115 - 124 av 365+1 fotoutfordring

104. Helgbukett

295. Spår av inlandsisen

100. Gult och blått

70. Ett steg framåt

129. I skogsbrynet

308. Strilande

343. Vid vägens slut

349. Violett

161. Kvällsmat

118. I den mörka skogen

"Utmaningen går ut på att du ska ta 365 bilder under året på lika många givna teman, alltså i snitt en bild per dag. 365 foton är en utmaning för dig själv, inte en tävling" Man kan gå for halvparten, men skal man være med så får man gå for full verson. I alle fall i starten av året. HER finner du andre som også er med i denne utfordringen.

Himmelgatan og skjebnen (del4/5)

Det ble et fryktelig rabalder og oppstandelse når det ble oppdaget at tre beboere var forduftet fra sine senger på gamlehjemmet. Det var ikke noe antydning til hvor de kunne være i det hele tatt. De var som sunket i jorden alle sammen. Når de etterhvert fant ut at en rulator var borte så skjønte pleierene at mennene hadde tenkt seg ut på langtur. Ingen av dem hadde vært de mest iherdige turgåerne tidligere. Hva i all verden kunne få tre menn til bare å bli borte sånn helt uten videre. En liten rundspørring blant de andre beboerne førte ingen steder henn. Det var ingen av de andre som savnet dem, eller kunne fortelle når de sist hadde sett dem. Hverken alene eller sammen med noen av de andre.

Nei hva kunne man forvente egentlig. De kikket i avisene som lå på bordet i matsalen om de kunne få noen som helst ide om hva de hadde fått for seg. Men avisen inneholdt ikke noe tenkelig som disse tre kunne ha noe interesse av. De fant ut at det beste var nok å kontakte politiet, det var de som hadde kapasiteten til å dra ut for å leite. Politiet ville ha bilder av de tre, slik at de kunne kjenne dem igjen om de støtte på dem. Gamle folk ser rimelig like ut etter vage beskrivelser. Det viste seg å slett ikke være så enkelt som det høres ut som. Ingen av dem hadde bilde av seg selv på rommet sitt, ingen hadde nære slektninger som noen visste om. De gamle sender ikke akkurat selfis til hverandre heller. Så da måtte det bli en lettere generell beskrivelse.

Siden de tre ikke hadde vært der så lenge heller så hadde det ikke vært noen felles samlinger slik at det var blitt tatt noen bilder heller. Politiet møtte mannsterke opp med både hunder og ekstra hjelp fra rødekors og hundeklubber med søkshunder, sivilforsvaret og andre helt frivillige som ville hjelpe til. De delte seg opp i grupper og gikk i alle retninger som det var gater og veier. Alle parker og stier ble gjennomsøkt uten at de fant det minste tegn til noen gamle menn.

En søksgruppe av politimenn nærmet seg etterhvert Himmelgatan. De kunne ikke huske å ha patruljert noe særlig der gjennom årene. Det var et veldig stille og rolig område av byen, så det var nok å gjøre for dem andre steder. De tittet seg litt rundt og ble enige om å gå veien til enden før de snudde for å undersøke neste gate. Innerst i veien så de et stort herskapelig hus med en stor veranda. Ut av den åpne døra hørte de en klokkeklar sang som var som en magnet på jernspon. Politimennene ble sugd mot huset og klarte ikke å snu, men fortsatte inn den åpne døra...

Påskeaften

Det har vært en flott påske så langt, håper du liker påskekrimmen. Det er en overraskende slutt på den i det minste om den ikke er så bra ellers. I dag er det ikke sol, men overskyet vær og Hr Yr har ymtet frampå at det kommer litt nedbør i løpet av dagen. Så da skal vi ta det med ro i dag. Det er jo tross alt ferie. 

Det ble en liten tur på butikken, for jeg og Patran fant ut at vi skulle bake ei kake i påsken. Man må jo kose seg litt og kake er ikke det som blir oftest bakt her i huset. Det er større sannsynlighet for å bake på jobb enn å bake hjemme og det sier ikke lite da jeg jobber med regnskap.

