Grisefigurmuseum i Bjøneroas dype skoger

På skogen mellom Bjoneroa og Nes i Ådalen er det dårlig mobildekning og langt mellom husene. Likevel er det én spesiell ting som trekker folk til området. Eller mer nøyaktig: 9243 grisefigurer. Når jeg kommer over en slik artikkel i ei nettavis. Da kommer jeg på at Hege også har nevnt at hun hadde dumpet innom dette museet. Med fremdeles vondt i kneet må man jo finne på noe som ikke innebærer for mye aktivitet. 

Kenneth og Ingrid slo gjerne følge dagen etter da jeg hadde ymtet frampå at det kunne jo være gøy å titte innom der. Jeg googlet litt rundt og kom over Facebooksiden for å finne adresse, åpningstider og annet som kunne lønne seg å vite før vi dukket opp en søndag i romjula.

Jeg fant ikke åpningstider på nettet, men vi tok sjansen og når vi kom fram så sto det lapp om at det var bare å gå rett inn og skrive seg inn i gjesteboka om det ikke var noen hjemme. Vi låste opp døra, leitet etter lysbrytere og gjorde store øyne. For en samling av griser!

De fleste samlinger starter i privat eie, grisefigurmuseet er ikke noe unntak.

Med -12 grader ute, var det knapt mer i museet heller. Ingen fyring, men det gjorde ikke noe. Det var ikke bare de små som fikk stjerner i øynene, 

Det ble mye "se pappa" Sofie gikk litt rundt, for hun er veldig flink til ikke røre ting, men måtte opp på armen for å varme seg litt i teppet.

Grisene var samlet i grupperinger både etter tema, hvem som hadde donert dem og noen hvilket sted de kom fra. Noen hadde en historie, mens andre var bare en i mengden.

Nye og gamle i skjønn forening.

En av de som henger over hyllekanten hadde han to av, så da er de i en eske så du kan plukke og ta med deg, 

Det er ikke inngangspenger, men alt er basert på en liten donasjon. Han har vipps, men ikke mobildekning, så da må du donere i sentrale strøk isteden. Sofie fant seg to griser og jeg fant meg to, så da ble det en donasjon når vi kom til Nes i Ådalen for å spise middag.

Det holdt ikke å gå en runde i det museet. Jeg tror sikkert jeg hadde tre eller fire runder og så nye griser hver runde.

Når vi gikk ut for å dra, så kom det en ny bil inn på tunet. Det var flere som hadde tatt turen på søndag.

Museets egen Red light district. 

På sommeren pleide han å få tegninger av barna som kom på besøk på museet. Da må man jo ha egen postkasse som blender inn.

Han hadde endel batterigriser også, og var veldig ivrig på at Sofie skulle ha en flott opplevelse. Så alle med batterier som virket fikk spilt en melodi og vrikket på kroppene sine. Her følte både små og store seg velkomne. Man blir jo som barn igjen når man er i slike omgivelser.

Noen griser drar jeg kjensel på, andre var helt ukjente

Jeg har små figurer av endel hjemme hos meg, men griser hadde jeg ikke. Så da var det naturlig å få seg et par av dem.

Grisen har en sentral rolle i jula, så da var det jo naturlig å samle julegrisene i egen krok.

Det var til og med et eget sjakkbrett med grisebrikker

Mange var veldig detaljerte

Grisefigurer er finere enn grisen er i virkeligheten synes jeg

Du trenger ikke like griser for å la deg fascinere av denne samlingen her.

Slike griser var det mange av når jeg var liten, De sto ofte på badet til folk

Slike kjøpte folk med seg fra syden. Rart hvor fine ting ser ut når man er på ferie, så kommer man hjem og plasserer tingene i et skap isteden.

Det var ikke bare på veggene det var griser, de hang fra taket også

Sjarmør denne her

Til og med bacon tannkrem hadde han fått tak i.

Det var både gensere og boksere der

Ved døra ble vi ønsket godt nytt år. 

Denne spilte musikk og hadde det vært vann i badekaret hadde såpeskummet gått over kanten

Overraskende mange av grisene hadde klær på seg

Ved inngangen ønsket denne deg velkommen

Felles ved omtrent alle sammen er at det så ut som de koset seg veldig. Uansett hvilke situasjon grisene befant seg i.

Det overrasket meg at han hadde katalogisert alle grisene med nummer og på lister på datamaskinen, men bare med nummer ikke med bilde.

Ta deg en tur til Vassendvegen 36, 3522 Bjoneroa for å oppleve denne seansen selv