Randsfjorden rundt

Et stort geocacheprosjekt nærmer seg slutten og den store nedtellingen er godt igang. Med litt dårlig vær på morgenen og ingen andre planer så kjørte jeg og Ronja en tur rundt Randsfjorden. Mange grønne bokser på kartet gir mange gule smilefjes etter endt dag. Med nylagt asfalt så var veien slett ikke aller verst å kjøre på heller. Rart med sånne sideveier, det er liksom ikke så farlig med vedlikeholdet på dem.

I Norge kom tegl i bruk omkring 1300, den ble mest brukt til kongelige anlegg som kirker og borger. Fra omtrent midten av 1700-tallet kom flere teglverk i drift. Det ble innført påbud om bruk av mur i byene på 1800-tallet for å redusere brannfare. Dette var med på å sette fart i den norsk eteglproduksjon.

Det var som med så mye annet, munker som bragte sin kunnskap om teglfremstilling med seg på sine vandringer fra land til land. Fra munkene spredte produksjonen seg etterhvert til befolkningen, først som en attåtnæring til jordbruk. Bøndene laget små enkle anlegg som i første rekke var beregnet for å dekke gårdens behov for stein. Det hendte nok også at de dekket lokale behov.

Tradisjonell teglproduksjon foregikk i seks trinn:

1.Utgraving

2.Bearbeiding

3.Forming

4.Tørking

5.Brenning

6.Sortering

Hvert trinn i produksjonen hadde egne fagfolk. Den første var "leirmannen" som trillet leire til møllen. Deretter kom "møllemannen" som sørget for at en passe stor del av ferdigmalt leiren ble brakt videre til en "evnetager", som delte leira opp i mindre deler og laget emner til formeren eller Strykeren". Strykeren tok et av de ferdiglagde, myke emner og klemte det godt ned i en urstensform, som ble tatt opp av et trau med vann. Så ble oversiden strøket jevn med en stokk, og den ferdige steinen ble hvelvet på ett bærebrett, mens den ennå lå i formene. "Avsetteren" løftet så formene av steinene, og la den ned i vanntrauet og bar mursteinen til tørkeplassen. Den siste mann i laget var "bankeren", som banket de ferdige steinene frie og faste med en treklubbe etter at de hadde stått og tørket noen dager. Arbeidet ble etterhvert overtatt av maskiner som gravde leiren ut av bakkene, så gikk den ofte med kabelbane til anlegget, og ble malt i store elektriske møller, hvor leire ble klemt ut og kappet automatisk i riktig størrelse. Etter at steinen er tørket, ble den brent i ringovner. Teglstein er en samlebetegnelse for kunstig stein i standardiserte størrelser, laget av leire som enten er brent i ovn ved høy temperatur, eller bare tørket. Tradisjonelle teglprodukter i Norge er vanlig murstein, takstein og drensrør. Først ute her på Jevnaker var de på Prestegården, hvor de startet produksjon ca 1776. Det lå også teglverk på Nesbakken, Halvorsbøle og Kammerud, men disse har jeg ikke klart å finne noe informasjon om. Det største og mest kjente er Onsager Teglverk.

Onsager Teglverk ble etablert på gården Onsager etter et økende behov ved Hadeland Glassverk for varmesikkert byggemateriale. Her var det god leire og lett ankomst til fjorden. Noen kilder sier at teglverket ble bygd i 1890-årene, mens andre sier at det ble bygget allerede i 1827. Produktene var murstein, takstein og drensrør. Kapasiteten var ca. 1,5 millioner enheter pr. år. Arbeidsstyrken var ca. 40 mann i sommerhalvåret og 9 mann i vinterhalvåret. Verket hadde en liten ringovn. Taksteinen ble delvis formet for hånd og delvis på en eksenterpresse. Rørmaskinen var en liten strengpresse.