Det ble litt tv maraton, de siste dagene er det gått i Castle fra sesong en og framover. Jeg har lest ut Boktyven og har til og med startet på ei ny bok jeg fikk av Patran i påskeegg. Vi har aldri hatt noe tradisjon om påskeegg her i huset, men stort sett spist godteri når vi har hatt lyst på. I det siste har jeg vært flink, like flink som i fjor på vårparten. Så er det dumt om påskegodteriet skulle ødelegge sommerkroppen 2020. 

Langs elva er det merker etter bever flere steder. Jeg har sett den et par ganger når jeg har reist på jobb på morgenen i fjor høst. Langs elva har det vært busker som er gnagd over av bevertenner. Det er ikke så mange busker som er felt med øks for å si det sånn.

Jeg vet om noen som har sett bever lenger oppover elva, så det kan jo hende at det går ann å få et glimt av dem om man er stille og rolig og kikker rundt.

For å være ærlig så var det ikke akkurat bever som var i tankene mine når jeg gikk ned i elva, men når jeg fikk se stokken som hadde satt seg fast i fossen så tenkte jeg at jeg kunne ta en tur oppover elva for å se.

Ronja er klippet helt ned nå, for å bli kvitt noen tugger etter at hun har gått med genser i vinter. For at hun ikke skal se helt skamklippet ut, så tok jeg likegodt alt nå i påsken. Da blir hun javn og flott i pelsen når det blir vinter igjen og hun trenger pelsen.

Det ble noen bilder oppover langs elva, for det er endel vann i elva nå.

Øverst i fossen var det ennå en stokk som hadde kilt seg fast mellom steinene.

På toppen av fossen er det fint å titte oppover elva og bare nyte sola.

Plutselig var det noe som svømte fram og tilbake i elva og jammen fikk jeg ikke tatt bilde av beveren. Helt uplanlagt, så nå gjenstår det å få til et bilde på et kortere holl og gjerne når den vralter seg opp på land.

Himmelgatan og skjebnen (del3/5)

Skjebnen og Påskeharen tittet stadig oftere opp mot himmelen mens de ventet på at Amor skulle komme tilbake for å rapporterer hvordan ståa var i Himmelgatan. Men det varte og det rakk, de ventet og ventet uten at de så så snurten av han i det hele tatt. De begynte å bli litt engstelige, for pleieren hadde spurt etter han en gang allerede. Det er jo begrenset hvor mange ganger de kunne si at Amor var på do før de begynte å lure litt. Snart begynte det å mørkne og var han ikke tilbake til kveldsmaten så ville de ha et gedigent problem.

Men det ble kveldsmat og ingen Amor hadde dukket opp. Nå begynte Skjebnen og Påskeharen å vurdere om de skulle si i fra at han var borte og at de egentlig ikke ante hvor han var. Om de fortalte at han hadde tatt seg en flytur så var det ingen som ville tro dem. Amor gikk under navnet Hr Olsen på gamlehjemmet og han hadde aldri blafret med vingene sine der på huset. Amor likte best en anonym tilværelse etter alt han hadde gjort for en haug av folk tidligere. Jo man skal ha respekt for andres ønsker, man ønsker jo at andre skal respektere det en selv mener.

Merkelig nok ble det ingen flere spørsmål etter Amor og det var på tide å finne senga for å sove til kvelds. Men Skjebnen fikk ikke sove og Påskeharen fikk ikke sove og helt uten å ha avtalt det så møttes de på verandaen midt på natta. Der ble de enige om å si ifra etter frokost om at de kom til å ta seg en rusletur utenfor gamlehjemmet. De skulle til parken skulle de si. Etter den konklusjonen ble det noen timer søvn på dem, for man kunne ikke legge ut på langtur uten søvn og mat i magen. De turte ikke å be om å få med seg niste, men satset på å være tilbake til middagsserveringen.

