Lykkelige hunder

La meg få presentere min forhåpentligvis lykkelige hundeflokk. Hailey, Ronja, Bella og Mounty. I tillegg kommer leieboeren Tessy, men hun er egentlig Merethe sin.

Det er to som er overlykkelige nå som åkeren er tresket og de kan løpe som de vil så langt de ser.

Løpe er noe Bella setter stor pris på. Da er hun ikke vond og be og hun er ikke den som gir seg først.

Det er godt jeg ikke bare har gamle hunder, da kunne det blitt fryktelig kjedelig å være Bella her. Hailey er nemlig ikke vanskelig å be når det inviteres til litt aiering på jordet.

For å være ærlig så tror jeg Hailey satte stor pris på å få selskap av Bella, de andre kan leike litt, men så er det bra. 

Så er villskapen igang

De er egentlige like pågående begge to, så det holder at de aierer ute.

Den som gir seg har tapt

Bella får hardere medfart etterhvert som hun legger opp til det selv. Nå er det ikke den varsomme valpe knuffinga som var en stund. Nå må hun ta i litt for å få det som hun vil og det er ikke hver gang hun får det som hun vil heller.

Det er enda godt, ellers kunne hun blitt ganske ufordragelig om 40 kilo til.

For 10 års tid siden

Det var da en var ung og lovende. Her en kveld ble jeg sittende å se på gamle bilder, ikke veldig gamle da. Men sånn første digitale bildene fra det første digitale kamera jeg hadde. Rettere sagt så var det Leif som fikk det av faren sin, men det er jo stort sett jeg som knipser bilder. Det var ikke stor plass på minnebrikka husker jeg. Tror kamera var fult når en hadde tatt 25 bilder.

Skal vel innrømme at en har blitt noen år eldre, men både klærne og hårsveisen er rimelig lik. Kommer vel til å gå igjen sånn til jeg blir kremert.

Når en ser på gamle bilder så ser en hvor unge hundene var. Jo eldre bilder en ser på jo færre er det som fremdeles lever. Her er det bare jeg som fortsatt er i live. Lissie, Ada, Malin og Rambo som valp. Rambo var den første brune valpen jeg avlet fram.

Jeg hadde en Eurasier som gjorde det veldig bra på utstilling, men dessverre hadde den patella luksurasjon, så jeg kunne ikke ha valper på henne. Ikke gikk hun særlig sammen med et par av flatene heller. Det endte med at hun ble omplassert til en nabo. Hun lever i dag også, men med endel kuler så en får se hvor lenge formen holder.

Når jeg skulle se etter bilder av meg, så var det for det første ikke veldig mange. Så å si ingen uten en hund eller et annet dyr. Mange fra turer både i skauen og på fjellet. 

Rambo var på agility kurs i Drammen når han ble gammel nok til det. 

Jeg og Vesla på et valpeshow, dette tror jeg må være i Hønefoss på Tyrimyra om jeg ikke husker feil.

Jeg har alltid hatt mine hunder i sofaen. Man må jo ha litt kveldskos når en ser på tv. For ti år siden var det ikke mye data egentlig. Da hadde man modem og brukte opp telefonlinja, så når man satt på pc var telefonen opptatt. Det tok lang tid før jeg kjøpte med mobiltelefon. Du verden så godt livet var uten all den teknologien. 

Vesla og broren hennes Iron. Jeg passet han en sommer hvor eierne hans var på tur til Tyskland. 

Agilitytrening med Rambo

Kos på Nedre Kollsjø'n. Dette var det første profilbilde jeg brukte på Facebook husker jeg.

Jeg har mange mange mange timer på Kollsjø'n opp gjennom årene. Det er litt sånn at når en først har oppdaget et sted man liker seg utrolig godt, ja da blir det til at man tar en liten ettermiddagstur dit.

Så møtte jeg og Malin Chivas og Anne Lise på Sollihøgda for å lage mange valper. Flotte valper var det. Når jeg så meg ut Chivas som far til et valpekull, så hadde han ingen titler i det hele tatt. Han endte opp som både norsk og svensk champion.

Rambo var en skikkelig kosegutt og Kenneths øyensten. 

Man må helt tilbake til 2001 for at jeg ikke hadde flere enn en hund. Noen år tidligere hadde jeg to, men etterpå har det vært helt opp i åtte stykker samtidig. Da bodde ikke alle hos meg, men jeg hadde to ute på for. Vesla, Rambo, Malin, Ada, Lissie og Lady tror jeg dette er. 

En vårdag nede ved fossen her.