All mursteinen ble håndbanket. Driften var ujevn i de vanskelige 1920-årene da økonomien i landet var svak, og på slutten av 1930-årene var det kroken på døra. I etterkrigstiden ble det gjort forespørsel fra Staten om å få driften igang igjen, men da var verket allerede forfalt betydelig. (Bl.a. fordi det da var det vanskelig å hente inn sesongarbeidere.) I dag står bare ovnspipa igjen ved Onsager. Men om du beveger deg litt rundt i skogen her, vil du også finne rester etter både brygga og maskineri.

Den er tegnet av arkitekt Heiberg. Kraftstasjonen er oppført av byggmester Joh. Olsen i teglstein fra Onsaker teglverk. Transport av alle materialer og stein foregikk med båt for det fantes ingen vei forbi Toverud på denne tiden.

 Tomta til Toverud kraftstasjon ble kjøpt av Hadeland elektrisitetskomite i 1913. Tidligere hadde Engnæs Tresliperi som ble etablert 1895 benyttet vannkraft fra Toverudfossen til drift og lys i tresliperiet. 

Tresliperiet lå ved Sortungselvas utløp ca. 600 m sør for kraftverket. I 1913 ble tresliperiet nedlagt og kommunene kjøpte tomta og rettighetene til Toverudfossen. Det er fortsatt drift på Toverud og kraftstasjonen inneholder i tillegg Hadeland Energimuseum.

I 1915 ble det første elektriske lyset produsert og tatt i bruk på Hadeland. I tidenes løp er det samlet gammelt e-verksutstyr helt tilbake fra 1913 og frem til i dag – og samlingen i Hadeland Energimuseum er unik i landssammenheng. Samlingen er i dag med på å sette sitt særpreg på Toverud-miljøet, og er en viktig del av Hadeland Energimuseum. Ta kontakt med Hadeland Energi dersom man ønsker å besøke museet.

Gran kommune er delt i 2 av Randsfjorden. Befolkningen på vestsida har i mange år kjempet for at denne ferga skal bli en del av riksveinettet. Randsfjordferga transporterer årlig rundt 25.000 kjøretøy og 40.000 passasjerer, og representerer dermed en viktig transportåre.

Ferga var på andre siden av fjorden når jeg stoppet her, det var den jammen meg når jeg stoppet på andre siden av fjorden på vei hjem også. Så jeg fikk aldri se denne ferga på nært hold.

Jeg kunne godt sitte ned for å vente på den, men da hadde jeg nok ikke rukket rundt fjorden før det var kveld. Det tar nemlig noen timer å kjøre rundt om man ikke har innlagte cachestopp også.

Noe som er sikkert er at om en kjører forbi en kirke, så er det en cache der. Så på runden ble det noen kirker på lista gitt. Skute kirke står ved Ringelia på vestsiden av Randsfjorden. Kirken er en langkirke av tre bygget som en moderne stavkirke med plass til 380. Den er tegnet av arkitekt Ole Stein, og innviet av biskop Christen Brun 16. juni 1915.Det ble i 1912 vedtatt at folk i den sørvestre delen av Søndre Land skulle få egen kirke. Kirken ble bygget i 1915. 

Peder Skute som eide grunn der kirken skulle bygges var villig til å avstå grunn om to forhold ble oppfylt; folk i lokalsamfunnet skulle bli begravet gratis og gravene skulle bestå for alltid. Disse vilkår har blitt respektert siden. Kirken fikk elektrisk belysning i 1923 og elektrisk oppvarming i 1955. Kirkegården fikk vanntilførsel i 1956. Et nytt orgel ble installert i 1985. Kirkegården ble tatt ibruk i 1904. På dette tidspunktet var det ennå ikke reist noen kirke på stedet, men det stod et klokketårn på kirkegården. Olsen Smedhaugen fra Ringelia var den første som ble gravlagt etter at han ble truffet av lynet 22. juli 1904.