De sto tidlig opp og fikk seg frokost, ble enige om å gå i den retningen de hadde sendt Amor kvelden før og håpet at han hadde holdt en stø kurs hele tiden. Påskeharen tok med seg rulatoren sin for da kunne de i det minste få litt fart i nedoverbakkene. Skjebnen var nå litt i tvil om akkurat det. De visste begge at Påskeharen ikke var den mest habile sjåføren, men alt for å spare tid. De krysset fingrene for å beholde helsa så la de ivei nedover gata.

Det var ikke mange hundre meterne de hadde kommet før første forholdsvise bratte nedoverbakke viste seg. Skjebnen stablet seg på rulatoren og Påskeharen kloret seg fast og håpet på det beste. De fikk en voldsom fart nedover bakken til tross for de bitte små hjulene. Skjebnen lukket øynene og håpet på det beste. Påskeharen fant ut at det ikke var så enkelt å svinge, eller få tak i bremsene da Skjebnen hadde plassert seg forholdsvis dumt til. Men på et mirakulært sett så kom de seg helskinnet ned første bakken uten å brekke lårhalsen eller armer.

Skjebnen var litt i tvil om de ville rekke tilbake til gamlehjemmet i rett tid, men Påskeharen trøste han med at nå var det tross alt tre gamle menn som var borte. Da ville de sende ut letemannskaper for å finne dem. De hadde sikkert biler slik at de slapp å gå tilbake til gamlehjemmet. Dermed kunne de gå dobbelt så langt som de opprinnelig hadde tenkt. Skjebnen smilte lettet og la i vei ennå lenger bort. Med ett kjente de igjen starten på Himmelgatan og tittet seg spent rundt.

Husene var litt mer falleferdige enn de forventet, det var jo ikke så lenge siden de hadde drevet med dette prosjektet... var det vel? Gamle menn husker ikke godt og årene går fort. Siden det ikke var noen gamle damer og minne dem på at det faktisk var 80 år siden de sist hadde vært der så fikk de nå leve i den troa at det var nesten "igår" de hadde hatt prosjektet.

Fremdeles var det bare damer å se rundt om i gata, damer i husene og damer på verandaen. Damer i alle aldre og i alle fasonger. Damer som var både handy og festpyntet. Men i all verden da sa Skjebnen, hvor har det blitt av mennene her? Vi hadde da menn her, hadde vi ikke? undret Påskeharen. Jo mente Skjebnen bestemt. Mange menn, men ikke fult så mange damer... tror jeg.

Vi får gå til enden av gata så får vi se hva vi finner. Vi kan heller spørre noen av dem på vei tilbake om de har sett en annen herremann her i går. De to gamle mennene tittet litt engstelige rundt seg når de gikk innover i Himmelgatan. Det virket ikke som damene så dem, eller enset dem i det hele tatt. Enkelte ble passert veldig nære, men noe blikkontakt var det ikke mulig å oppnå. Kanskje det ikke blir så enkelt å spørre noen om noe som helst mente Påskeharen da de hadde kommet et godt stykke innover i gata.

Med ett hørte de en klokkeklar lekker sang så fin som de aldri hadde hørt den tidligere. De kikket først på hverandre før de begynte å se rundt seg for å finne ut hvor denne sangen kom fra. Innerst i gata så de dette store huset med den unge jenta på verandaen som sto og sang av full hals for å få oppmerksomheten deres. De ble begge dratt mot huset og når de nærmet seg ble døra åpnet helt av seg selv. Det var ikke mulig å se hva som var på innsiden, da det bare var et stort svart hull som åpenbarte seg.

Himmelgatan og skjebnen (del2/5)

Etter en lettere diskusjon mellom de tre herrene så ble de enige om at Amor skulle sjekke om vingene fortsatt fungerte. Om de gjorde det så var han den som var mest mobil av dem. Tross alt, gamle folk er ikke så raske over avstander lenger. De ville ikke vekke oppsikt på gamlehjemmet, så en ettermiddag etter middagen var servert og spist opp gikk de ut på verandaen alle tre.

