Himmelgatan og skjebnen (del4/5)

Det ble et fryktelig rabalder og oppstandelse når det ble oppdaget at tre beboere var forduftet fra sine senger på gamlehjemmet. Det var ikke noe antydning til hvor de kunne være i det hele tatt. De var som sunket i jorden alle sammen. Når de etterhvert fant ut at en rulator var borte så skjønte pleierene at mennene hadde tenkt seg ut på langtur. Ingen av dem hadde vært de mest iherdige turgåerne tidligere. Hva i all verden kunne få tre menn til bare å bli borte sånn helt uten videre. En liten rundspørring blant de andre beboerne førte ingen steder henn. Det var ingen av de andre som savnet dem, eller kunne fortelle når de sist hadde sett dem. Hverken alene eller sammen med noen av de andre.

Nei hva kunne man forvente egentlig. De kikket i avisene som lå på bordet i matsalen om de kunne få noen som helst ide om hva de hadde fått for seg. Men avisen inneholdt ikke noe tenkelig som disse tre kunne ha noe interesse av. De fant ut at det beste var nok å kontakte politiet, det var de som hadde kapasiteten til å dra ut for å leite. Politiet ville ha bilder av de tre, slik at de kunne kjenne dem igjen om de støtte på dem. Gamle folk ser rimelig like ut etter vage beskrivelser. Det viste seg å slett ikke være så enkelt som det høres ut som. Ingen av dem hadde bilde av seg selv på rommet sitt, ingen hadde nære slektninger som noen visste om. De gamle sender ikke akkurat selfis til hverandre heller. Så da måtte det bli en lettere generell beskrivelse.

Siden de tre ikke hadde vært der så lenge heller så hadde det ikke vært noen felles samlinger slik at det var blitt tatt noen bilder heller. Politiet møtte mannsterke opp med både hunder og ekstra hjelp fra rødekors og hundeklubber med søkshunder, sivilforsvaret og andre helt frivillige som ville hjelpe til. De delte seg opp i grupper og gikk i alle retninger som det var gater og veier. Alle parker og stier ble gjennomsøkt uten at de fant det minste tegn til noen gamle menn.

En søksgruppe av politimenn nærmet seg etterhvert Himmelgatan. De kunne ikke huske å ha patruljert noe særlig der gjennom årene. Det var et veldig stille og rolig område av byen, så det var nok å gjøre for dem andre steder. De tittet seg litt rundt og ble enige om å gå veien til enden før de snudde for å undersøke neste gate. Innerst i veien så de et stort herskapelig hus med en stor veranda. Ut av den åpne døra hørte de en klokkeklar sang som var som en magnet på jernspon. Politimennene ble sugd mot huset og klarte ikke å snu, men fortsatte inn den åpne døra...