Etter mange mil med småstopp var det på tide å strekke litt på beina både for meg og Ronja. Da passet det bra med en stopp på Husodden flyplass. Gårdbruker Lars Nordraak fra Søndre Land er medlem i Gjøvik og Toten Flyklubb som har sin base på Reinsvoll Flyplass et par mil lenger østover. I 1983 kjøpte Lars en Cherokee og fant fort ut at det hadde vært greit å ha den litt nærmere enn Reinsvoll. Han eide bl.a. to jorder ute på Husodden som han fant ut kunne settes sammen til ett langt jorde. Med litt fyllmasse og planering kunne det blitt en passelig flyplass.

Han funderte på denne idèen i flere år inntil at han fikk høre at kommunen planla å bore etter vann på Husodden. Det sier seg selv at hvis vannmengde og kvalitet var tilfredsstillende så kunne de båndlegge hele området og utelukke Lars sine planer. For at flyplassplanene ikke skulle gå i vasken måtte han ta en rask beslutning. Etter våronna i 1991 begynte Lars å flytte på masse slik at de to jordene ble til ett langt jorde. Det ble naturligvis en del diskusjon med kommunen i denne saken og prøveboringen etter vann ble likevel gjennomført. Dessverre eller heldigvis om man vil var vannet for jernholdig på Husodden og diskusjonen stilnet etter hvert av. Dermed var det fritt frem for det arbeidet Lars hadde påbegynt. Og i dag ligger et av landets flotteste småflyanlegg på Husodden med 600 meter velstelt gress og sjøflyhavn.

På runden i dag ble det 20 funn, jeg kunne stoppet ved noen til, men da var klokka nærmere middagstid og vel så det både for meg og Ronja. Så det var greit å avslutte så det ble litt igjen av kvelden også.

Jeg kunne ikke la en fotoseanse med hjort på Setton Gård. 

Søling med maten

Spørs om jeg får en hel åker å høste når det er på tide med tresking...

I fjor holdt det om jeg fylte opp huset annen til tredje hver dag. I år har jeg to hus og jeg må fylle dem opp hver dag. Litt usikker på hvor mye de spiser kontra hvor mye de søler, men det er jo nok av dem som spiser på bakken også. Til og med skjærene tar seg en tur i ny og ne. Enda så grådige de er så spiser de stort sett på bakken og ikke i selve serveringsfatet. Ikke sikkert de klarer å sitte på kanten der å spise som hakkespetten.

Ikke favorittmaten, men når det er fult andre steder så hender det at de hakker litt på meisebollene.

På bakken under fulgehusene er det egne fugler som stort sett holder til, men det er stort sett når det er kø på verandaen til huset. Linerla spiser bare på bakken sammen med trosten. Svarttrosten er det ikke så ofte å se lenger, men både måltrost og spurver sammen med pilfinken er fast inventar. Grønn sisik holder seg også ganske stabil. Dompapparet ser jeg så si daglig, så det tyder på at de har bestemt seg for å bli og kanskje de til og med har laget seg et rede i nærheten. De siste dagene er det stort sett hannen som har vært på foringsbrettet.

Solsikkefrø er ikke så enkelt å få spist for flaggspetten, for han er avhengig av å ha noe å støtte stjerten på når han spiser. På fuglehuset så må hen henge etter tærne, så det er ikke så lenge han henger omgangen.

Meisematen er det beste for hakkespetten også, hadde han klart det så hadde han tatt med seg alle meisebollene til skogs og gjemt dem i et hult tre. Men mine sitter fast gitt.

Flaggspetten syntes tydeligvis at det var alt for lite mat for dem begge. Har en misstanke om at dette er far og sønn som holdt til her i fjor. Sønnen har vært her i hele vinter. men nå har tydeligvis faren kommet igjen. Jeg har ikke sett noe til moren, hverken i fjor eller i år. Blir spennende å se om det dukker opp flere unger når det lir litt utover.

Gaupa på Langedrag

Gaupebestanden ble i 2016 beregnet til 310 dyr i Norge, ut fra 52 registrerte familiegrupper. Dette var status før kvotejakta i 2016. Gaupe finner vi i dag i store deler av landet, med tettest bestander i Midt-Norge og på Østlandet. Den lever hovedsakelig i skogsområder, og på dagtid ligger den vanligvis på liggeplasser i bratt og utilgjengelig terreng, ofte med tett vegetasjon. Under jakten om natten beveger den seg i alle typer terreng, og kan bevege seg nært opp til bebyggelse.