Amor løsnet på skjorta og strekte ut vingene i fult spenn, blafret litt prøvende ut i lufta og tok sats. Til alles store overraskelse så så det ut til at det ikke var så strevsomt som de hadde sett for seg at det kom til å bli. Nå var det bare å starte planleggingen av utflukten. De to andre måtte jo tross alt dekke over at Amor ikke var ved sin vante plass sammen med de to andre i dagligstua. De måtte derfor endre vanene sine, slik at det ikke ble så godt lagt merke til om han var borte en time eller to. Skjebnen mente at det skulle være rikelig med tid på to timer, men Påskeharen var slett ikke særlig sikker på det.

Etter fire dager hvor trekløveret hadde samlet seg på verandaen etter middag, så fant de ut at det var trygt med en prøveflytur den femte dagen etter at middagen var servert og ryddet bort. Amor var lettere nervøs, og grudde seg egentlig litt både til flyturen og hva han kom til å finne ut om Himmelgatan når han kom fram. De to andre var skråsikre på retningen, men Amor var ikke fult så sikker i sin sak. Hadde det nå enda vært en av de andre som kunne flydd tenkte han, og angret på at han hadde latt seg overtale.

Tre spreke vingeslag seinere var han på høyde med taket på gamlehjemmet og fløy videre i den retningen Skjebnen var overbevist om at var riktig. Etter en halvtimes flytur kjente han at det var virkelig lenge siden han hadde brukt vingene sine og det skulle vært fryktelig godt med en bitte liten hvil. Han så seg om etter et sted der det var trygt å lande. Ikke sikkert det var så populært om han landet midt i en stim av folk. Da var det slett ikke sikkert han kom til å få tatt av igjen med det første.

Mens han kikket rundt for å finne et egnet sted så syntes han plutselig at han dro kjensel på et par av husene. Jammen hadde han ikke funnet Himmelgatan sånn helt av seg selv da gitt. Det var merkelig nok ikke et eneste menneske å se, så han bestemte seg for å fly en runde over denne gatestubben for å sjekke terrenget før han gikk inn for landing. Ved det store huset innerst i gaten visste han at det var en stor hage med mange frukttrær. Så med litt flaks fikk han landet og kanskje tatt seg et eple eller to før han gikk en runde. Han kjente at han helt klart måtte hvile vingene ganske lenge om de skulle holde hele veien tilbake til gamlehjemmet også.

Han hadde ikke før landet før han plutselig hørte vakker klar ungpike sang som seiv ut fra det ene vinduet i andre etasje. Med ett fikk han bange anelser om at det kanskje ikke var det beste landingsstedet han han hadde funnet. Etter å ha pakket sammen vingene og tatt på seg skjorta igjen så fikk han øye på ei ung vakker møy som sto på den ene verandaen og vrikket og vred på seg i sola. Brått fikk hun øye på han og da han så inn i de knall blå øynene hennes klarte han ikke å trekke til seg blikket eller flytte beina, Amor ble viljesvak og trodde et øyeblikk at han hadde stukket seg på sine egne piler, men de hadde han jo plassert trygt inne i et klesskap på rommet sitt på gamlehjemmet. Han ble mo i knærne og salig i blikket før han kjente at han satte det ene beinet foran det andre og gikk inn i huset. På toppen av trappa sto ungjenta og blafret med lange øyevipper og flommende korngult tykt hår. 

Fem en fredag #15

Det er Elisa Matilda som kommer med fredagens tema, på hennes blogg kan du også se hvem andre som er med på dette i dag. Men den her gangen var det slett ikke så enkelt å svare på spørsmålene synes jeg. De var på en måte veldig "runde" samtidig som de var veldig spesifikke. 

Vad hade du för mycket av den här veckan?

Jeg har hatt det ganske bra denne uka, så da må det vel bil litt klaging på været. Det har blåst aldeles for mye. Godt og varmt der det ikke har blåst, men skal en ut på tur har det fort blitt litt kald vind en må hanskes med.

