Ikke så enkelt å finne vann for hundene når det har vært 10-12 kuldegrader i mange dager nå.
*
*
På vei oppover mot Holleia, ikke noe sol på måsasia, men etterhvert som vi nærmet oss toppen ble det varmere og varmere. På toppen skein sola og det ble riktig så varmt etterhvert.
Så nådde vi toppen av alle bratte bakkene og Langedal flater ut innover Holleia.
Det er lange avstander før du kommer til sivilisasjonen igjen, så en kan gå i flere timer uten å møte en levende sjel.
Det er pleie for sjelen...
Jo lengre oppover vi klatret jo varmere ble det. Når vi nærmet oss Høgås så var det bare å kle av både meg og Ronja.
Når en nærmer seg toppen på Holleia på 570 meter på Høgås, så kan en se helt til Krødsherad, Tyrifjorden, Vikefjell og Ringkollen.
I dag var Tyrifjorden dekket av et tykt teppe av tåke.
Sofasliterene går glipp av mange herlige opplevelser.
Med hvite fjelltopper i det fjerne så er det sikkert at det ikke blir noen flere fjelltuerer før neste år.
Baksiden av Høgås, nå er det bare å vende nesa hjemmover igjen.
Høgåstoppen!
Varden er reist, så det er ingen tvil selv om den gamle veiviseren er lent opp mot en buske i nærheten.
Så høyt oppe er det ingen høye busker, bare små tykke kronglete bartrær.
Om snøen tar knekken på dem, så skyter de ut nye greiner neste vår.
Hele Holleia er full av myrer og små tjern blant små fjelltopper.
Men med is på alle tjern så var det ikke mye vann til hundene når vi gikk nedover fra solskinnet og ned i skyggen.
Nydelig
Halvveis hjemmeover ligger et stort tjern som heter Kroktjærn.
Helt nede ved vannkanten ligger det en tømmerkoie.
Mounty testet istykkelsen flere ganger, men det ble ikke noe bad på han.
Det er en god følelse å være ute i naturen med hundene. Skjønner ikke på de som vil bytte ut denne turen med en tur på kafe med masse folk isteden. Nei takke meg til fred og ro isteden.
Vi tok noen småpauser i sola.
Noen gir aldri opp livs håpet.
