Vi hadde ikke gått mange hundre meterne fra parkeringen før vi ble ønsket velkommen til skogs.
Jeg så den ikke før Tessy hoppet bakover og jeg var rett ved siden av den. Da var det bare to raske skritt bakover og stå helt rolig så hoggormungen snudde seg rundt og krøyp til skogs igjen.
Veien til Trollfossen er så kjedelig, traske i skauen og bli mer eller mindre våt av all klina på stien. Noen glimt av fjellet får man før man er framme, men ikke så mange.
Halvveis så må man krysse bekken, det er godt for Mounty og Tessy.
Ingenting som et avkjølende bad på veien oppover i solsteiken. Da får de slukket tørsten samtidig.
Enkelte steder var det brei tørr sti som var enkel å gå.
Så var det partier som en ikke kunne kalle sti i det hele tatt, bare et stort gjørmehull.
Etter firekilometer fra parkeringen så tok ferden ut på Fjellelvas flaberg. Når det er så lite vann i elva så er det en ypperlig tur å gå elva oppover isteden for å gå stien som går langs elva.
Jeg skjønner ikke at det er så mange som stopper når de kommer til fossen, det er jo derfra og innover fjellet som er nydelig fjellopplevelse. Fram til fossen er det jo bare skau.
Det ble en liten stopp ved Trollfossen for å leite etter dagens første cache, jeg måtte leite litt for sola var ganske skarp og da er det rimelig mørkt mellom steinene. Etter dagens første møte med en liten amfibiesak så er det ikke akkurat mellom steiner du stikker hånda uten å se noen ting.
Vann er en fasinerende ting å ta bilde av, det er i konstant endring. Mens jeg leitet så tok Patran bilder, og det fortsatte hun med oppover helt til vi kom til topps ved fjellvannet som Fjellelva starter.
Her ser det ut som bildet er satt sammen av to forskjellige bilder, men det er bare fossekanten som er så skarp.
Jeg har aldri vært ved Fjellelva i vårsmeltingen, det må være et flott skue.
Bare så vidt vannet renner over kanten, men det blir mange liter av likevel.
Kanskje det blir en fotograf av Patran på sikt...
Det rare er at alle som har gått opp til Trollfossen så endrer de profilbilde på FB, akkurat som om det skulle være en bragd å gå dit.
Når cachen var signert så var det på tide med litt drikke og kjeks. Ikke ofte jeg har sekk på tur, så når man har dratt med seg litt fornøyelser så fikk en da nyte dem også.
Bitte litt våt i rumpa ble en av å sitte så nære fossen og ha to nybadede flater ved siden av seg, men så varmt som det var så tørket det raskt.
Ser nesten ut som elva renner oppover.
Men den renner nedover.
Det var ikke en bil på parkeringen når vi kom, og ikke en sjel å se. Når vi var ferdige til å gå videre innover mot Fosstjernet som du først kommer til.
Røsslyngen har en sterkere farge så høyt til fjells.
Mange steder oppover elva som ser ut som "kanten av verden"
Noen ganger ble fotografen litt på etterskudd, så da var det bare å ta det med ro og nyte sola.
Som regel er det jeg som tar alle bildene på tur, men når andre har tatt så er det like morsomt å gå gjennom for å se når en kommer hjem. Denne gangen var det plenty med bilder å bruke for å dokumentere turen helt inn til Øvre Prestegardstjern,
Denne strekningen har jeg gått mange ganger og jeg kommer sikkert til å gå en tur til eller to før snøen kommer til vinteren.
Vannet i Fjellelva var iskaldt, men i alle vannene holdt det en brukbar badetemperatur fortsatt.
Til tross for at det var varmt på tur så var det bare hundene som benyttet seg av "badekaret" litt lenger opp i elva.
Snart på toppen av første etappe.
Der hvor elva var smalere var det riktig til fart i den.
Cachene innover Naustegardsfjellet får ligge til høsten, det er da det er flott å gå i fjellet. Kanskje Lady er bedre i bakbeinet sitt. Kan ikke legge ut på langtur når hun tidvis halter. Godt jeg ikke hadde meldt henne på noen utstilling som jeg hadde tenkt. Sist jeg meldte henne på så begynte hun å halte på frambeinet. Kanskje det er for å poengtere at hun ikke vil på utstilling? Ikke godt å bli klok på sånne gamle sære frøkner.
Selv om jeg liker meg i fjellet så frister det ikke å gå med stor oppakning, telt og sovepose. Nei da står jeg heller tidligere opp og kommer seint hjem.
Men om en måned eller så så skal jeg opp på toppen her.
Hele elva er nesten en sammenhengende foss oppover.
Mounty og Tessy hadde utallige bad oppover.
Ikke noe å si på turfølget.
I enden av Nedre Prestegårdstjern så ser det igjen ut som enden på verden.
Der er det litt granskog rundt, jeg tenkte å ha litt forandring, så vi gikk rundt vannet på andre siden enn der den blåmerka stien går.
Siden vi skulle nedigjen samme veien, så var det kjekt med et lite avbrekk.
På toppen gikk vi langs stien til vi kom opp til Øvre Prestegardstjern, det var forholdsvis flatt og ikke så mange steiner å balansere på i elva. Da er det raskere å følge stiein.
Du kan si hva du vil, men jeg synes det er lekkert på fjellet.
Siste oppoverbakken før vi skal sette kursen mot bilen igjen.
Fristet å bade litt, men den delen var det hundene som tok seg av.
Ser du "udyret"?
Så var det avkjøling på gang igjen.
Tenk når denne er full av vann!
Da hadde det vært litt tyngre å ta seg fram hit.
Vi møtte et par iløpet av turen innover i fjellet, ellers var vi ensomme vandrere. Så går folk her i helgene og går formelig i kø til Trollfossen.
Hundene fikk en velfortjent svømmetur.
Mounty bare nyter
Langt der nede er bilen parkert.
Like fint å se seg tilbake som framover når en er på langtur.
Mengder med bløutmølte var de på myrene innover.
Tålmodige turvenner satte seg bare ned for å hvile, multer ville de ikke smake på. Enda så godt det er.
Frosken prøver å gjemme seg, vi så mange frosker iløpet av turen.
Nedre Prestegårdstjern
Siste fossefallet å klatre opp før vi var framme ved dagens ende punkt.
Siste kneika var litt bratt da vi gikk på andre siden enn der stien gikk, men det gikk greit. Ikke en cachetur uten litt bushing.
Nedre Prestegardstjern
Og når en snur seg så ligger Øvre Prestegardstjern der og bare venter på besøk
Rimelig stort å gå rundt uansett hvem vei jeg velger når jeg må på andre siden.
Endelig var Øvre Prestegardstjern i sikte og jeg kunne plukke dagens siste cache. Denne ble enkelt funnet på odden på andre siden av vannet.
Hundene og Patran ble parkert på en haug for å hvile litt og kose seg med potetgull mens jeg leitet etter cachen.
Vi fylte opp vannflaskene som vi hadde tømt på vei oppover
Mengder med multer alle steder rundt vannet, bare å spise så lenge en orket. Det er eneste gangen jeg spiser multer, når jeg kan plukke de rett i munnen.
Bare å glede seg til høstfargene kommer.
Greit med god merking av stier når en er på ukjente trakter, men på kjente trakter så stikker en innom stien i dann og vann.
Så gikk turen tilbake til bilen.