Vad ville du ha mer av den här veckan?

Selskap. Når en har fri fra jobb og ikke har besøk eller drar ut på noe som skjer så blir det litt ensomt til tider. Nå har det gått mange uker så jeg lengter tilbake til en normal hverdag hvor endel folk ikke er helt hysteriske og burer seg inne. Jeg har lite til overs for slik nedstenging av et helt samfunn, for ikke å si en hel verden. Skjerm de svake, så kan resten av verden leve normalt.

Vad är bättre idag än det var för en vecka sen?

Påskeferie, i mange dager til. Jeg elsker å slippe å bli vekket om morgenen og ikke minst måtte stå opp med en gang en våkner. Ikke det at jeg sover lenge eller ligger lenge utover formiddagen, men bare det å kunne bestemme selv.

Vad kommer bli bättre om en vecka?

Da begynner samfunnet å få mindre restriksjoner og hverdagen kommer så smått tilbake igjen. Det ser jeg fram til. Jeg liker ikke å bli fortalt hva jeg kan gjøre og ikke gjøre som strider i mot hva jeg ser på som sunn fornuft. Jeg er vel egentlig lite solidarisk og setter de svake først. Hvorfor begrense mange når det holder å begrense få? 

Vad ser du fram emot till helgen?

Gå lange turer med mine hunder, ta mange bilder i flott solskinn, nyte fridager og kanskje bake en kake til og med.

Tiurtoppen

Nå er det blitt våren hos oss også, jeg kjøpte stemorspotte til å pynte opp litt nå som snøen er smeltet og gårdsplassen tørket sånn nogen lunde opp.

Gjett hvor lenge jeg hadde blomster på bordet? Jeg rakk ikke inn engang før den var nappet ned og ut av potta si. Jeg ut igjen og stappet restene i potta og tok med meg potta inn i gangen igjen. Nå er verandamøblene funnet fram og potta står på bordet på verandaen, så får vi se om den overlever kvelden der.

Utyske hadde egentlig ikke fortjent å få være med på tur i dag, men hun trenger sosialiseringen så da ble det et kompromiss.

Jeg hadde lenge hørt om denne Tiurtoppe i Åsa, så jeg bestemte meg for å prøve en tur dit i påsken. I Åsa er det mengder med blåveis, så det ble noen bilder iløpet av dagen. Noen bilder til fotoutfordringen blei det også, så nå ligger jeg virkelig godt ann der.

Fra skolen fulgte jeg lysløypa et stykke forbi et jorde der det gikk Highland cattle eller skotsk høylandsfe er en tamferase fra Skottland. Rasen ales opp som kjøttfe, og er kjennetegnet av lange horn og lang, bølgete pels. Fargen kan være svart, brindle, rød, gul eller blakk. Rasen ble utviklet på det skotske høylandet og Hebridene.

Det var godt jeg tok bilder da jeg gikk oppover, for når jeg kom ned igjen så var det ikke ei ku å se der.

Litt bløtt for dem, den tråkker i sta til magen omtrent.

De er staselige dyr da.

Det var blå tepper alle steder langs stien vi fulgte.

Forholdsvis bratt oppover i et par kilometer gjorde at svetten raskt ble satt i aktivitet. Som regel blir jeg bare litt svett på ryggen, men denne dagen rant svetten nedover ansiktet så jeg måtte tørke med genseren så det ikke skulle svi i øynene.

Det eneste dumme med nye stier er at jeg ikke veit hvor det er vann til hundene, så da må de få drikke der vi finner vann. Det var forholdsvis langt til første bekk.

Fine stier på kryss og tvers, så jeg kunne ønsket meg noen flere skilt som fortalte meg hvilken sti det var lurest å følge.

Jeg angret på at jeg ikke hadde t.skjorte under genseren i dag, for da kunne jeg fått luftet meg litt i det minste.