Fra 1845 til 1980 var det statlig skuddpremie på gaupe i Norge, uten begrensninger på jakten. Det var heller ikke fredning i romjulen. I perioden fra 1856 til 1880 ble det i snitt felt 127 gauper hvert år og bestanden gikk tilbake.

Allerede i 1850 var gaupe et sjeldent dyr i Rogaland, Hordaland og Østfold. Etter hvert ble gaupene sjeldnere i flere fylker, og ved overgangen til 1900-tallet var det bare små bestander igjen i Telemark, Aust-Agder, Trøndelag og Sør-Helgeland.

Rundt 1939 var gaupe kun å finne på Fosenhalvøya, i Namdalen og på Sør-Helgeland, men det var sannsynligvis fortsatt spredte forekomster av arten i Sør-Norge på dette tidspunktet.

Gaupa er det eneste kattedyret som lever vilt i Norge. Den er en rask og effektiv jeger og spiser hovedsakelig hjortevilt. Hannene veier i snitt cirka 23 kilo, og hunnene i snitt cirka 17 kilo. Det er svært sjelden at individer veier over 25 kilo.

Gaupa kan bli opptil 1,2 meter lang og den har en kort hale med svart tupp. 

Hodet er rundt, med lange øretufser og kinnskjegg, og beina er lange med store pelskledde poter, som er godt tilpasset snø om vinteren. Pelsen er dekket med mer eller mindre tydelige svarte flekker. Om vinteren er den tykk og gråhvit, mens den om sommeren er tynn, glatt og rødbrun med hvit buk.

Gaupa spiser hovedsakelig hjortedyr der disse er tilgjengelig, og de viktigste byttedyrene er rådyr og tamrein. Sau kan også være et viktig byttedyr for gaupa i sommerhalvåret. Den spiser også mindre dyr, som hare, fugl og rev.

Kattedyret smyger seg inn på byttet og angriper med noen få, raske sprang. Gaupa er en svært rask og effektiv jeger, men til gjengjeld ikke særlig utholdende. To av tre vellykkede jaktforsøk blir avsluttet etter mellom bare 20 og 30 meter, og det er sjelden at en vellykket jakt går over 100 meter.

Gaupa foretrekker å spise kjøttet ferskt og hamstrer derfor ikke etter jakten. Hvis den ikke blir forstyrret, kan den ofte bli ved et kadaver til det meste av kjøttet er spist opp.  Omtrent 60 prosent av hunnene blir kjønnsmodne allerede i løpet av det andre leveåret. 

Parringstiden er i mars og hunnene går drektige i 70 dager. De fleste ungekull blir født i slutten av mai og begynnelsen av juni. Størrelsen på kullene varierer fra en til fire unger, men det vanligste er to til tre unger. Fødes med lukkede øyne.

Ungene veier fra 300 til 350 gram når de blir født. De er velutviklede, men har lukkede øyne, som åpner seg først etter tre uker. Ungene vokser fort. De får morsmelk fram til de er mellom fem og seks måneder gamle, selv om de spiser fast føde allerede fra de er cirka åtte uker gamle.

I starten jakter mora i opptil 24 timer mens ungene fortsatt ligger i hiet. Når ungene er rundt to måneder gamle, begynner de å følge mora rundt i området. I perioden fra februar til mai skiller ungene lag fra mora, og de fleste vandrer bort fra området hvor de ble født.

Voksne gauper tilbringer tiden mest for seg selv i løpet av et år, og er kun sammen med andre voksne gauper når det er parringstid. De forsvarer sitt revir mot andre av samme kjønn, men det kan være stor overlapping mellom områdene til hann- og hunndyr.