Et besøk hos kennel Zelinis for å hilse på valpekull. Jeg har sett på ganske mange valpekull som jeg ikke skulle ha valp fra. Jeg har heller ikke endt opp med valp derfra, så jeg er rimelig sikker på at jeg kan hilse på valper uten å ende opp med en ugjennomtenkt valp. Jeg bruker stort sett lang tid på å finne en kombinasjon som jeg vil ha valp etter, eller en mor jeg vil ha valp etter. 

Var mye i Drammen det året for å trene med Rambo.

Jeg hadde valpekull en gang i året omtrent. Nå har det skjært seg ganske gjennomført de siste 4 årene, så jeg håper på mer lykke med Bella framover.

Til jul må man ha julebilde. Det året der var det svinkaldt.

Innimellom er det ikke alltid man får solgt alle valpene til rett tid. Da må man ta den ekstra jobben det kreves for å få de sosialisert.

Med brukket ankel var det ikke fult så enkelt å være aktiv med hunder, men det gikk nå det også når en fikk lånt bort et par stykker.

Rambo på utstilling på tja... et stykke oppover Gudbrandsdalen. Nå er det ingen retrieverutstilling lenger så vidt jeg veit.

Fjelltur

Fotoapparat og hunder er vel en kombinasjon jeg sjelden er uten

Jeg hadde høner i noen år også, men alt til sin tid.

Her har jeg ingen formening om hverken hund eller sted, det er ikke hjemme hos meg i alle fall.

Jeg passet to dverg schnauzere mange ganger. 

Ikke helt sikker på hvor denne fjellturen er heller. Disse bildene er så gamle at det er fra den forrige bloggen, som brått ble borte uten varsel. Blogtown mener jeg den het. De hadde serverproblemer og plutselig var alle tilganger borte og ikke minst alle innleggene og valpebøkene. Det var skikkelig kipt.

Lange fjellturer så må man ha med mat, de siste årene er det ikke så ofte jeg har med mat om det bare er meg på tur. Når Hilde er med så blir det litt niste mat som regel.

Dette er fra en firmatur på Vestlandet.

Momser og spiser, det tyder på at det er med noen unger på tur. Alle mine har vært med på fjellturer fra de var små. Nå er de ikke fult så glade i å være med på tur lenger. Tror ikke de er på fjelltur på egenhånd heller for å være ærlig.

Selvutløser og ikke stativ, da blir det litt lavt perspektiv.

En eurasier til ble det, Guro. Hun døde for flere år siden av magedreining. Jeg omplasserte henne da hun hadde elendige albuer og kunne heller ikke avles på.

Lady på utstilling på Holemoen, hun ble best i motsatt kjønn. Best i rasen hunden var fra Flatgarden.

Valpeshow med Hippie tror jeg. Hun var på for i Eggedal, nå er hun død. Hun var valp etter Malin og Tessys halvsøster.

Utstilling på Holemoen med Lady

Så er det vel en av ungene som gjerne vil knipse bilder også.

Lady på utstilling på Biri

Ada, Lady, Malin, Lissie, Guro og Vesla

Valpebading før levering, ser vel egentlig ganske svett ut der.

Valpekull som får løpe løse på ettermiddagen før de skal inn igjen til kvelds. Da er det valper over hele plenen.

Valper er litt hardhendte med de sylskarpe tennene sine.

Guro nede ved elva

I Mjønndalen ble det en ridetur, men det var helet jentene som rei og jeg tuslet etter.

På Fosliskrenten for å se på goldenkullet de hadde. Jeg skulle heller ikke ha valp da.

Det er nesten som det ser ut, jeg har ikke noe liv uten hund...

Fremdeles meg

ISBN 978-82-8313-173-4 på 557 sider. Oppfølgeren til Et helt halvt år og Etter deg. Lou Clark vet mye. Hun vet hvor mange mil det er mellom hennes nye hjem i New York og kjæresten Sam i London. Hun vet at hennes nye rike arbeidsgiver er et godt menneske, og hun vet at hans unge kone har hemmeligheter for han.

Det Lou ikke vet, er at hun kommer til å møte en mann som vil snu opp ned på livet hennes i New York. For amerikanske Josh vil komme til å minne henne så mye om en mann hun engang kjente, at alt hun tror hun vet om kjærlighet vil bli utfordret. Lou aner ikke hva hun skal gjøre, men hun vet at det hun velger, kommer til å forandre alt...

Dette er den tredje og avsluttende romanen om Lou Clark, i bokserien som har bergtatt en hel verden.

Ja hva skal man si om denne boka her da uten å røpe noe vesentlig. Tenk å ødelegge en så god bok med de siste 50 sidene og en elendig slutt. Men verdt å lese når du har lest de to første bøkene i serien.