Da vi kom på toppen var det to andre damer der med nistepakke og stor sekk, så de hadde vel tenkt å bli der hele dagen. Men vi sneik oss nå til et bilde på utkikkspunktet av like vel. Når de plassere seg der det er finest, så må de regne med litt besøk.

Innerst i Åsa er det utsikt til Steinsfjorden, flere bønder hadde startet med våronna og traktorene gikk for fult.

Etter en liten pause tok vi en liten runde for å se om jeg kunne finne igjen Djevelens Punsjebolle som jeg var med Åse for å finne for noen år siden. Da kjørte vi opp på Ringkollen og gikk ned til fossen, denne gangen gikk jeg nedenfra for å se om jeg kunne finne den.

Det ble delvis bushing før vi kom inn på en sti som vi fulgte langs bekken oppover. Vi fant en foss, men jeg er ikke sikker på om jeg gikk langt nok oppover så vi fant Djevelens Punsjebolle. Tatt i betraktning at det var mye mindre vannføring nå enn når jeg var der på høsten.

Men hundene fant seg små kulper de kunne drikke seg utørste av i det minste.

Siden det var en bålplass på toppen her så tror jeg dette var punsjebollen. Jeg mener det hang ei postkasse der sist, men turistforeningen variere jo litt hvor de har kassene sine.

Vi satte oss noen minutter på stokken for å hvile beina og slappe av litt. Kjente at det er litt igjen før formen er inne igjen. På kvelden var ankelen vond, så her må det trening til for turene i fjellet når den tid kommer.

Det var litt i bratteste laget der vi hadde gått opp, så jeg gjorde en liten sving i retningen jeg trodde det gikk en sti. Etter noen hundre meter kom vi inn på en litt smal kjærrevei av noe slag som vi fulgte nedover lia igjen.

Det ble noen blåveisbilder for å si det sånn.

Men jeg skal spare dere for flesteparten...

Himmelgatan og skjebnen (del1/5)

I en fredfylt gate langt nord i landet var det noen få mennesker som bodde. Det var både familier og enslige, men det spesielle ved denne gata var at ingen av de som bodde der var særlig lykkelige. Det var noe som manglet i livet deres liksom. De fleste var ikke bare enslige, men de var ensomme også. Selv familien var ensom. Det de som bodde der ikke visste var at de alle var del i et lite forsøksprosjekt som ble styrt av Skjebnen. "Skjebnen er en usynlige makt som råder for verdens og menneskelivets utvikling, og som mennesket ikke har noen innflytelse over." Står det så fint i leksikon. 

Nå i disse dager er leksikon en fin sak det refereres til på internet, mens det i gamle dager var tunge, svære uhåndterlige bøker som ble utdatert nesten før de hadde gått i trykken. Alle bokselgere som kjørte rundt hadde minst ett eksemplar av leksikon de skulle prakke på deg, så fikk du en annen bok du ikke trengte skikkelig billig, så du nesten måtte si ja. 

Det de som bodde i Himmelgatan var plassert der av Skjebnen en gang for lenge lenge siden. Det var en impulsiv idee egentlig som Skjebnen, Påskeharen og Amor hadde satt sammen i sin ungdom. Og som så mye annet så blir det som blir satt igang i ungdommen glemt og forhåpentligvis ikke minnet på i veldig stor grad. Himmelgatan havnet også i denne kategorien etterhvert som Skjebnen, Påskeharen og Amor ikke viste noen interesse for det de hadde satt igang lenger. 

Nesten samme grunn som man ikke skal kjøpe dyr til barn, de mister rett og slett mest sannsynlig interessen iløpet av veldig kort tid. Årene gikk og livet gikk sin gang i Himmelgatan, men med alt liv som ikke blir passet på og stelt med jevne mellom rom så går det ikke så greit. Noe vokser over evne og tar over alt det ikke skal, sånn som ugress. Noe bare visner og dør, sånn som planter du helst vil beholde og høste noe i gjengjeld. Så har du noe som rett og slett bare blir glemt. 