Størrelsen på leveområdene avhenger av hvor tett det er med byttedyr. I områder hvor det er lite byttedyr, lever voksne hanner på i gjennomsnitt 900 kvadratkilometer, mens hunnene lever på 600 kvadratkilometer. I områder med høyere tetthet av byttedyr er leveområdene i snitt 600 kvadratkilometer for hannene og 300 kvadratkilometer for hunnene.

Fotavtrykkene viser fire tær, likner forstørrede kattepoter og skilles fra hundedyr ved at gaupa har mer asymmetri på de to fremste tærne. Den har vanligvis ikke kloavtrykk.

Framfot: Lengde 6,3-11 centimeter, Bredde 5,5-13 centimeter

Bakfot: Lengde 5,5-10 centimeter, Bredde 6-12 centimeter

I løs snø synes ofte hasemerker etter bakfot, og det er det er mye luft mellom tåputene. Sporrekke: Gaupa beveger seg mest i skrittgang, men trav er også vanlig. Sporene går målbevisst i terrenget. Kloavtrykk vises helst når gaupa går i bratte motbakker og andre steder hvor den har behov for å få godt feste i underlaget. I løs snø der gaupa spriker med tærne for å bære vises også avtrykk etter klør.

Jeg har vært så heldig å møte to gauper ute i det fri. Jeg kjørte bil og så dem krysse veien. Har også sett spor etter dem når jeg har vært på tur oppe i skauen her før snøen ble borte.

Tankene opptatt

Den siste tiden har det handlet om å holde tankene opptatt med ting som har en annen retning enn det de vandrer selv. Psykisk frustrasjon tar jeg ut fysisk og med mangel på matinntak så går kroppen på sparemodus og det ender opp med at jeg blir fryktelig sliten. 

Når man skaffer seg ting og engasjere seg i,da holder tankene seg til det de skal. I allefall for en liten stund. Så den siste tiden har jeg hatt ikke mindre enn tre cacheprosjekter. To store og et som er litt mindre. Alle med plan om å avsluttes innen mai er over. Om jeg står på så skulle det gå greit. Ett blir nok avsluttet i morgen eller tirsdag, det andre på onsdag kanskje eller i løpet av neste uke. Siste har premiere forestilling 31. mai. Følg med følg med.

Hunder på tur er også en tanke adspredelse, og har en med fotoapparat så blir det litt tankevirksomhet om kvelden også når en sitter med litt redigering for å lage innlegg. Nå har jeg vel bilder fram til sommeren om jeg vil, ja for sommeren starter 1. juni. Da er det den første sommermåneden som starter. Da er måneden jeg har ferie, da starter resten av en planløs sommer. Men erfaringsmessig så er jeg veldig sjelden planløs. Men kanskje jeg skal være litt planløs i juni, for i juli har jeg nye planer.

Til helga har Patran konfirmasjon, så tiden fram til da kommer sikkert til å gå forholdsvis raskt. Selv om vi ikke skal ha det hjemme her som vi har hatt de to andre, så er det litt å forberede av likevel.

I går var det litt småregn på formiddagen, så da ble det en bilcacherunde på meg og Ronja. Mange spennende steder langs Randsfjorden, så det innlegget kommer til å bli på endel bilder. Jeg får bli ferdig med bilder fra Langedrag og andre som er ferdig redigert før jeg starter på den bunken som er på minnekortet til kamera nå.

Jeg får teste ut beinet om det er litt sammarbeidsvillig i ettermiddag. Når jeg var oppe i havna for noen dager siden så skulle jeg lukke grinda mot utmark. Det er et le med fem stokker egentlig, men så har pappa fått en smart ide om å ha to grinder utenfor som er satt sammen med en kjetting og lent inntil dette leet. Jeg hadde vært gjennom dette med hundene for å gå en runde etter middagen. Der kan de løpe løse nedenfor gjerdet. Når jeg skulle lukke grinda igjen så vrei hele greiene seg ut av hendene mine og deiset i bakken. Det var i det minste det jeg trodde de kom til å gjøre. Men jeg hadde jo selvsagt beinet litt i veien, så jeg fikk hengslet på rista. Det var ikke særlig godt, så nå har jeg blåmerke fra ankelen og ut til stortåa. Godt det er samme beinet som jeg har vond ankel på, så jeg kan hinke meg fram.

