og skape deg et lykkeligere liv?  Forhåpentligvis blir listene like godt gjennomtenkt alle som en. Nytt år, så 2019 har jeg skikkelig trua på! Vil du være med så skriv en kommentar i kommentarfeltet.

Sommerens siste måned

Frokost søndag morgen, baguet med røre jordbærsyltetøy og iskald melk. Fortsatt temperatur mot tretti tallet og ingenting annet enn verandaliv gjelder egentlig. Hundene får jevnlige dukkerter i butten på gårdsplassen og sover for det meste i skyggen resten av tiden. Kattene har kampert i kjelleren, der det er forholdsvis kaldt da to av veggene er under bakken.

En  liten titt på Hr Yr så lovet han nedbør iløpet av noen dager, så da tenkte jeg at å klippe plenen er egentlig ganske fort gjort. Jo førti minutter aktivitet går helt greit tenkte jeg. Jo da, svetten randt og graset føyk og plenen ble klippet alle steder. Jeg fikk vasket en maskin med klær også, så det ble riktig bra til å være så varmt. Gulvet trenger absolutt en vask, men det skjer ikke før det er kaldere i været. 

Når jeg la meg i går leste jeg noen kapitler i ei ny bok. Den var faktisk veldig bra, så jeg har vel mer eller mindre lest i hele dag innimellom nettaviser og litt spilling på mobilen. Må jo ha litt variasjon iløpet av dagen. Blir nok sein kveld på verandaen i dag også, for å gå inn for tidlig er reine badstua med kveldssola rett inn i stua. En anelse kaldere på soverommet, men kaldt kan jeg ikke skryte av at det er akkurat. Når Patran flytter hjemmefra så tror jeg jammen jeg sniker rommet hennes. Det er det kaldeste i hele huset.

Når søndag går over i mandag og jeg ikke er det minste trøtt. Leser på verandaen til det er så mørkt at det er vanskelig å skjelne bokstavene. Men kose seg må man. Kose seg og kose seg... jo på en måte koser jeg meg, men for første gang så savner jeg oppriktig å ha noen der for meg. Kanskje jeg begynner å bli sliten etter snart femti år å måtte klare alt selv, ikke ville ha hjelp, ikke krøsse noen. Tenk å bare ha en der som skjønte meg og hvordan jeg er og som trives sammen med meg. Sånn helt uforpliktende venn som ikke krever all verden.

Klokka ringte og jeg måtte på jobb. Handlet inn til lunsj før jeg kom og jammen måtte jeg ikke lage litt pasta carbonara til lunsj. Det ble en liten blanding mellom hjemmelaget og poselaget. Godt fornøyd var dem over resultatet. Noen forsynte seg opptil flere ganger til og med.

Gradestokken viser fortsatt nærmere tretti grader så da ble det tur på Breivannet på kvelden. Det var folk alle steder og mye biler på veien langt til skogs, så det var ikke så lenge vi var der. Det er liksom ikke det samme som det var tidligere med en fredelig plass ved et skogsvann som du kunne sitte å kose deg ved. Men Bella fikk kjøretur og svømmetur sammen med Ronja, så da fikk vi nå litt fornuftig ut av kveldinga. Resten av kvelden ble på verandaen med ei bok. Farget håret i håp om å få litt forandring, så nå er jeg klar for en ny dag.

Tretten grader og regn tirsdag morgen. Egentlig litt godt. Det var levelig på jobb og når jeg kom hjem ble det en sårt trengt gulvvask. Mye grus og ikke minst utrolig masse hår. At noen av dem har igjen noe pels de ikke trenger synes jeg er merkelig. Skikkelig kaldt føltes det utpå kvelden, så det ble et par vedtre i ovnen før jeg la meg til kvelds for å lese litt.

Fortsatt kaldt onsdag og litt regn på formiddagen, men etter jobb så ble det bytur på Bella. Det trengte hun virkelig, for det var noe som var skummelt. Mange lyder, men folk var helt topp. Endel stoppet for å klappe og noen slo av et par ord.