Livet er ofte styrt av tilfeldigheter, det viste seg at livet til Påskeharen, Amor og Skjebnen skulle føre de tre ut på tre forskjellige stier i det voksne livet sitt. De hadde et vagt minne om hverandre, men som alle andre var de mest opptatt av sitt eget liv og sine egne interesser. 

Skjebnen hadde en finger med i det meste, i det minste likte han å tro at han hadde det i alle fall. Han var ikke så systematisk, så det hendte han satte igang noe som ikke var så lurt og endte opp riktig ille for enkelte personer. Påskeharen var overlykkelig hvert år ved påsketider, da han kunne dele ut påskeegg og glede de små. Det var ikke fritt for at han gledet noen store også, men det var ikke de store så veldig villige til å innrømme. 

Amor var fryktelig opptatt i midten av februar da ALLE forlangt å møte en utvalgt som passet bare til seg og som oppfylte alle ønskene og kom med en mengde med sjokolade, blomster og smykker. Resten av året trente han på å skyte piler i hytt og pine slik at han fikk et litt bredere grunnlag å matche til neste februar.

Ettersom årene gikk og Skjebnen, Påskeharen og Amor ble gamle, glemske, utslitte og mer til så havnet de til slutt på samme gamlehjem. På gamlehjem skal de ha det koselig og samler de gamle til felles måltider. De tre herrer hadde ankommet rimelig likt til gamlehjemmet og tok over plasser etter tidligere beboere som av en eller annen årsak hadde falt fra og ikke trengte plassen ved matbordet lenger. Rart med det der, det med livets gang. På gamlehjemmet er de bare en som sitter i den stolen der til hvert måltid, ja de må ha faste plasser da enkelte ikke helt henger med lenger. Da er det greit for dem å havne ved siden av de faste til hvert måltid.

En tidlig vårdag i mars ble Skjebnen, Påskeharen og Amor plassert for å spise lunsj ved et lite rundt bord ved vinduet innerst i spisesalen på gamlehjemmet. De skottet mer eller mindre direkte på hverandre for å sjekke om de hadde sitti der forrige måltid. Alle tre kom til samme konklusjon, at nei, til denne lunsjen hadde de blitt plassert tre ukjente gamle menn ved sitt eget lille bord. Det var så typisk sånne vikarer som kom for å gjøre en god jobb. De hadde jo ingen anelse om hvordan ting skulle være for å være velfungerende. Men disse tre karene var slett ikke så slitne og mette av dage, så de tok det hele som en utfordring. Et lite lyspunkt i en heller trå hverdag som utspant seg på samme måte hver eneste dag. Kanskje en liten variasjon i helgene, men det var ikke mye avvik. 

De syntes det var noe kjent med hverandre ettersom de begynte å snakke sammen om løst og fast. Og til slutt så tok Påskeharen mot til seg og spurte hvor de hadde tilbragt ungdommen, for han syntes det var noe kjent. Innen middagen kom på bordet hadde de fått samlet trådene og minnene dukket opp, ja ikke som perler på en snor. Nei for så raskt tenker ikke gamle menn på gamlehjemmet. 

Til kveldsmaten spurte Amor om noen av de andre hadde vært tilbake til Himmelgatan etter at deres veier skiltes. Påskeharen og Skjebnen tenkte seg vel og lenge om før de sa "Himmelgatan?"  Det viste seg at Amor titt og fote hadde tenkt på denne gatestubben de hadde ordnet med i sin ungdom. Men alltid så hadde det dukket opp noen personer han måtte følge etter og passe på, så han kom seg aldri tilbake til Himmelgatan. Etter en intens grubling så demret det litt for de to andre og til frokosten neste dag så hadde Amor manet seg opp til å spørre de to andre om de ville være med utenfor for å sjekke opp hvordan de hadde klart seg i denne gata iløpet av alle årene. Hadde de dratt sin vei når ingen passet på, eller hadde det kommet mange nye til denne veistubben?