Jeg hadde tenkt å gå rundt Sandvatnet, men det gikk ikke ann. Så da var det bare å se seg om etter en alternativ rute. Jeg hadde ikke tenkt å klatre i dag, men jammen ble det ikke 924 meter på Sandvasskollen. Jeg visste jeg var nære Ådalen, men at jeg hadde vært så nære Gyranfisen visste jeg ikke.
Tåka lå tung over Frisvatnet på morgenen, men jeg håpet jeg skulle få se sola når jeg kom litt opp i høyden.
Det ble noen stopp før jeg parkerte bilen og kunne ta fatt på turen.
Litt stemningsbilder skader ikke, naturen er nydelig!
Alt tyder på at det blir en fin dag ute i sola.
Så var det bare å finne en plass til bilen, for jeg skulle jo gå rundt Sandvatnet. Der har jeg ikke vært tidligere, og i og med at det er en så nydelig høst så kan det hende at dette ikke blir den siste turen til fjells i høst... det er lov å håpe.
Bilen parkert ved bommen og hundene ute, da var det bare å sette kursen mot Sandvatnet. Veien gikk langs med Sandvasskollen og rundt for å fortsette langs vannet.
Tror ikke de hadde planer om å hente denne med det første.
Vi fulgte en sti ned fra veien for å komme ned til vannet.
Så kom vi ned til vannet og jeg skjønte at planen min med en flat fin runde rundt vannet ikke var praktisk mulig. Om det var for høy vannstand eller om det rett og slett ikke er praktisk mulig noen sinne... Men hundene fikk iallefall litt vann og muligheten for et bad.
En liten rast på Rigmors benk, for å legge en ny plan for dagen. En rask titt rundt viste at det var en fjelltopp i umiddelbar nærhet. Jeg fant ut at jeg skulle fortsette veien et lite stykke til innover for kanskje finne en sti mot toppen.
Varmt i sola i dag
Siste sup før vi gikk videre.
Vi fulgte en vei som hadde peiling til toppen, men vi endte opp ved en hytte litt oppi lia. Når en har hytte på et sånt sted så regnet jeg med at det var en sti oppover i lia for å komme til toppen. Men noen tydelig sti var det iallefall ikke.
Det endte opp med at jeg lot hundene lede ann, så sant de hadde peiling oppover.
Sola steika virkelig oppover i lia, så det var greit med en pust i bakken.
Mounty
Når vi nærmet oss toppen så ble det mer og mer komplisert å finne en mulig passasje for å komme helt fram.
Svetten rant og pulsen steig
Når jeg snudde meg for å nyte utsikten nedover igjen. Langt der nede ser du Sandvatnet og den bratte lia vi klatra oppover.
Sandvatnet
Men toppen er ikke toppen
Hundene begynte å bli ganske tørste, for det var rimelig tørt oppover fjellsiden.
Ronja var foran for å speide etter et sted å gå videre.
Dronninga på haugen trenger en klipp.
Så var vi endelig på toppen, da hadde jeg peiling rett over, men det skulle vise seg at ikke var så enkelt som jeg hadde trodd.
Kongen på haugen
Litt rart å se bort på fjellet jeg pleier å gå på
Over kanten er resten av Vidalen og Ådal
The edge
Andre veien så ser en Roligfjellet
Plutselig var det sånn på alle kanter. Jeg kunne kanskje kommet ned, men med to hunder så er det bare å glemme.
Da var det bare å gå tilbake for å prøve å komme rundt og ned slik at en kunne komme opp på neste haug.
Serriøst,vi kommer ikke ned her heller. Litt frustrerende når vi skal til enden i bildet. Ikke så gøy å gå stikk motsatt retning da.
Mounty er litt selvstendig og finner egne veier, han synes ikke jeg er noe flink til å komme opp med løsninger på tur. Nei nei, greit det så sant vi ender opp på samme stedet til slutt.
Når vi kom ned så jeg at vi muligens hadde klart å snike oss ned litt tidligere enn vi gjorde, men da måtte vi forsert den tette skogen. Det hadde sikkert vært mye mer slitsomt enn å gå noen meter lenger tilbake før vi gikk ned igjen.
Helt på toppen der hadde vi vært tidligere.
Endelig litt vann på hundene. Utrolig tørt på dette fjellet.
Slitsomt å være liten i sånn lyng. Og ikke minst slitsomt når vi kom hjem og hun var sånn nogenlunde tørr, slik at fjerning av rusk og rask i pelsen kunne starte.
Mounty trenger en klipp han også. Bare disse jentene blir ferdig med løpetiden sin så blir det bad og klipp på hele bunten.