Jeg kan ikke skjønne at ting skal ta sånn tid, men når en ikke gidder å foreta seg noe så blir jo det uunngåelige bare trenert, men ikke avlyst. Så jeg venter ennå på bevis for at skilsmissen er gått igjennom. 30. mai og et digitalt klikk, så kunne det vært i boks. I motsetning så får jeg kopi av all skriftlig kommunikasjon som fylkesmannen ikke får svar på av motparten. Ingen kan jo nekte å bli skilt når alt det formelle er i orden, så jeg skjønner ikke hvorfor det skal ta måneder for å bli ferdig. 

Jeg er ikke desperat, jeg er vel egentlig litt kravstor. Jeg har det bra aleine og trives i eget selskap. Kjeder meg aldri, for jeg har fantasi til å finne på noe om den situasjonen skulle inntreffe. I teorien har jeg ikke værtmer enn ett år velså aleine, men i praksis har jeg vel egentlig vært aleine i de ti-tolv siste årene. Jeg fikk et glimt i vår av hvor fint ting kan være, men fine ting varer sjelden lenge. Etter fire måneder er det vel bare å innse at slaget er tapt og porten er lukket. 

Men ny dag og ikke minst ny måned. Torsdag og praktisk talt helg! Ny måned betyr ny månedsavslutning og nok å gjøre. Det gjør at dagene nærmest flyr avgårde når en har mye å gjøre. 

På jobben tok jeg bilde av blomstene når jeg kom i dag. Det er synd de ikke blomstrer så lenge, for de er nydelige når de står på. Etter jobb ble jeg bedt bort til mamma på spagetti og kjøttsaus, før det ble sosialiseringstur med Bella.

Vi skulle møte Kjersti og Frida klokka seks på Røssholmstranda. Jeg kunne ikke klage på våte hunder som var fulle av sand mente Kjersti, for det var eksklusiv SPA behandling. Nå ja, hvorfor unnet ikke Kjersti seg slik behandling da?

Jeg trodde ikke Redneck festen var før i morgenkveld, men de var i full gang da vi kom. Kanskje jeg skulle tilbragt helga der? Frityrstekte poteter frister alltid, så det ble dagens andre middag og en brus på kafeen før vi dro hjem igjen . Bella imponerte med sitt og bli når jeg skulle hente maten min da den var ferdig.

Kvelden ble tilbragt på veradaen, for nærmere ettertanke om man kan kalle det det. Jeg fikk en liten overraskelse servert, og er det noe jeg ikke liker så er det overraskelser. Så nå har jeg to valg, ta en bitte liten tur i kjelleren eller så er det tilbake til samme hardkjøret jeg har hatt noen runder på tidligere. Jeg har ikke lyst til noen av tingene for å være ærlig. Men akkurat nå har jeg ikke mer enn de to valgene.

Fredag og egentlig halv dag på jobb, men det ble litt over full. Helt greit å ha noe å henge fingrene i og tankene opptatt med månedsavslutning i regnskapet. Akkurat nå kjenner jeg at det er fryktelig godt med helg, og at jeg har mange ferdige innlegg som kommer som perler på en snor framover. Kjenner det er godt med kun fire arbeidsdager neste uke før det er en ukes ferie... Da skal jeg sove, dra dyna over hodet og ikke gjøre noen verdens ting...



Fredagen ble tilbragt på verandaen, med bok. Ikke var den så god heller, men det er nå noe å lese i. Det er helt merkelig at det aldri skal gå min vei, at ting bare skal være sånn glimtvis bra. De store øyeblikkene med lykke ønsker jeg vel egentlig ikke at kommer, for jeg vet de varer aldri... De etterlater seg store svarte hull som det ikke er lett å komme seg opp av. Snart er det vel ikke noe vits i å prøve engang, for det dukker bare opp noe nytt...

Lørdagen ble det knallvarmt igjen og noen aktivitet utenom verandaen var utelukket. Resten av dagen skal også tilbringes her, og kvelden og morgendagen før det er jobb igjen på mandag.

Squashen har begynt å blomstre.

Det har jammen tomatplantene også. Riktig så mange blomster.