På torsdag hadde jeg time til ultralyd av armhuler og halsen. Det var en kjempe trivelig mann som småpratet litt mens han holdt på. Han sjekket til og med arret etter føflekken når han først var i gang. Det viste at alt fortsatt var bra og ikke noe galt med lymfeknuter. Etterpå var jeg i en CT maskin for å sjekke forandringene de fant på ultralyden av leveren tidligere i vår. Jeg fikk kontrastvæske rett i blodåren og det var litt av en opplevelse. Jeg kjente en varme som bredte seg oppover i armen og videre ut i kroppen. Så ble maskinen satt i sving i tre omganger for å sjekke forandringer etterhvert som kontrastvæsken spredte seg og fikk virke. Den undersøkelsen får jeg ikke svar på før i slutten av uka eller neste uke. Er det noe farlig så ringer dem tidligere, er alt som det skal så sender de et brev er vel erfaringen med sykehus og leger. SÅ om en ikke tar telefonen... da er en vel frisk da...?

Torsdag ettermiddag var jeg så trøtt, jeg bare gjespet på jobben etterpå. Når jeg hadde spist middag så sovnet jeg på sofaen, etter en kort runde oppe i havna med hundene så la jeg meg i senga og sov til morgenen. Jeg vet ikke om det var en bivirkning av kontrastvæsken eller om jeg faktisk var helt utslitt så jeg trengte det. Men nå er det gått over igjen, så det er ikke så godt å si.

Fjellrev på Langedrag

Fjellrev, Vulpes lagopus, rovdyrart i hundefamilien.

Fjellreven er noe mindre enn rødreven. Den har kroppslengde på 50–65 cm med en ca. 30 cm lang og busket hale, og skulderhøyde ca. 30 cm. Vekten er varierende, vanligvis opptil 3–4 kg, maksimalt 8 kg. Fjellreven har korte, avrundede ører og korte ben, og virker dermed noe kortere og buttere i hodet enn rødreven.

Den forekommer i to fargevarianter, hvitreven og blåreven. Hvitreven er gråbrun om sommeren og hvit om vinteren. Blåreven er mer gråblå i fargen, gjerne hele året, men kan også ha en lys vinterdrakt, da med mørke hårspisser og mørk bunnull. Det er stor variasjon i fargemønsteret.

Fjellreven graver hi med mange ganger og hull, ofte i flere etasjer i sandrygger og grusbanker. Ofte har den også hi under store stenblokker og i trange fjellhuler og sprekker. Den tåler kulde svært godt. I våre strøk ser den ut til å være avhengig av mengden smågnagere i fjellet for å få unger. Fjellrev føder et høyt antall unger, vanligvis 3–11, men over 20 er registrert.

Fjellrev forekommer i tundraområder og høyfjell på den nordlige halvkule. Var tidligere tallrik også i Skandinavia, men høye skinnpriser og hard jakt førte til nær utryddelse på begynnelsen av 1900-tallet. I Norge finnes den nå i meget spredt og tynn bestand i høyfjellsstrøk helt ned til Hardangervidda, som er artens sørligste forekomst. Den kan påtreffes i lavlandet, særlig etter store smågnagerår.

Etter totalfredning i 1930 er fjellreven fremdeles kritisk truet. Årsakene til dette kan være både endringer i fjellrevens demografi (antall dyr, alders- og kjønnssammensetning), økt konkurranse fra rødrev og endringer i næringstilgangen.

I perioden 2011–2016 var det en økning i fjellrevkull i Norge, trolig på grunn av utsetting av fjellrev gjennom avlsprogrammet for fjellrev, ekstra fôring og uttak av rødrev. Bestanden av fjellrev på Svalbard er bærekraftig.