Man må nyte øyeblikkene når en nærmer seg nedstigningen. Putten med en vanvittig blåfarge.
Vidalen med Fellesbeite og Ådalen mot Hedalen dekket av tjukk tåke. Dette er et vernet område. Bevaring av bjørnestammen var et utgangspunkt og hovedtema fra 1920-tallet og til 1950-tallet. Bjørnens leveområde måtte vernes, og landskapsvern fikk større vekt de neste 30 år med endelig verneplan vedtatt i 1985.
Stortingsmeldingen kom i 1981 og delte vernet opp i to landskapsvernområder: Vassfaret–Vidalen og Indre Vassfaret. En grunn til skillet var at jordbruksinteressene stod sterkt i Vidalen med start av fellesbeite i 1980. Dessuten ble det tillatt å føre opp driftsbygninger og nye skogshusvær i Vassfaret–Vidalen. I tillegg til Bringen, inneholdt meldingen forslag til flere nye naturreservater, med de mest kjente hiområdene for bjørnen.
Fortsatt lokal motstand og regjeringsskifter, gjorde at saken stadig ble utsatt og først i 1985 ble stortingsvedtaket gjort, altså hele 20 år etter Gudmund Harlems svar i Stortinget. Det var ikke bare, men mest bjørnefredningen, som ga bakgrunn for vernet av Vassfarområdet. For å verne bjørnen, var det vesentlig å verne leveområdet, om det nå var høyereliggende og bratte, men ofte frodige skoglier eller blåbærgranskog av god bonitet. Sendrektigheten i vernesaken har gjort at bjørnen nærmest har gått ut, men noen av skogliene og de fine dalene med vann og vassdrag har vi fått tatt vare på for etterslekten.
* *
Vidalen og Ådalen, Storrustefjell, Sandvannet, Soknedalen og Roligfjell
Langt der nede er bilen parkert.
Når vi kom til den riktige toppen var det en sti vi kunne følge, denne stien endte opp i en vei. Det ble en liten omvei, men det er raskere å gå veien enn å gå skauleis i tett granskog i bratt terreng. Ikke er det enkelt å orientere seg eller finne fram.
Langs veien var det dinosauregg.
Endelig kom vi ned til bunnen av dalen og kunne leite etter veien som førte til bilen.
Til en forandring så hadde jeg med meg telefon i dag og kunne sjekke kartet. Hadde jeg ikke det så hadde jeg nok ikke turt å følge veien så langt som jeg gjorde. For den gikk rett i feil retning enn der bilen sto. Men jeg kom til et veikryss til en blindvei lenger nede som jeg kunne gå tilbake.
Vidalen og Ådalen, Storrustefjell, Sandvannet, Soknedalen og Roligfjell
Langt der nede er bilen parkert.
Når vi kom til den riktige toppen var det en sti vi kunne følge, denne stien endte opp i en vei. Det ble en liten omvei, men det er raskere å gå veien enn å gå skauleis i tett granskog i bratt terreng. Ikke er det enkelt å orientere seg eller finne fram.
Langs veien var det dinosauregg.
Endelig kom vi ned til bunnen av dalen og kunne leite etter veien som førte til bilen.
Til en forandring så hadde jeg med meg telefon i dag og kunne sjekke kartet. Hadde jeg ikke det så hadde jeg nok ikke turt å følge veien så langt som jeg gjorde. For den gikk rett i feil retning enn der bilen sto. Men jeg kom til et veikryss til en blindvei lenger nede som jeg kunne gå tilbake.
Ved denne hytte sluttet veien, da skulle jeg bare skrå litt til høyre så var veien ifølge kartet. Men kartet på telefonen hadde ikke dette vannet på sitt kart. Etter størrelsen så hadde det ikke akkurat dukket opp i går heller liksom,
Det gikk en sti langs vannet og det var lagt stokker i myra, så jeg tok sjansen på å følge den stien siden retningen var riktig.
Vannet var demt opp midt i myra.
Sandvasskollen, tenk helt der har vi kommet oss fra.
Som du ser, ikke helt enkel å ta seg fram på.
Det gikk en sti langs vannet og det var lagt stokker i myra, så jeg tok sjansen på å følge den stien siden retningen var riktig.
Vannet var demt opp midt i myra.
Sandvasskollen, tenk helt der har vi kommet oss fra.
Som du ser, ikke helt enkel å ta seg fram på.
Øverst til høyre er Gyranfisen. Jeg har prøvd meg på den tidligere fra Ådalssiden, men neste gang så vet jeg at jeg skal ta Vidalvarianten. På vei ned igjen fra tur så så jeg hvor stien gikk opp til Roligfjellet og derfra så er det jo bare å gå mot høyeste toppen.
